Forsvart Fritt Ord. Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås har i to kommentarer den seneste tid forsvart tildelingen av Fritt Ords Pris til Nina Karin Monsen. Åmås’ argumentasjon er i og for seg temmelig tradisjonell, og samtidig ganske opplagt: Ytringsfriheten prøves bare i møte med de ekstreme ytringer. Dette er en holdning jeg – i likhet med svært mange andre – fullt ut deler. Hans påpeking av at det i siste rekke er minoritetene som vil lide under innskrenking av ytringsfriheten, er likeledes en åpenbar sannhet.

Emosjonelt svada.

Problemet med årets prisutdeling og Åmås’ forsvar av denne (senest i Aftenposten 28. april), er at det ikke skilles mellom en ytrings lovlighet og en ytrings prisverdighet. Man sondrer rett og slett ikke mellom ytringers kvalitetsmessige innhold hva gjelder refleksjonsnivå, konsistens og forankring. Ved å løsrive seg fra dette perspektivet, har Fritt Ord i år ikke bare belønnet det reneste, emosjonelle svada som «modig» og «gjennomreflektert».

Langt verre: De har legitimert en lenge pågående, godt organisert og antiintellektuell hatkampanje mot en fra før av utsatt gruppe. Et ikke engang særlig dypt dykk i bloggsfæren viser med beklemmende tydelighet at Monsens ærerike pris har fått de fleste pakninger til å ryke der nede i kloakken.

Ikke bare den anonymiserte verdensveven har blitt en arena for Monsens meningsfeller. Forfatteren Stig Sæterbakken, forøvrig herostratisk berømt for å invitere den profesjonelle løgner David Irving til Sigrid Undset-dagene på Lillehammer, sier følgende i Dagsavisen 28. april: «Jeg mener at de homofile er blitt en hellig ku i norsk debatt, og at de ikke har fulle rettigheter før vi fritt kan kritisere dem, slik vi gjør med andre folk.»

Skjellsord.

At Sæterbakken ikke har fått med seg noe av norsk offentlig debatt de siste 30 årene er selvsagt først og fremst hans problem. At en «intellektuell» forfatter ønsker å blottstille sitt ukunne, til overmål i en pussig språkdrakt og med en lite heldig valgt metafor, er et tegn på at det politisk korrekte ståsted er i ferd med å forflytte seg fra det – noen ganger klamt – inkluderende og forståelsesfulle, til det mistenksomme, problematiserende og fiendtlige. Dette er forøvrig en utvikling vi har sett når det gjelder andre minoriteter i lang tid. Skjellsordene jøde, terrorist og homo gjaller i norske skolegårder med omtrent samme valør, og med sterkere stemmer enn på lenge.

Beruset Monsen.

I tillegg kan mye tyde på at Monsen selv har blitt så beruset av sin nyvunne status som ytringsfrihetens yppersteprestinne at hun går adskillig lenger i sin hatkampanje enn hun noen gang har gjort. Hvilket best illustreres ved at hun for fem år siden på spørsmålet om homofile kan være foreldre, sier til Dagbladet: «Det er like stor forskjell på dem som på alle andre. Er de modne og fornuftige og har kjærlighet å gi, spiller det ingen rolle hva slags seksualliv man har. Jeg vil heller ta barn fra en del heterofile foreldre.» (Magasinet, 18. april 2004).

Eskalert aggresjonsnivå.

Noe alvorlig må ha skjedd på veien fra dette ståstedet til den siste tidens absurditeter som at «barn av lesbiske mødre blir funksjonshemmede», og til den mer kuriøse, og stadig gjentatte, hypotesen om at vi som homofile i grunnen er så syke selv at vi burde få hjelp av Staten. Etter at Fritt Ords tildeling ble kjent, har Monsen eskalert sitt aggresjonsnivå til himmelske høyder, på sitt aller mest groteske illustrert ved hennes opptreden i Redaksjon En mandag. Den lar seg ikke sitere fra, men ligger ute på NRKs nettsider til allmenn beskuelse.

Jeg anerkjenner Fritt Ords ønske om å prise ekteskapslovens motstandere. Mer enn dette; jeg opplever det som riktig å gjøre det. I motsetning til det Monsen og hennes kumpaner åpenbart tror, er nemlig lesbiske og homofile som vurderer å bli foreldre svært opptatt av flere av de problemstillingene hun tar opp.

Etisk dilemma.

Å skape barn med anonym far er definitivt et etisk dilemma. For homofile menn å få barn gjennom bruk av surrogatmor og eggdonator, byr på mange og tunge overveielser. Slike dilemmaer er det også mange heterofile par som møter. Kvinner som får vite at fosteret de bærer på er skadet, velger noen ganger å fjerne det. Noen ganger gjør de det ikke.

Heterofile par som er bærere av genetiske sykdommer står overfor tunge valg. I det hele tatt: Beslutningen om å skape et barn er for en relativt stor gruppe ikke en prosess på autopilot. I anerkjennelsen av dette, ønsker jeg flest mulig innspill fra flest mulige ståsteder som bakgrunn for de beslutninger som tas, i Norge og verden forøvrig, hver eneste dag.

Problemet oppsto med Monsen.

Problemet oppsto ikke da Fritt Ord valgte å bruke sin store pris for å belønne motstanden mot den nye ekteskapsloven. Problemet oppsto da de valgte Nina Karin Monsen. Det finnes mange der ute som ville vært verdige prismottagere. Biskop Ole Christian Kvarme i Oslo er ett eksempel. Han har stått fjellstøtt på sitt ideologiske syn, forankret i en biskops selvsagte tro på Gud og Bibelen, og har så til de grader fått møte motstand for dette. Biskop Kvarme har vært konsekvent og stringent i sitt syn, og aldri, slik jeg har hørt og lest ham, brukt ord eller fakter som på noen måte har virket hatefulle. Fra mitt ståsted som lesbisk ateist er det hverken krenkende eller provoserende å bli eksponert for hans holdninger, hvor hoderistende jeg enn måtte være til dem.

Bommet kapitalt.

Fritt Ord har bommet kapitalt. Antagelig angrer de. Aldri før i prisens historie har en mottager maktet å komme med så mange usammenhengende absurditeter i perioden mellom offentliggjøring og tildeling. Aldri før har en prisvinner klart å uttrykke hat overfor så mange på så kort tid.

Og aldri, aldri har noen vinner av Fritt Ords pris erklært krig mot barn. Hun ivaretar sin ytringsfrihet, det skal Monsen ha. Den skal da heller ingen ta fra henne. Å belønne henne for dem, derimot, skjemmer prisen.

Det skjemmer Fritt Ord, rett og slett. Skam dere.