Bli mamma. Hun var 17 år og satt med en positiv graviditetstest i hånden. Et kaos av følelser vellet frem i kroppen. «Jeg var desperat! Ropte på mamma og gråt.» Slik var det da Anne, la oss kalle henne det, skulle bli mamma for første gang. Abort ble vurdert, men etter mye om og men kom hun frem til at hun ville beholde barnet. «Mammas støtte var avgjørende. Hun stilte opp for meg fra første stund.»

Motstand.

Ikke alle var enig i Annes avgjørelse. Hennes far skrev et fem siders langt brev om hvor mye hun ville tape på å beholde barnet. Barnefaren var heller ikke positiv, og ble kastet inn i en situasjon han ikke hadde kontroll over. Da hun fortalte en skolevenninne om at hun var gravid og ønsket å beholde barnet, ble hun skjelt ut foran andre medelever. Den gravide 17-åringen valgte på tross av dette å fullføre svangerskapet.

Da barnet kom til verden falt Anne i en dyp fødselsdepresjon. Med bekymring for sin egen helse og sitt barns ve og vel, kontaktet hun fastlegen for å få hjelp. «Nå forstår du kanskje at dette ikke er en dukke?» fikk hun til svar. Ikke mye hjelp å få, med andre ord. Hun var hverken etablert, ferdig utdannet og heller ikke 30 år, som er gjennomsnittlig fødealder i dag. I tillegg var hun også en enslig mor som bodde hjemme hos barnets mormor. Med andre ord – dømt til å mislykkes.

Snu på flisa.

Anne nektet å gi etter for motgangen hun opplevde i en svært vanskelig livssituasjon. Hun bestemte seg for å ta tak i seg selv, fullføre videregående med gode karakterer og å ta en utdannelse. Fødselsdepresjonen forsvant og hun ble en glad og fornøyd mamma. Da barnet var seks måneder gammelt forlot den unge mammaen pikerommet og flyttet til egen hybel.

Våren 2008 skulle skolen hun gikk på feire vitnemålsfest. Anne var 20 år og hadde fullført videregående med mange 5-ere og 6-ere på vitnemålet. Da navnet hennes ble ropt opp, kom hun opp med barnet på armen. Begge kledd i bunad. Hele salen reiste seg og klappet.

Flott fest.

Da hun kom hjem hadde venner og familie stelt i stand en flott fest. Marsipankake var bestilt med skriften: «Det går med den rette innstillingen». Annes far holdt en tale der han sa unnskyld for brevet han hadde skrevet da hun var gravid. Barnet satt på fanget til sin pappa – som ifølge Anne er en fantastisk far som elsker sin datter. Den kvelden følte hun seg takknemlig for dem som faktisk hadde støttet og hjulpet henne. Noen familiemedlemmer på begge sider og en venninne hadde vært gode å ha. I dag studerer hun til å bli førskolelærer og hun tror at hennes erfaring som mamma vil være et positivt bidrag til studiene.

Å mestre rollen.

I 2003 ble 1221 barn født av tenåringsjenter. Antall tenåringsmødre er blitt redusert fra 44 barn pr. 1000 kvinner i 1971 til 11 barn pr. 1000 kvinner i 2001. Gunnar Salvanes har forsket på dette fenomenet og mener at mer obligatorisk utdannelse for tenåringsjenter kan være grunnen til at antall uønskede tenåringsgraviditeter har gått ned. «Dette er en utelukkende positiv utvikling,» sier han i en artikkel publisert på forskning.no.

Hva vet vi om tenåringsmødre?

Danmark er et land som er naturlig for oss å sammenligne oss med. Også her får de fleste kvinner sitt første barn når de er rundt 30. Svært få er tenåringsmødre, og også mødre i gruppen 20-24 år er liten. Susanne Riber skriver i «Sundhetsplejerskens magasin om børn» at tenåringsmødre klarer seg bra hvis de får støtte. Undersøkelser viser imidlertid at tenåringsmødre har et svakt nettverk, lav utdanning og dessuten dårlig økonomi. Mange er avhengig av sosialhjelp. Mange er enslige mødre.

Jentene har ofte selv tenåringsmødre, og de har ofte opplevd omsorgssvikt. De ønsker å skape en familie som de selv ikke har hatt. I Danmark har de flere steder i landet opprettet mødregrupper for unge mødre. Dette har hatt positiv effekt på kvinnenes omsorgsevne og evne til å ta ansvar for eget liv. Gruppen av tenåringsmødre er liten, men samfunnet har ikke råd til å tape dem. Dessuten fortjener barna deres gode mødre. Både undersøkelser og erfaring viser at dersom denne gruppen får støtte og hjelp allerede tidlig i svangerskapet, og følges opp over en lengre periode, vil de komme godt ut av det.

Kollektiv for studerende mødre.

Alle har vi et ønske om å møte likesinnede. For tenåringsmødre kan manglende nettverk være et stort problem. I Danmark har de opprettet egne studentkollektiv for unge enslige mødre under utdanning. Beboerne kan få praktisk rådgivning og hjelp. I Norge finnes såkalte Mødrehjem, men jeg har aldri hørt om lignende tilbud for tenåringsmødre. Kanskje kan disse erfaringene også være verdifulle i vårt samfunn?

Vanskelig balansegang.

Antall uønskede tenåringsgraviditeter er blitt redusert med 70 prosent siden 70-tallet. Dette er en positiv utvikling. Har fokuset på å unngå disse graviditetene vært så ensidig at vi glemmer de som faktisk blir gravide – og som i tillegg beholder barnet? Redselen for babysyke fjortiser har ført til at samfunnet ikke har klart å ivareta omsorgsbehovene disse jentene har. Ved ikke å gi en tenåringsmor støtte, glemmer vi noe vesentlig: Barnet hennes har krav på trygge oppvekstvilkår. Skal vi frata mor evnen til å ivareta sitt barn?

Mødrehjælpen i Danmark har gode resultater å vise til når det gjelder programmer for vanskeligstilte unge mødre. Det er enda litt tidlig å si, men de tror at antall tenåringsgraviditeter vil reduseres av to grunner:

1) Dersom tenåringsmødrene blir nøye fulgt opp og oppfordret til å ta en utdannelse, samt får god veiledning når det gjelder prevensjon, vil sjansen for at de får «to tette» synke. Dette vil derfor senke antall tenåringsgraviditeter.

2) Tenåringsmødre er ofte døtre av tenåringsmødre, og har også statistisk sett en vanskelig oppvekst bak seg. Dersom tenåringsmoren oppfordres til å ta utdannelse, og støtte til å bli en god mor, tror enkelte danske forskere og sosialarbeidere at dette vil bryte mønsteret. Noe som på sikt vil redusere antall tenåringsgraviditeter.

Vokse opp i storfamilier.

I enkelte kulturer vokser barn opp i storfamilier. Da vil det kanskje ikke være så vanskelig å bli mor som 18-åring. Med dagens tøffe krav, til både utdannelse, bolig og dessuten en flott karrière å vise til, kan de som blir gravide i 30-årene se frem til mye støtte, oppmuntring og glede. Jenter som Anne må ofte klare seg selv. Er dette rettferdig?

Denne kronikken kan du diskutere også på Twitter. Søk på #APkronikk