Feiloppfatning. Med unntak av hos noen få, innbitte kreasjonister var forestillingen om et manglende mellomledd mellom aper og mennesker et tema som ble utdebattert for om lag 150 år siden. Med popformidlingen av naturvitenskap risikerer imidlertid feiloppfatningen å få fotfeste på ny.

Jørn Hurum, norsk paleontolog og vinner av flere priser for forskningsformidling, har den siste uken vært med på å rette verdens oppmerksomhet mot fossilet «Ida». Formidlingen lykkes i å skape interesse på grunn av dens utradisjonelle form. En nøye planlagt kampanje for å markedsføre «The Link» sammenfaller med publiseringen av funnet i fagtidsskriftet «PLoS ONE», og History Channel er i full gang med promoteringen av dokumentarfilmen som de sikret seg rettighetene til for lenge siden. Bilder av en begeistret Hurum foran lysbilder av Ida på American Museum of Natural History i New York går verden rundt.

Det er forfriskende å se formidling hvor samarbeidet mellom kommersielle og vitenskapelige aktører øker interessen for et funn som er både viktig og vakkert. Dessverre må man likevel konstatere at merkevarebyggingen her går på bekostning av kunnskapsformidling. Og hva er da vitsen, vitenskapelig sett?

Velkjent dilemma.

For de som til daglig arbeider med vitenskapskommunikasjon er dilemmaet velkjent: Skal man få oppmerksomhet rundt forskning, er man nødt til å forklare gjennom å henvise til begreper og prosesser som er kjente og som vekker interesse, noe som fører til at vitenskapelighet til en viss grad blir kompromittert for tilgjengelighetens skyld. En god tommelfingerregel er at stoffet godt kan forenkles, så lenge man ikke henfaller til bevisst forvrenging, eller utnytter eller forsterker etablerte misforståelser (med mindre det er for å oppklare dem). Da er det greit, fordi lesere stort sett er klar over at det de leser er en popularisering av stoffet.

Et godt eksempel er Norges nasjonalastronom Knut Jørgen Røed Ødegaard, som har blitt kritisert for å uttale seg for ofte om ting han strengt tatt ikke forsker på. Jeg forstår at hans hyppige medieopptredener kan provosere kollegaer som føler seg satt i skyggen, men jeg setter pris på hans klare og underholdende evne til å forklare meg hvordan verdensrommet henger sammen, ettersom jeg selv ikke evner å sette meg inn i feltet. Så lenge Røed Ødegaard er i stand til å oppsummere sine kollegaers spesialområder på forståelig vis, er dette god formidling.

Glamorøs vri.

Hurums glamorøse vri er også god formidling, målt ut fra interessen som genereres. Å skape engasjement er sentralt i populariseringsprosessen, og Hurum følger en lovende oppskrift for spenningsoppbygging rundt forskning som vi nok vil få se mer av i fremtiden. Det oppstår imidlertid problemer når man ser på hva slags kunnskap som faktisk blir overført i samspillet mellom vitenskapsmenn og media. Skredet av nyhetsinnslag om «the missing link», som ble lokket frem av Naturhistorisk museums velvalgte pressemeldingstittel «The Link» (en referanse til kommende mandags dokumentar på History Channel, hvis suggererende reklamesnutt lover at «this changes everything»), har bidratt til at misforståelser rundt evolusjonsforskning overdøver Idas verdi som vitenskapelig funn.

Manglende mellomledd.

For det som vanligvis menes med betegnelsen «missing link», er misoppfatningen om et manglende mellomledd som skiller moderne mennesker fra sine forfedre – en slags «halvape» som markerer det store og plutselige spranget fra ape til menneske. Dette gir et helt galt inntrykk av hvordan evolusjon fungerer, og uttrykket brukes først og fremst av kreasjonister som etterlyser bevis på en evolusjonsprosess hvis premisser de har misforstått fullstendig.

Evolusjonsforsker Christopher Beards utfall mot bruken av «missing link»-begrepet i Dagbladet 20. mai viser for øvrig også til at uttrykket ble brukt for å gjøre narr av Darwin i hans samtid, hvor det var en mangel på fossiler som dokumenterte menneskets utvikling (i dag har vi faktisk en god del slike). Vi kan egentlig alle sies å være «mellomledd» ved at vi representerer ørsmå endringer mellom generasjoner. Det er på denne ulidelig langsomme skalaen at evolusjon foregår.

Melke PR-kampanjen.

Hva så med den vitenskapelige artikkelen som hele rabalderet er utløst av? I «PLoS ONE» kan man lese at forskergruppen til Hurum slett ikke konkluderer med at mennesker stammer fra Ida, og tidsskriftet understreker på sin egen hjemmeside at ideen om manglende mellomledd er misvisende. Hurum og hans samarbeidspartnere ser imidlertid ikke ut til å ha anstrengt seg særlig for å forhindre en slik misforståelse. Det er da vanskelig å være uenig med Beard når han i overnevnte artikkel anklager forskerne for å forsøke å få legitimitet fra forskerkollegaer samtidig som de «prøver å melke hver dråpe ut av PR-kampanjen.»

Det er ikke oppsiktsvekkende at VG faller for fristelsen til å bruke klisjebetegnelsen «the missing link» i sin idoliserende omtale av «den største norske vitenskapelige sensasjonen noensinne». At forskning.no gjør det samme, er imidlertid et symptom på at også seriøse formidlere nå ofrer etablert vitenskapelig konsensus til fordel for lettfattelige, men fullstendig villedende analogier. Men når History Channel og Naturhistorisk museum serverer i’en på et sølvfat, er pressens ønske om å tegne en prikk over forståelig sterkt.

Velregissert mediedekning.

Hadde jeg vært astrofysiker istedenfor arkeologistudent, hadde jeg sikkert satt pris på å bli fortalt at det manglende mellomledd i menneskets utvikling endelig er funnet. «Så eiendommelig», hadde jeg tenkt, «og så i det store Darwin-året, og av en norsk forsker!» Slik fremstilles nemlig saken i flere medier som følge av Hurum & cos velregisserte mediedekning hvor grensen mellom popularisering og feilinformering er visket ut. Forestillingen om det manglende mellomledd er fullstendig villedende, og kun egnet til å skape overskrifter som formidler misforståelser rundt evolusjon. Disse misforståelsene utnyttes til fulle av kreasjonister som til evig tid vil kunne etterlyse «manglende mellomledd» for å fylle en fossilkronologi som aldri kan bli komplett.

Hensynsløs kommersialisering.

Når en vitenskapelig publikasjon ledsages av merkevarebygging, er man nødt til å kunne holde forskeren ansvarlig for informasjonen som spres. Derfor er ikke Ida enda et eksempel på utmerket fagformidling fra Hurum.

Tvert imot: Den intensive markedsføringen av fossilet bærer preg av en hensynsløs kommersialisering som fyrer opp under allerede utbredte feiloppfatninger om evolusjon.