FOTO: Bendiksby, Terje

Usikker nasjon.

Vi kan bruke jubileet til noe viktig hvis vi starter nå. Vinterens mange verdidebatter tyder på at vi som nasjon er usikker på det nye og ukjente – både når det gjelder den flerkulturelle virkeligheten som møter oss og den globaliserte virkelighet vi lever i. Grunnlovsjubileet bør brukes til å gjøre noe med dette.

Da er det ikke nok å feire den grunnloven vi har. Grunnloven må reformeres slik at den klarere reflekterer den tydeligste internasjonale utvikling i etterkrigstiden. Nemlig vektleggingen av menneskerettighetene som grunnlag både for en nasjons indre liv og vårt forhold til omverdenen.

Gave til vår nasjon.

Stortingets presidentskap har derfor foreslått å nedsette en kommisjon av de fremste folkerettsjurister og menneskerettighetseksperter. Den skal ha til oppgave å fremme forslag til revisjon av grunnloven på dette feltet. Dette er nå til behandling i partigruppene og hvis de er enige vil kommisjonen bli nedsatt før sommeren. Grunnlovsendringer kan da bli foreslått i forbindelse med jubileet i 2014. Det vil være en vesentlig gave til vår nasjon om Stortinget kunne samle seg om noe slikt.

Folkesuvereniteten.

Det er lett å trekke forbindelser til Riksforsamlingen og den grunnloven som ble skrevet i 1814. Den ble en av de mest moderne i sin samtid. Preget av den franske Frihetserklæringen og den amerikanske Uavhengighetserklæringen. Her var folkesuvereniteten det bærende statsprinsipp.

«Menneskene fødes og forblir frie og like i alle rettigheter.

Formålet for ethvert politisk samfunn er å opprettholde menneskets naturlige og uavhendelige rettigheter. Disse rettigheter er frihet, eiendom, sikkerhet og rett til motstand mot undertrykkelse.

All makt beror på folket. Ingen forsamling, ingen person kan utøve noen myndighet som ikke uttrykkelig er gitt dem av folket.

Loven er uttrykk for folkets vilje. Alle borgere har rett til å medvirke i dens utforming, enten personlig eller ved sine representanter. Den bør være ens for alle, både hvor den beskytter og hvor den straffer.»

Slik ble folkesuvereniteten uttrykt i den franske Frihetserklæringen.

Spørsmålet som reises er hvordan folkesuvereniteten skal forstås i dagens virkelighet. Hva er folket og hvilke rettigheter har det i dagens situasjon. Hvordan skal folket forholde seg til en større virkelighet enn nasjonen? Dette er helt eksistensielle spørsmål som vi må bevisstgjøre oss på.

En lang rekke mindretall.

Vårt samfunn består i dag av en lang rekke mindretall, enten de er etnisk, religiøst, sosialt, seksuelt eller kulturelt basert. Folkestyret betyr at flertallet skal få sin rett, men menneskerettighetene setter grenser for hva flertallet kan beslutte. Det ligger innebygd i vårt demokrati at flertallet må verne de ulike mindretallene.

Men det finnes eksempler på at flertallet kan mangle den toleranse eller samfunnsinnsikt som skal til for at dette skjer, som Carsten Smith har formulert det. Det kan komme andre tider der ulike mindretalls rettigheter kan komme under press. Derfor må mindretallene få et sterkere grunnlovsvern. Bare vern i Grunnloven kan gi trygghet mot varierende politiske kastevinder.

Så langt rettsregler har makt til å verne da.

Et moralsk fellesskap.

Men det er et viktig poeng her. Grunnloven skal ikke bare gi borgerne beskyttelse og gi regler for hvordan demokratiet skal fungere. Den er også normgivende, den binder oss sammen i et moralsk fellesskap.

Det vil kunne ha en enorm oppdragende virkning å sette i gang en prosess som tydeliggjør menneskerettighetene i vår grunnlov. Derigjennom vil vi også kunne bli oss bevisste om at et samfunn er noe mer enn et antall frittstående enkeltindivider, grupper, flertall og mindretall. Et samfunn holdes sammen av felles verdier. Mennesker er sosiale dyr. Deres underbevissthet er utviklet slik at de føler seg knyttet til hverandre. De er skapt for å la seg sosialisere som Adam Smith skrev i sitt verk Teorien om moralske holdninger.

Han mente at vi alle søker å bli bekreftet og få anerkjennelse og at vi derfor ønsker å leve i samsvar med de idealer som samfunnet har skapt. Spørsmålet blir, skrev han, hvordan man engasjerer mennesker i forhold som vil oppfordre til selvkontroll og medmenneskelighet i stedet for egoisme.

En fundamental revolusjon.

En prosess for modernisering av Grunnloven vil forhåpentlig også bidra til å forankre oss nordmenn enda sterkere i den internasjonale virkeligheten som FNs universelle menneskerettighetserklæring har skapt. Den innledet en like fundamental revolusjon som den franske Frihetserklæring og den amerikanske Uavhengighetserklæringen i sin tid gjorde. Denne gangen ble synet på forholdet mellom nasjon og det globale fellesskapet fundamentalt endret, mens Frihetserklæringen og Uavhengighetserklæringen revolusjonerte forholdet mellom individ og stat.

Frihetserklæringen og Uavhengighetserklæringen betydde slutten på eneveldet. Folks identitet ble nå knyttet til nasjonen, ikke til en eneveldig fyrste som var utvalgt av Gud. Staten tilhørte nå borgerne i stedet for fyrsten. Dette dannet grunnlaget for de nye nasjonalstatene.

Krigens mening.

Men det ble en utilsiktet virkning av denne demokratiseringen. Krigens mening forandret seg. Krig ble ikke lenger noe for eliten. Det ble mulig å mobilisere hele befolkningen til krig for nasjonen og staten – den var jo blitt deres. Dette skjedde samtidig som massemord var gjort mulig. Vi fikk nasjonalismen og en lang rekke tragiske kriger. Og til slutt Holocaust.

Det var derfor ingen tilfeldighet at Uavhengighetserklæringen og Frihetserklæringen ble etterfulgt av en ny erklæring som følge av den annen verdenskrig. FNs universelle menneskerettighetserklæring ble vedtatt i 1948. Denne annonserte ikke en revolusjon for nasjonen og nasjonalisme, men i stedet vekk fra dette. En ny æra ble innledet. Det globale fellesskapets æra. Globale institusjoner ble bygget. Konvensjoner og forpliktende avtaler kom.

Det er denne utviklingen vi har behov for å ta inn over oss og skrive inn i vår grunnlov.

Symbol på selvstendighet.

For ikke mange år siden ble det gjort forsøk på å få partiene på Stortinget med på en total revisjon av Grunnloven. Dette møtte motstand og ble aldri noe av. Grunnlovskonservatismen har sittet sterkt i Stortinget fra den gang svenskekongen Carl Johan gikk til angrep på den. Grunnloven måtte stå, den ble et symbol på den norske kampen for selvstendighet. Jeg har heller ikke noen tro på en total revisjon. Noe annet er en modernisering som vil trekke forbindelsen mellom folkesuvereniteten av 1814 til dagens moderne tenkning om vern av enkeltmennesket og vår felles klode.

Grunnloven vil således kunne beholde sin kraft og binde nasjonen sammen.

Denne kronikken kan du diskutere også på Twitter: Søk etter #APkronikk