Gravferd. Det vakte berettiget oppsikt da vi i 2003 ville kjøre helsides annonser i Adresseavisen. Tema var planlegging av egen gravferd. Virkemidlene var blant annet fargefotografier av likkiste og bårebil. Vi var det første begravelsesbyrået i Norge som forsøkte å formidle et standpunkt via ordinære kanaler for massekommunikasjon. Annonsene ble stanset av Adresseavisen.

Ikke snakkes om.

I løpet av den påfølgende uken ble vi invitert til å uttale oss i alle kanaler. Vi møtte motdebattanter som hevdet at billedbruken var støtende og at temaet ikke hadde noe i offentligheten å gjøre. Jeg husker at en av journalistene lurte på hva vi ville ha gjort dersom annonsene tilfeldigvis hadde stått i avisen samme dag som en større dødsulykke inntraff. Jeg husker også en motdebattant som hevdet at å planlegge egen gravferd, det har da folk alltid gjort, og det skal vi ikke snakke om.

Vi ble beskyldt for å ha forakt for døden. Det ble hevdet at dette var et forsøk på å innføre amerikanske tilstander i Norge. Vi ble beskyldt for vulgaritet på et område som var og skulle være omfattet av en form for stille pietet. Men på de nettavisene som viste annonsene gikk debatten heftig blant folk flest. De fleste stilte seg positive til både tema og gjennomføring. De hadde fått med seg det underliggende budskapet som også var grundig formulert i annonsetekstene: Døden er tabubelagt. Vi trenger å snakke om døden.

Å være usynlig.

Som ung mann og fjerdegenerasjons gravferdskonsulent har jeg av og til en følelse av å være usynlig. Når døden har inntruffet skal vi gå bakveien, parkere bilen diskret, passe på at ingen blir unødig oppskaket. Oppskaket av selve dødens eksistens. Unødig fordi det skal være enkelt å se en annen vei. I møte med pårørende blir dette til avmakt: Jo større sorg, jo flere som går utenom, jo flere som etter en tid lurer på om «det har gått over nå», jo flere som lurer på når man kan forholde seg til de etterlatte på en vanlig måte igjen. Vår kulturs fremmedgjøring av døden har utvilsomt vært en stor påkjenning for mange, som på sin side ikke har hatt annet valg enn å se på døden, svært mange av dem sørgelig alene.

Bilde av avdøde.

Men nå er det ikke bare enkeltmennesket som sørger for at døden holder en lavest mulig profil. Avisene har først i de senere år tillatt farger i de små annonsene vi har på gravferdssidene. Mens stadig flere etterlatte ønsker å vise bilde av avdøde i dødsannonsen, har dette vært i strid med avisenes retningslinjer (nylig ble det godkjent i Aftenposten og Adresseavisen). Samtidig har debatten rundt å vise pressefoto av døde barn gått relativt høyt.

Vi har altså situasjoner hvor en og samme redaktør ikke tillater at familien setter inn et fotografi av det levende barnet i dødsannonsen, men tillater pressefotografens nærbilde av det døde palestinske barnet. Så lenge døden befinner seg i en offentlig sfære i utlandet er den visst noe annet enn når den opptrer helt privat her hjemme.

Den norske kirke nekter i dag prester å spille musikk fra CD og å vise PowerPoint med bilder av den døde. Man kan godt mene at levende musikk og en pietetsfull atmosfære er det riktige. Men det er noe annet når sterke aktører faktisk har blitt enige om at døden er så gammeldags at den bør stå utenfor en moderne virkelighet.

Ikke lenger troende?

Vi har mistet vårt forhold til døden. Troen på et liv etter døden gjør enhver gravferd til en ny begynnelse. Men vi er vel kanskje ikke lenger et dypt og personlig troende folk?

Uten tro er døden den absolutte slutten, ikke bare på livet slik vi kjenner det, men på tilværelsen som sådan. Uten troen på et evig liv finnes det ingen fortsettelse. Det er avgjort allerede i Heimskringla:

Døyr fe;

døyr frendar;

døyr sjølv det same.

Fremmedgjøring.

Mennesker dør på institusjon i dag. Sengen er omringet av kald medisinsk apparatur og dyktig medisinsk ekspertise. Selv om vi på den ene side trenger dette, er det på den andre side liten tvil om at det har medført fremmedgjøring. Institusjonene og legene har overtatt scenen. Som kommentar til Stein Husebøs kronikk (27. mars) beklager en innskriver at skikken med likvake dessverre ikke er på vei tilbake. Men den er faktisk det. Stadig flere mennesker ønsker likvake, eller syning. Vi informerer etterlatte om denne muligheten. Jeg vil faktisk si at likvake har hatt sin forsiktige renessanse de siste årene. Jeg mener dette er av stor betydning.

Ikke bare farvel.

Å bevare et bånd til den døde er ganske avgjørende for dem som skal leve videre. Selv om avskjeden ikke er et «på gjensyn», er den heller ikke bare et «farvel». Vi er tvunget til å si farvel, men samtidig kan vi starte arbeidet med å huske. Gjennom åpenhet, gjennom å være sammen med andre som også har minner om avdøde, og gjennom å fortsette å ta frem de gode minnene og snakke om avdøde, vil vedkommende leve videre i oss. Diktet fra Heimskringla fortsetter slik:

Men ordet um deg aldri døyr

vinn du eit gjetord gjævt.

Sorgen kan være tung, det gir allikevel glede å huske. Svaret på ikke lenger å tro på livet etter døden er ikke nødvendigvis å fortrenge døden som fenomen. Svaret kan like gjerne være forsoning med det man oppfatter som dødens vesen.

Sorg og død.

Memento mori – husk at du skal dø. I fjor deltok vi i en dokumentarfilm, Memento Mori – husk at du skal dø, regissert og produsert av Skofteland Film. Innspillingen gikk over lang tid og jeg synes den krevde ganske mye av oss. Vi deltok fordi vi har tatt det standpunkt å delta hver gang vi kan fokusere på sorg og død, og i dette tilfellet også kreftsykdom. Den overordnede begrunnelsen er å komme dem i møte som opplever tap de ikke kan bære, og som i tillegg må håndtere vår kollektive redsel for døden.

Ny trygghet.

Hvis den samtalen som Stein Husebø har lagt opp til fortsetter i dagspressen, hvis nivået holdes så høyt at samtalen faktisk kan være et bidrag til å gi mennesker en ny trygghet på at døden finnes som noe vi både kan og skal forholde oss åpent til, ja, da vil vi sterkt vurdere å igjen begrense oss til små annonser med døgntelefon på gravferdssidene i Adresseavisen.

Da vil døden og sorgen ikke lenger være gammeldags, men ta sin plass som en kraft – begrensende og frigjørende – i en moderne virkelighet.