FOTO: Privat

Usynlig.

Det siste århundret tok vi livet av døden. I tusener år var døden synlig, som en sentral del av livet, hjemme, i det offentlige rom eller underveis. Dens årsaker var: hunger, mangelfull hygiene og kosthold, sykdom, strid, katastrofer eller aldring. I løpet av fremfor alt de siste tiår ble døden sykemeldt. Den flyttet inn på institusjon, til sykehus eller sykehjem. Vårt helsevesen bruker årlig titalls milliarder på å bekjempe den, mer enn ofte mot bedre vitende. Vi fortrenger den, later som om den ikke finner sted, at den gjelder andre enn oss selv, og dem vi er glad i.

Tidligere hadde alle familier grundige erfaringer med døden. Den fant sted hjemme. Liket var i hjemmene til begravelsen. I dag har få voksne og nesten ingen barn sett noen dø. Den døde gjemmes i løpet av få timer vekk i likkjelleren for aldri mer å bli sett.

I mine øyne er dette samlet sett den mest betydningsfulle samfunnsendring de siste hundre år.

Mennesker fødes, vokser opp, eldes og dør. Som følge av dødens død, har dette blitt en vanskelig erkjennelse, som vi fortrenger.

Glede oss.

Dagens slagord er Carpe Diem – «grip dagen». Det er bra. Selvfølgelig skal vi gripe dagen, glede oss over at lyset på våren og i sommeren er der når vi våkner og legger oss. Selvfølgelig er det en opplevelse å stryke over håret til noen vi er glad i, og si eller få høre de forløsende ordene: «Jeg er glad i deg». Det kan være barn som leker, som trenger trøst eller oppmuntring, som gir trøst eller oppmuntring. Det kan også være et arbeid, en oppgave å gå til. Det kan også være at ensomme gamle på sykehjem eller hjemme, opplever at noen tar seg tid og bryr seg, eller at mat blir servert med kjærlighet og omsorg.

Den danske filosofen Løgstrup uttrykker det slik: «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre, uten at han holder noe av dets liv i sin hånd. Det kan være lite, en forbigående stemning, en varhet som visner eller vekkes, men det kan også være mye, slik at det simpelthen er opp til den enkelte om den andre lykkes med sitt liv eller ikke.»

Lengre levealder.

Etter at den enkeltes død ble sykeliggjort og innlagt på institusjon, er det på godt, og kanskje mer vondt, legene som har blitt de store regissører, dirigenter og hærførere. Her er det noen myter og utfordringer som må belyses. At vår levealder har steget dramatisk fra knapt 50 år for hundre år siden til over 80 år i dag, er langt på vei ikke helsevesenets fortjeneste. Hovedårsaken er bedre levekår.

På den andre siden er medisinsk behandling av døende pasienter en sentral oppgave og inntektskilde for dagens helsevesen. Flere internasjonale studier viser at mer enn 50 prosent av de samlede kostnader for en persons helse, blir brukt i personens siste leveår. Spørsmålene er: Blir disse enorme kostnader kastet ut av vinduet? Og, enda mer sentralt: Blir vi av helsevesenet og legene ført bak lyset? Og, kanskje mest sentralt: Blir vi som enkeltpersoner frarøvet uerstattelige verdier i vår siste levetid fordi helsevesenet formidler at «de kan løse problemet»?

Ønske å dø.

Svært få ønsker å dø. Det er et omfattende unntak: De døende. Våre erfaringer viser at det store flertallet av de døende gir et hovedsignal i den siste tiden: «Tusen takk for livet, innsatsen og kampen. Men for meg er nå døden et bedre alternativ enn livet.» Problemet for mange av disse døende og deres pårørende er at helsevesenet langt på vei har ført dem bak lyset, med signaler om at det finnes håp, om overlevelse.

Ikke misforstå. Vi trenger vårt gode helsevesen, som kan helbrede sykdommer og gi kronisk syke pasienter et godt liv så lenge det er mulig. Samtidig må vi besinne oss, og bidra til å gi alle mennesker muligheten til den avslutning på livet som ikke lukker, men åpner alle dører, eller som den store poet Rainer Marie Rilke beskriver det:

Å Herre, gi enhver sin egen død.

Døden, som utspringer av det liv,

Hvor han hadde kjærlighet, mening og nød.

For vi er bare skallet og bladet.

Den store død, som enhver har i seg,

Det er frukten, om det seg alt er verd.

Memento mori.

Epikur uttrykte det slik for 2000 år siden: «Det er intet avskrekkende i livet for den, som riktig forstår, at det ikke er noe avskrekkende i døden.»

Memento mori – «husk at du skal dø», var i mange århundre den store ledetråd for filosofi og livskunst. Det er ingen motsetning mellom Carpe Diem og Memento mori. Det er to sider ved samme sak.

Og, livets avslutning muliggjør og kan frigjøre uerstattelige verdier. Det gir unike mulighet til oppsummering, til kjærtegn, til omfavnelse, til besinnelse, til avskjed og gjensyn.

Min datter døde i dag. I virkeligheten døde hun for ti år siden. Hun tok sitt liv, og hvorfor er en lang historie. Mitt største ønske etter hennes dødsfall var at hun skulle komme hjem. Jeg fikk uventet motstand. To av våre barn sa: «Vi kan jo ikke sove, om kroppen hennes er her.» Jeg ble sint, og sa: «Jeg tar et hotellrom sammen med henne.» Men jeg besinnet meg og føyde til: «Jeg har mye erfaring med barn som dør på sykehuset. Vi spør alltid foreldrene om de vil ha det døde barnet med seg hjem. De fleste ønsker det, og erfaringene er utelukkende gode. Dere må stole på meg.» «Vi stoler på deg,» svarte de. Solveig kom hjem og var hjemme til begravelsen. Det er vanskelig å forestille seg avskjeden fra Solveig uten denne muligheten over mange dager. Mor, far, søsken, familie og venner kom og gikk. Vi satt der, alene og sammen, var stille, pratet og lyttet til musikk. Barna har unisont i etterkant takket for denne muligheten til avskjed.

Den store tsjekkiske forfatter og president Václav Havel uttrykker det slik: «Håp er ikke optimisme. Det er ikke overbevisningen om at noe eller alt vil ende godt, men bevisstheten om at noe har mening, uavhengig av hvordan det ender.»

Kanskje det største håpet er at vi blir savnet, når livet er slutt.