FOTO: Privat

Menn i Sør-Afrika.

Organisering på bakgrunn av kjønn har for mange vært forbundet med kvinnekamp. Men, mennene er også på banen. Mannsforskning og aksjonsgrupper for menn har dukket opp i mange land. Også Sør-Afrika har fått sine mannsorganisasjoner.

I løpet av det siste tiåret har organisasjoner som South African Men’s Forum, South African Men’s Action Group og Positive Men’s Movement blomstret og ment mangt og mye om menns utfordringer. De fokuserer på alt fra reproduktiv helse til kulturelle tradisjoner, konfliktløsning, ekteskapsproblematikk og farsrollen. Og flere av organisasjonene fokuserer spesielt på svarte menns identitet.

Svarte menns utfordringer.

Da South African Men’s Forum ble dannet i 1997 pekte en av grunnleggerne, professor Bongani Khumalo, på menns rolle i kriminalitet, vold og moralsk forfall, og oppfordret alle menn til å bli «aktører for endring». Og utfordringene svarte menn står ovenfor i Sør-Afrika sammenfaller i stor grad med problemstillinger som opptar svarte menn i vestlige land; sammenhenger mellom arbeidsledighet, sosial og politisk eksklusjon, kriminalitet, vold, familie- og forsørgeransvar. Det stereotype bildet av svarte menn som arbeidsuvillige, kriminelle og uansvarlige har blitt prentet så godt inn at mange tar det for en sannhet. Er den svarte mannen blitt udugelig?

Selvoppfyllende profetier.

Flere stemmer tar til motmæle. Den afrikanskamerikanske filmskaperen Janks Morton viste i fjor sin film What Black Men Think under Afrikan History Week på Litteraturhuset i Oslo. I filmen tar han et oppgjør med det han mener har blitt skapte sannheter om svarte menn. Det er ikke, statistisk sett, riktig at svarte menn er gjennomgående overrepresentert i fengsler, kriminalitet og vold. Han mener at et vesentlig faremoment ligger i at de negative sannhetene har blitt repetert så mange ganger at unge svarte menn selv begynner å tro at dette er de eneste rollene de kan fylle. Stereotypene blir en slags drivkraft for selvoppfyllende profetier.

Mange vil huske Million Man March fra 1995, da Louis Farrakhan fra Nation of islam inngikk et bredt samarbeid med afrikanskamerikanske organisasjoner for å samle en million svarte menn til en «day of atonement». Dette ga på mange måter et startskudd for en mer bevisst svart mannebevegelse internasjonalt. Men har denne bevisstheten ført til endring?

Svarte menns dominans.

Nikol Alexander-Floyd, kjønnsforsker fra USA, beskriver den generelle debatten om diskriminering og rasisme som en mannsdominert og unyansert diskurs. Det snakkes lite om forholdet mellom kjønn, klasse, rase og etnisitet, man fortsetter å diskutere som om rase er en ren kategori og at konflikt mellom raser kun utkjempes av mannlige medlemmer. Hun mener også at menn bidrar til at åpenhet om kvinnediskriminering og overgrep holdes nede og forties i en slags gruppesolidaritet, hvor den svarte mannen ikke må støtes eller angripes.

En negativ syklus.

Men den nye mannsbevisstheten er ikke nødvendigvis uenig i denne kritikken. Tvert imot er det nettopp mange svarte menn som har tatt innover seg disse forholdene og ønsker å endre dem. Desmond Lesejane, sørafrikansk prest og aktivist, mener at man må se på årsakene til at menn i dag nærmest er redusert til en rolle som bare potensielle overgripere. Han ser tapet av afrikanske kulturverdier – hvor det var strenge krav til menns ære og ansvar – som bakgrunn for at mange menn i dag utøver destruktive roller. I tillegg ser han utviklingen som en del av en historisk prosess: En negativ syklus, som ettervirkning av århundrer med slavehandel, kolonisering og kulturell berøvelse.

Fysisk og kroppslig.

Fremstillingen av afrikanske menn som dyreaktige, barnlige, hyperseksuelle og primitive inngår i en lang eurosentrisk tradisjon. Og selv i dag forbindes svart maskulinitet først og fremst med fysiske og kroppslige prestasjoner på idrettsbanen, dansegulvet, konsertscenen, bokseringen og fotballarenaen. Disse arenaene har ikke bare en aksept for svarthet, men bidrar til å dyrke myter knyttet til svarthet, opprettholde dem og forsterke dem. Den svarte mannen er fortsatt det ultimate eksempel på rovdyret, hingsten, skurken og smooth-talk’ern.

Den australske maskulinitetforskeren Raewyn Connell har introdusert begrepet hegemonisk maskulinitet. Det hegemoniske viser til det som oppfattes som naturlig og som dermed blir allment akseptert i et samfunn. Den hegemoniske maskuline kroppen – den hvite – opprettholder en illusjon om at den er autentisk; den fremstår som hverken iscenesatt eller konstruert. Slik blir den også vanskelig å se og kritisere. Mot denne «normalen» blir svart maskulinitet en svært synlig annerledeshet som hvit maskulinitet kan speiles mot og ta avstand fra, men alltid må kontrollere. Svart maskulinitet vekker både nysgjerrighet og avsky.

Den kuede mannen.

Det er selvsagt store forskjeller på hvordan kjønn og rase utspiller seg i Sør-Afrika og i vestlige land. Sør-Afrika har, i motsetning til for eksempel Norge, et flertall av afrikanske politikere, opinionsledere og lærere. Landet har også en svart middelklasse som, sett i vestlig målestokk, har «greid det» og tilegnet seg en livsstil som indikerer suksess. I det minste kan man si at bredden av afrikanske, mannlige rollemodeller er mangfoldig.

Samtidig, Sør-Afrika flyter over av negative mannsbilder; arbeidsløse menn, maktesløse menn, overgriper-menn, fattige menn, kriminelle menn. Menn som føler seg kuet og desperate under et økonomisk system de ikke får innsyn i, et politisk klima de opplever de ikke har noen innflytelse på og en vedvarende maktesløshet som gjør seg utslag psykologisk, sosialt og kulturelt. En beskrivelse som trolig mange afrikanske menn i Norge ville kunne kjenne seg igjen i. Da Ali Farah ga sin meget kritiserte respons til ambulansesjåfør Erik Schjenken (Ny Tid 9. oktober 2008) ga han også en stemme til den maktesløse, svarte mannen. Pepperet han fikk i ettertid har kanskje gjort at afrikanske menn i Norge velger å være tause?

En ny, svart maskulinitet?

Svart maskulinitet ser ut til å hvile på et grumsete fundament av forestillinger, undertrykking og marginalisering. En maskulinitet som mange afrikanske menn føler de må leve opp til selv om de nødvendigvis ikke er enige i verdiene den bygger på. Det er blitt fokusert mye på svarte menns negative adferd, men ikke så mye blir sagt om årsakene. Det fokuseres lite på hva som skjer psykologisk i menns personlighet når de utsettes for vedvarende fattigdom, umyndiggjøring, kulturtap og paternalisme. Siden så mange afrikanske menn ikke kjenner seg igjen i de negative beskrivelsene blir et viktig spørsmål hva de selv skal gjøre med problemet.

I Sør-Afrika organiserer menn seg for å slå hull på mytene og stake ut veier for en ny, svart maskulinitet. Hva skal afrikanske menn i Norge gjøre?