Digitale bokhyller

50000 titler. I løpet av noen år vil bokhylla øke i innhold til 50000 titler – det vil si alle norske bøker fra 1790-tallet, 1890-tallet og 1990-tallet. Det være seg Hans Nielsen Hauge, Amalie Skram eller Jostein Gaarder – bøkene vil uansett være et tastetrykk unna enhver norsk internettbruker.

Digitalisert kulturarv.

Det er imidlertid ikke bare i Norge det arbeides med å digitalisere kulturarven. For fem år siden ble visjonen om Internett som et samlet sted for all verdens kunnskap tatt et skritt videre da Google tok initiativet til å digitalisere samtlige bøker i fem store amerikanske bibliotek og gjøre dem søkbare. Prosjektet satte ny fart i planene om digitalisering i en rekke andre land, særlig i Europa.

EU-kommisjonen har i flere år arbeidet med et digitalt bibliotekprosjekt, i2010 Digital Libraries. Planen er å lage en felles portal til hele Europas digitaliserte kulturarv. Både kultur- og språkpolitiske perspektiver ligger bak ønsket om å digitalisere og tilgjengeliggjøre de enkelte lands nasjonale kulturarv.

Store utfordringer.

Et slikt stort prosjekt har store utfordringer. Ikke minst har flere land slitt med å få klarert opphavsrettslig beskyttet materiale som ligger i de digitaliserte samlingene.

En avgjørende forutsetning for at vi i Norge har funnet en enkel og god løsning for Nasjonalbibliotekets prosjekt, er en lite kjent, men effektiv nordisk lovkonstruksjon, avtalelisensen.

Opphavsrett.

En opphavsmann har enerett til å råde over sitt verk. Dette utgangspunktet ligger i bunnen av all åndsverklovgivning både nasjonalt og internasjonalt. Opphavsretten har ikke minst en økonomisk side: Eneretten gjør at kunstnere, forfattere eller komponister kan få betalt for sitt skapende arbeid, noe som utgjør grunnlaget for hele kulturøkonomien. Men eneretten betyr jo slett ikke at åndsverk skal lagres bort og ikke komme samfunnet til gode. Både opphavsmenn og brukere har interesse av at verkene er tilgjengelige. Da må rettighetene bli klarert, det vil si at brukeren gjennom avtale får tillatelse til å bruke verket, gjerne knyttet til betaling av vederlag.

Stå sammen.

Slik klarering kan skje ved at den enkelte opphavsmann gir sin tillatelse. Men kunstnerne har for lenge siden oppdaget at det lønner seg å stå sammen. Når mange brukere samtidig skal bruke åndsverk, eller når en bruker trenger klarering av mange ulike verk, da er det mer praktisk å forvalte rettighetene samlet, kollektivt. Dette er rollen som i Norge fylles av organisasjoner som TONO og Kopinor. På den ene siden ivaretar de rettighetshavernes interesser, på den andre siden gjør de verkene enkelt tilgjengelige for brukerne.

De herreløse verkene.

Kollektiv rettighetsforvaltning finnes i mange land. Likevel strever nasjonalibibliotekenes ulike digitaliseringsprosjekter med å få klarert rettigheter. Enkelte opphavsmenn og forlag sitter kanskje selv med rettighetene, og i tillegg har et stort felt åpnet seg: De herreløse verkene. Fenomenet, som på engelsk kalles «orphan works», knytter seg til den store mengden verk som er opphavsrettslig beskyttet, men der man ikke kjenner opphavsmannen eller får kontakt med rettighetshaverne. Etter gjeldende rett er det ikke anledning til å bruke slike verk, og samtidig er det praktisk talt umulig å finne noen å spørre om lov.

Den nordiske modellen.

Inn kommer løsningen: Avtalelisensen. Avtalelisens innebærer at vilkårene i en avtale mellom en bruker og en godkjent organisasjon av opphavsmenn gjøres gjeldende, også for uorganiserte opphavsmenn. Slik kan alle verk bli klarert gjennom én avtale med en samlende organisasjon. De uorganiserte rettighetshaverne underlegges bestemmelsene i avtalen, og får til gjengjeld lik rett til vederlaget som hentes inn fra brukerne.

I Norge ble avtalelisens innført i 1961 for bruk av åndsverk i NRKs sendinger. Siden er bestemmelsene gjort gjeldende for stadig nye bruksområder, blant annet kopiering av verk i undervisning, til intern bruk i virksomheter og til videresending av fjernsyn, bl.a. i kabelnett.

Ny avtalelisens.

Ved revisjonen av åndsverkloven i 2005 ble det innført en ny avtalelisens for bibliotekenes tilgjengeliggjøring av verk for allmennheten. Det er denne bestemmelsen som nå har gjort det mulig for Nasjonalbiblioteket å klarere bøker på Internett.

For at en avtale skal få avtalelisensvirkning, må den være inngått av en organisasjon som representerer en vesentlig del av opphavsmennene til de verk som brukes i Norge. Kopinor er en slik organisasjon, der både utgivere og alle relevante opphavsmannsgrupper er representert. Kopinor kan derfor på vegne av alle verdens rettighetshavere gi tillatelse til kopiering i skoler, høyere utdanning, forvaltning, organisasjoner og bedrifter. Vederlaget som hentes inn, fordeles ut igjen til opphavsmenn og utgivere i inn- og utland.

Siden 1980 har Kopinor tilbakeført mer enn to milliarder kroner til kulturell nyskaping i Norge. Samtidig har elever, studenter, lærere og ansatte i forvaltning og næringsliv blitt sikret enkel tilgang til all slags innhold.

Kopinors avtaler var i utgangspunktet tilpasset fotokopiering. Nå omfatter de fleste avtalene også digital kopiering. Avtalelisensen har vist seg å være et egnet verktøy til å løse også nye behov i den digitale virkeligheten.

Reservasjonsrett.

Avtalelisensen er praktisk og fleksibel for brukeren, men kan likevel overstyre opphavsmannens egen rett til å råde over verket. Da kan det innføres en reservasjonsrett, slik at en opphavsmann kan nekte bruk av sine verk.

En utstrakt reservasjonspraksis vil kunne undergrave avtalelisensløsningene, siden brukerne ikke lenger kan være helt sikre på hvilke verk som kan brukes i henhold til den avtalen de har inngått. Vi har derfor i Norge vært varsomme med å åpne for en slik reservasjonsrett. Det er ingen reservasjonsmulighet i Kopinors avtaler om kopiering, og våre brukere kan derfor være trygge på at alle verk er dekket av avtalene.

Fullstendig og representativ.

I avtalen om Bokhylla.no er det imidlertid enkelt for Nasjonalbiblioteket å forholde seg til hvilke verk som gjøres tilgjengelig over nettet, og rettighetshavere har derfor mulighet til å trekke enkelte verk fra avtalen. Det er imidlertid et mål at Bokhylla.no fremstår som fullstendig og representativ og at rettighetshaverne står samlet bak avtalen. Dermed kan brukerne etter hvert bli tilbudt nye avtaler – til beste for alle parter.

Organisasjonssamfunnets seier.

I Norge er vi mer organisert enn i de fleste andre land, ikke minst innenfor kulturlivet. Det gir representative organisasjoner som Kopinor grunnlag for å inngå avtaler som er enkle for brukerne. På den annen side er også brukerne bedre organisert enn i mange andre land, med sentrale organisasjoner som på vegne av mange kan forhandle med Kopinor. Totalt sett får man derfor gode og heldekkende løsninger med relativt små administrative kostnader. Alt dette er forutsetninger for at avtalelisensen har kunnet vokse seg frem og bli så velfungerende i Norge.

En så fullstendig bokhylle som Nasjonalbiblioteket nå presenterer, ville være utenkelig uten avtalelisensen. En velprøvd løsning – som skapt for en digital verden.