Bygdefolket må ta tak. Regjeringen ønsker i distriktsmeldingen Lokal vekstkraft og framtidstru å styrke det lokale initiativet i kommuner og småsamfunn. Dette gjennom en uttrykt mening om at vekstkraft kommer nedenfra, og at den negative befolkningsutviklingen i Bygde-Norge ikke kan snus om ikke bygdefolket selv tar tak.

Godt eksempel.

Norges Bygdeungdomslag (NBU) hilser den nye meldingen, og de tiltak som Regjeringen legger opp til, velkommen. Vi er en organisasjon av og for ungdom, som skaper aktivitet og liv i norske bygder. Våre 5500 medlemmer tar selv tak i sitt eget hjemsted for å skape en bygd som flest mulig vil bo i, og således er vi et eksempel på nettopp den kulturen Regjeringen ønsker seg.

For svake virkemidler.

Med vårt formål som bakgrunn sendte NBU i vinter brev til landets ordførere. I brevet spurte vi: Hva gjør du og din kommune for å få ungdom tilbake etter endt utdanning? Vi fikk mange svar, mange lange kommuneplaner, mange rosenrøde prosjektbeskrivelser og noen korte svar: «Det gjør vi ikke så mye med». Dette viser hvor opptatt mange distriktskommuner er av akkurat denne problematikken. Likevel, det må være lov til å si at virkemidlene som blir brukt er for svake, for lite gjennomgripende og for lite helhetlige. Jobben som blir lagt ned er rett og slett ikke bra nok!

Nødvendig med jobb.

Så hva må til? Det første kriteriet for tilbakeflytting er jobb. For en som er nyutdannet, og også kanskje i en etableringsfase, er tilbudet om jobb en av de grunnleggende faktorene som må oppfylles. Her stiller naturligvis Bygde-Norge ikke like sterkt i konkurransen med byene.

Som oftest er det jobb å få, men jobbene som tilbys i bygdekommunene er innenfor noen få ulike næringer, eksempelvis offentlige stillinger som lærer eller hjelpepleier, eller ulike typer håndverk. For den nyutdannede dataingeniøren eller interiørarkitekten finnes det få tilbud på bygda og desto flere i byen. En kan selvfølgelig ikke få oppfylt alles ønske om jobb, men en rekke tiltak kan gjennomføres i statlig regi.

Fleksibel arbeidstid.

For det første: Det skal være mulig å bo på bygda og jobbe i mer sentrumsnære strøk. I dagens arbeidssituasjon, med mer fleksibel arbeidstid og internettbasert kommunikasjon, ligger forholdene bedre til rette for dette enn noen gang før. Og de dagene i uken du trenger å reise ti mil til jobben, må det gå på én time. Gjennom utbygging av infrastruktur, hurtigtog, motorveier, oppgradering av riksveinett osv., minsker avstanden fra bygd til by drastisk.

Næringsutvikling.

For det andre: Stimulering til næringsutvikling blir ikke prioritert høyt nok. Dette gjelder spesielt når det gjelder å skape arbeidsplasser for høyt utdannede kvinner som har lyst til å bruke sin utdannelse selv om de bor på bygda, dette kan være bedrifter innen IT-næring, designvirksomhet, turisme og mange andre typer næringer.

Om jobben er sikret, så finnes det en hel del andre kriterier som må være på plass for at bygda skal bli attraktiv å flytte tilbake til. De fleste kommuner som vi fikk svar fra la vekt på å kunne ha et godt skole- og barnehagetilbud. Dette er selvfølgelig viktig, men ettersom Kommune-Norge selv har fokus på dette området, trengs ingen videre kommentar. Så skulle en kanskje tro at med jobben i boks, og et godt kommunalt servicetilbud i bunnen, skulle tilflyttingen være sikret. Vel, slik er det ikke. Det som nå gjenstår er å gjøre bygda så attraktiv at den ikke står tilbake for byen i totaltilbud for den enkelte bygdeboer, og hans/hennes familie.

Tapt for den urbane kulturen.

Bygdekulturen har tapt for den urbane kulturen på nærmest alle fronter. Det er byen, de spennende jobbene, restaurantene, kafeene og de korte avstandene som oftest er definisjonen på det gode liv for norske ungdommer. Men det er ingen grunn til å gråte over den gamle bygdekulturens sorti, slaget er tapt for lenge siden. Det vi kan gjøre i dag er å skape en ny kultur, en «rurban» kultur, som kommer den urbane kulturen i møte og tar opp i seg det beste fra by og bygd.

Må bestemme seg.

For å kunne skape en slik kultur må norske bygder, og norske bygdefolk, bli seg mer bevisst og mer profesjonelle når det gjelder hvordan de selv, og bygda, fremstår overfor omverdenen. Norske bygder, og folket i dem, trenger en ny identitet, en ny stolthet, og et friskere og bedre omdømme. De må bestemme seg for hva de vil være, hvordan de vil fremstå og så bygge en merkevare ut fra denne identiteten. Men det må bli slutt på å se byene som en konkurrent, som den stygge ulven som spiser opp ungdommen og spytter dem ut igjen, ferdig etablert i en toroms på Sagene.

Bygdene og bygdefolket må se til byen, lære av den, bli mer like og glemme sære gamle holdninger som en gang skulle gi særpreg, men som nå bare er en klamp om foten. Ungdom rundt om på norske bygder må ta tak. De må ta med seg det beste fra byen, det mest attraktive, og tilby dette i tillegg til den slitne skrytelisten om alpinanlegget, håndballaget, foreningslivet, den sære festivalen hver sommer og ikke minst det fantastiske turterrenget.

Hva med å forsøke å danne en landsbykultur etter europeisk modell, med pub og kaféliv? Staten kunne ha subsidiert drift av møteplasser rundt om på norske bygder, som kunne tilbudt billig øl, billig mat, skyss hjem og aktiviteter for både barn, ungdom og voksne. Og hva med å sende alle de på bygda som er redde for den store vide verden på årlige skoleringsekspedisjoner, slik at de særeste av norske bygdefolk får se at det finnes en verden totalt forskjellig fra den de selv lever i. For det er dette det til syvende og sist handler om: Å sosialisere norske bygder inn i en større verden, og å gjøre bygdefolk bevisst på egen fremtid, sitt eget liv, egen kultur og hvordan de fremstår for omverdenen. Her ligger det meget store utfordringer som norske bygder må hanskes med for å få ungdommen tilbake, og for å gjøre Bygde-Norge innovativt, attraktivt og fremtidsrettet.