Ganske vellykket. Jeg er en heterofil, gift trebarnsfar på vestkanten. Påsken tilbringer jeg på fjellet. Jeg jobber i en menneskerettighetsorganisasjon, frilanser i hovedstadsmediene og gir ut bøkene mine på respektable forlag. Jeg sitter i utvalg, komiteer og styrer. Barna mine går på Steinerskolen. Jeg er lagleder for Vålerenga Fotballs tiåringer.

På overflaten virker alt bra. Jeg fremstår som et ganske vellykket medlem av de skravlende klasser, og bærer av klassiske, norske, borgerlige verdier som idrett og friluftsliv. Jeg er ved god helse. Det er rett og slett lite å klage over, og det er nettopp det som er problemet.

Ikke uglesett.

Hvorfor er det ingen som forfølger meg, undertrykker meg, demoniserer meg? Jeg føler meg ikke uglesett, bare usett. Marginalisert. Tilsidesatt. Jeg er et offer for manglende stigmatisering.

Det er nemlig ofrenes språk som høres. Flere og flere har skjønt det, intet er så mektig som offerrollen. Da Ingunn Yssen sto frem som «den lille», hadde store og sterke Gerd-Liv Valla ikke en sjanse. Valla ble knekket som en lus, uansett om hun hadde «mektige vænna». Offerrollens lille David beseirer den tradisjonelle maktens Goliat hver gang.

Offerevangeliet

. Fritt Ords prisvinner Nina Karin Monsen er en av dem som preker offerevangeliet. «Det er på tide at kristne og andre verdikonservative, begynner å bruke den terminologi og tenkning som får gehør,» skriver hun i sin siste bok, Kampen om ekteskapet og barnet. «Nemlig menneskerettighetene.»

Menneskerettstenkning og -terminologi er i monsensk forstand å sette offeret i fokus. For å illustrere dette, forteller hun historien om en bekjent som først i femtiårene våget å stå åpent frem som kristen. «I dag er det nemlig de kristne som befinner seg i skapet,» hevder Monsen.

Monsens prosjekt.

Monsens prosjekt handler om å snu den allmenne oppfatning på hodet og erklære de heterofile, gifte, «verdikonservative» og kristne som undertrykte ofre i et Norge kapret av homser og lesber i ledtog med det «radikalliberale» establishment. Det største offer av dem alle er Monsen selv. I boken beskriver statsstipendiaten utførlig hvordan hun er blitt angrepet, sensurert, forfulgt og hvordan hennes ekteskap er krenket av den nye ekteskapsloven.

Helst en konspirasjon.

Det gjelder altså å tilegne seg offerrollen. Men bør i tillegg være offer for noe av betydning. Helst en konspirasjon. Den foretrukne konspirasjonen er mellom de styrende eliter (i Oslo) og en tvilsom minoritet.

Monsen har lagt sin elsk på homsene, men andre minoriteter som samer, alenemødre, tatere, jøder, innvandrere, markedsfundamentalister og muslimer kan også brukes. Ingen mestrer denne strategien bedre enn Fremskrittspartiet. Under landsmøtet i februar uttalte Siv Jensen som kjent, at, «virkeligheten er at man nå er i ferd med å tillate en form for snikislamisering i dette samfunnet og det må vi sette en stopper for.»

Subtil retoriker.

Siv Jensen er en mer effektiv og subtil retoriker enn Monsen. Dessuten er hun på TV. Men begravd i utspillet (som viste til hijabdebatten, en rapport om bydelen Rosengård i Malmö og advarte mot særbehandling av minoritetsgrupper) ligger den samme fortellingen om hvordan eliten i fordekt ledtog med en tvilsom minoritet har gjort Frps velgere, altså folk flest, til ofre. Dette har skjedd bak ryggen på folk, på en «snikete» måte. Slik er konspirasjoners vis.

Ifølge boken Ofrets århundre, av den danske filosofen Henrik Jensen, skyldes denne typen strategi at vi «etter den europeiske katastrofe 1914-45 lever i et posttraumatisk kulturelt rom». Vi frykter hele tiden at katastrofen skal gjenta seg, og media holder angsten i ånde. Stadig nye trusler dukker opp i overskriftene, selv om de raskt viser seg hverken å innebære et nytt holocaust eller den nye svartedøden. Ettersom tradisjonelle verdistrukturer har brutt sammen, er individet overlatt til seg selv når det gjelder å skape identitet, sosial tilknytning og mening med tilværelsen.

Offerets strategi.

Velferdsstaten og menneskerettighetsindustrien bidrar til at folk velger «offerets strategi», hevder Jensen. «Stadig flere inntar offerrollen (selv om) strategien er i strid med det tradisjonelle verdigrunnlag der «skikkelige folk», en «rettskaffen mann» og «ansvarlig politiker» var nøkkelord. Nå er den «ansvarlige politiker» den journalistene leter etter, når en sak skal «graves frem» og man skal finne noen å henge apen på.

Jantelovens ofre.

Media presenterer utrettelig det samme fundamentale tablået der såkalt vanlige folk er ofre for systemet. På kultursidene iscenesetter driftige intellektuelle seg selv i samme situasjon. Både A-magasinet, Dagsavisen og Klassekampen har nylig kjørt store oppslag på folk som er utsatt for «karaktermord» og «hersketeknikker», og som dessuten er «marginaliserte», «sensurerte» og «sjikanerte» fordi de har politisk ukorrekte meninger. Tidligere i vinter fremgikk det at Ari Behn og Carl Erik Grimstad var ofre for hverandre. Mens janteloven årlig krever flere ofre enn en middels krig.

Det kan virke som om offerrollen gir makt, eller i det minste spalteplass, proporsjonalt til hvor søkt den fremstår. Kan man virkelig i fullt alvor hevde at Norge er truet av blodhevntradisjoner og sharialover? Tydeligvis. Kan man hevde at finansnæringen er «stigmatisert» etter vinterens negative fokus på bonusordninger? Absolutt. Idar Kreutzer gjorde det i mars.

Insinuere.

Kan man kalle seg et forfulgt offer når man møter motbør for å ha kalt hjemmefronten for krigsforbrytere? Man kan i alle fall insinuere det, slik Erling Fossen gjorde når han mente reaksjonene på hans kronikk om filmen Max Manus viste at «Det er ikke mulig i Norge å levere kritiske blikk på motstandskampen».

Bli den lille.

Vi kan alle bli den lille, som Yssen skrev. Og her ligger min sjanse.

Herved trer jeg, som Nina Karin Monsens bekjente, ut av skapet og erklærer meg som offer. Jeg er et offer for manglende stigmatisering. Ingen forfølger meg. Ingen demoniserer meg. Ingen undertrykker meg. Alle tenker bare på seg selv. Det er bare meg som tenker på meg. Og den som ikke tar dette utspillet på alvor vil bidra til latterliggjøringen av en hittil oversett minoritet: Vi som ikke engang har noe å klage over.