Medisinere i rettens tjeneste. Av prinsipp kommenterer rettsmedisinere ikke pågående rettssaker der vi selv er sakkyndige. Vi gir vår uttalelse til retten – ikke direkte til media. Nå har imidlertid dommen falt i Agder lagmannsrett. Stefaren til 8-åringen i Kodal er dømt skyldig – og jeg tillater meg derfor å komme med et innlegg i den pågående debatten om barns rettssikkerhet.

Vi rettsmedisinere bruker vår medisinske kunnskap i rettens tjeneste. Vår oppgave er å undersøke skader – på døde og levende – for å forstå hvordan de har oppstått. Spørsmålet er: Stemmer historien som fortelles? For de minste barnas del er det svært ofte de nærmeste omsorgspersonene som forteller historien. Og dessverre er det som oftest de som er gjernings menn og kvinner. En amerikansk undersøkelse av barn brakt til sykehus med fallskader fant at blant 118 barn som hadde falt fra høyder på over tre meter var det kun ett dødsfall. Av 100 tilfeller der barnet skulle ha falt fra høyder lavere enn 1,2 meter var det syv dødsfall. Forfatterne konkluderer med at dersom man godtar historiene til dem som bringer barna til sykehuset, så er det åtte ganger farligere å falle fra lave høyder enn fra høyder over tre meter! Og det er det naturligvis ikke. Like lite som de stadige skadene til gutten fra Kodal skyltes fall og selvskading.

Fortrengning.

Vi orker ikke å ta innover oss at voksne mennesker kan mishandle barn som de har i sin varetekt. Det må være grunnen til at enkelte politijurister henlegger mishandlingssaker etter bevisets stilling, selv om dødsårsaken er en åpenbar følge av grov omsorgssvikt eller direkte mishandling. Enten godtar de en helt usannsynlig forklaring fra omsorgspersonene om at hendelsen er en ulykke, eller de klarer ikke å bestemme seg for hvem som skal tiltales: mor, far, stefar, mors nye kjæreste eller dagmamma. Dersom det ikke finnes en person som skiller seg ut som den mest sannsynlige gjerningsperson henlegges saken. I andre land løses dette dilemmaet ved at en av omsorgspersonene tiltales for selve ugjerningen og den andre for omsorgssvikt.

Jurymedlemmer har det ikke lettere. I en sak kom juryen til at 19 ribbebrudd, lårbensbrudd, blødning under hjernenes senehinne samt netthinneblødninger hos et spedbarn kunne forklares med uaktsomhet. I en barnedrapssak der jeg samarbeidet med utenlandske sakkyndige og dommen ble frifinnelse, uttalte min engelske kollega: Norske juryer er ikke i stand til å tenke det utenkelige! En kan undres om disse sakene hadde vært henlagt eller endt med frifinnelse dersom offeret hadde vært en voksen person.

Dødsstedsundersøkelse.

Kodal-saken var lagt bort i flere år. Det gikk nesten fire år før saken ble tatt opp og lagrettsdommen forelå. Det ble ansett som en vanskelig sak. Ingen kunne eller ville vitne om selve mishandlingen. Hva gjorde at man til slutt kom til bunns i saken? Jeg mener det var to grunner: En tiltagende opinion mot henleggelser av barnemishandlings saker – der Stine Sofie Stiftelsen (startet av mor til en av Baneheia-ofrene) har vært en effektiv pådriver. Og dødsstedsundersøkelsen som avdekket at den dødelige hodeskaden hadde et treffpunkt med mønster som svarte til mønsteret på tapetet i guttens rom. Derved var skadehendelsen knyttet til guttens hjem og omsorgspersonene.

Obligatorisk.

For oss som arbeider med og forsker på temaet plutselig uventet barnedød, er det helt innlysende at dødsstedsundersøkelse må utføres ved alle slike tilfeller. Den internasjonale definisjonen for krybbedød krever at slik undersøkelse er utført. Alle andre dødsårsaker skal utelukkes ved gjennomgang av sykehistorie, dødsstedsundersøkelse og obduksjon.

Det burde vekke til ettertanke at barnedødsårsaksprosjektet som ble gjennomført ved Rettsmedisinsk institutt i fireårsperioden 2001-2004, og som innebar dødsstedsundersøkelse ved politiekspert og en av rettsmedisinerne som hadde undersøkt barnet, avdekket at 20 prosent av dødsfallene skyldtes omsorgssvikt, mishandling eller drap. 10 prosent skyldtes ulykker og resten (70 prosent) fordelte seg på krybbedød og akutt sykdom. Det ble avdekket syv tilfeller av omsorgssvikt, mot to tilfeller i fireårsperioden forut og kun ett i de fem årene som gått etter at dødstedsundersøkelsene opphørte å være rutine. Det sier mye om betydningen av en kompetent dødsstedundersøkelse.

Grunnlovsstridig?

Stikk i strid med faglige anbefalinger og en enstemmig sosialkomité på Stortinget har Regjeringen besluttet å si nei til obligatorisk dødsstedundersøkelse. I stedet vil den innføre dødsstedsundersøkelse som en frivillig helsetjeneste! Obligatorisk dødsstedsundersøkelse er grunnlovsstridig heter det. Grunnlovens §102 sier at husinkvisisjon (husundersøkelse) bare kan forekomme i kriminelle tilfeller. Dersom dødsstedundersøkelsen foretas som en helsetjeneste med det formål å stille riktig diagnose blir den følgelig grunnlovsstridig. Det regjeringen velger å se bort fra er at dødsstedsundersøkelse i regi av påtalemyndigheten for å utelukke straffbart forhold ikke er grunnlovsstridig. Tvert imot er det den vanlig prosedyre ved unaturlig død.

Ikke for de minste.

I forskriftene til Helsepersonelloven er plutselig uventede dødsfall definert som unaturlig død, Slike dødsfall skal umiddelbart meldes til politiet. Politiet vil som hovedregel reise til stedet og foreta undersøkelser for å avklare om det kan foreligge noe straffbart forhold. Som oftest er det ikke tilfelle, men det vet man ikke på forhånd. Nettopp derfor definerer loven i utgangspunktet slike dødsfall som unaturlige. Ordningen gjør at det oppdages noen få kriminelle tilfeller, men like viktig er det at kriminelle forhold i de fleste tilfellene kan utelukkes. Slik ivaretas borgernes rettssikkerhet og man unngår folkesnakk, uberettiget mistenkeliggjøring og sladder. Hvorfor skal ikke rettsstatens vanlige ordning gjelde for de minste og mest sårbare borgerne? Har ikke disse krav på den vanlige rettsbeskyttelsen som vi andre har?

Dødsstedsundersøkelsen løste gåten rundt 8-åringens død. Det burde man ta lærdom av – i respekt for 8-åringens minne og for å vise at i Norge er livet ennå det høyeste rettsgode.