FOTO: Privat

Nasjonale læringsmål.

I dag er det nærmest ingen samordning av legeutdanningen i Norge. De fire universitetene som underviser medisinstudenter, kan stort sett gjøre som de selv vil innenfor rammer som er trukket opp av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Studentene gjennomfører til slutt en turnustjeneste hvor de arbeider som leger under veiledning.

Norsk medisinstudentforening (Nmf), Legeforeningens studentforening, kaster nå en brannfakkel inn i utdanningsdebatten. Foreningen foreslår at oppgaven med å utforme og revidere medisinstudentenes pensum blir overført fra det enkelte universitet til en nasjonal pensumkomité. Dette er også en internasjonal trend: I Sverige er det innført nasjonale læringsmål i flere fag. I USA må studentene gjennom en omfattende nasjonal eksamen i slutten av studiet.

Felles standard.

I siste nummer av fagbladet Journalen som utgis av Oslo legeforening, og som publiseres i dag, lanserer leder for Nmfs lokallag i Oslo, Lars Mariero, det nye forslaget. Han peker på lite konkrete, omfattende og til dels utopiske læringsmål, for lite fokus på helhet og de store linjene, og på kunnskap som ikke alltid er anvendbar i praksis. Nå vil han arbeide for nasjonale læringsmål for å sikre en felles standard på legeutdanningen.

Advares.

Mens noen av våre fremste eksperter på legeutdanning er positive til studentenes forslag, er andre mer skeptiske. Selv om det enkelte universitet fortsatt skal kunne bestemme hvilken læreform som er best egnet, advares det mot at det enkelte medisinstudium kan komme til å miste sin egenart dersom de blir nødt til å innordne seg nasjonale læringsmål. Mindre lokal frihet kan også vanskeliggjøre nødvendige omleggingsprosesser. Medisinstudiet i Tromsø var i sin tid banebrytende fordi studentene møtte levende pasienter fra studiestart.

Uforandret i 25 år.

Imidlertid har studiemodellen, som nå er under revisjon, vært nærmest uforandret i 25 år. Dekanus ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø, Olav Helge Førde, sier til Journalen at han er veldig glad for at han ikke har hatt et nasjonalt kjernepensum å forholde seg til i revisjonsprosessen.

For å forstå bakgrunnen for forslaget, med opprinnelse i Oslo, er det nødvendig å se nærmere på dette medisinstudiet. Før studieplanen Oslo-96 ble innført led dette medisinstudiet under et sterkt skille mellom teori og praksis. De første årene som student fortonet seg som en lang ørkenvandring i teoretiske basalfag. Frustrasjonen blant studentene som ønsket å utdanne seg til leger, og ikke til medisinske biokjemikere, var svært stor. Noen kom aldri ut av ørkenen – de sluttet.

En gruppe studenter og lærere med tidligere studiedekan Per Brodal i spissen, kjempet frem en helt ny studiemodell etter å ha hentet inspirasjon fra de aller beste universitetene i verden. Læringsmetoden problembasert læring (PBL) skulle langt på vei erstatte forelesningene, samtidig som studentene skulle møte pasientene tidligere i studiet, og ta større ansvar for egen læring i grupper. Antallet forelesninger og eksamener skulle kraftig reduseres.

Samhandling.

12 år senere beskriver en ekstern evalueringsrapport i fakultetets regi «PBL-tretthet» og foreslår i stedet nye læringsformer. En slik kritikk er ikke nødvendigvis et tegn på at ting har vært galt fra starten av, men viser at medisinstudiet må være i dynamisk utvikling etter hvert som fagene og samfunnet forandrer seg. Den omfattende og systematiske programevalueringsrapporten fra våren 2008 fastslår at dagens studenter er ansvarsbevisste, selvstendige og har gode nok kunnskaper til å starte turnustjenesten. Men det skorter på trening og erfaring når det gjelder samarbeid med andre helsepersonellgrupper, som sykepleiere og fysioterapeuter. Med andre ord; samhandling i praksis.

Konflikten mellom forskning og undervisning karakteriseres som en alvorlig trussel mot medisinstudiet. Lærernes pedagogiske ferdigheter varierer for mye, og undervisning vektlegges for lite ved ansettelser og opprykk. Studiet får kritikk for utilfredsstillende, og til dels urealistiske, studiemål. I 7. semester skal studentene forholde seg til hele 172 læringsmål i løpet av ti uker! Komiteen som har evaluert undervisningen, mener det haster mest med å revidere studiets læringsmål.

Godt timet innspill.

Det fremsatte forslaget kan ses på som et kreativt og godt timet innspill til denne kritikken. Ved å forankre universitetenes pensum i overgripende felles læringsmål vil universitetene bli tvunget til å konsentrere undervisningen om de poenger som en ny nasjonal pensumkomité mener er de mest sentrale for å kunne praktisere som lege. Kanskje kan dette avskjære middelmådige pedagoger som misbruker verdifull undervisningstid til å ri gamle kjepphester uten relevans for studentenes fremtidige legetjeneste. Som en foreleser en gang formulerte det: Det er to typer kunnskap – det ene er det du må vite når en mor med et alvorlig sykt barn ringer deg klokken fire om natten, det andre er det du kan slå opp i en bok.

Posisjonere seg.

For Legeforeningen kan forslaget om en endret medisinsk grunnutdanning bli en kjærkommen anledning til å posisjonere seg, etter at en enstemmig helse- og omsorgskomité har sluttet opp om departementets forslag om å oppheve private yrkesforeningers rett til å utdanne legespesialister (Innst. O. nr. 122 (2008-09)). Men en nasjonal pensumkomité kan også bli en gavepakke til en handlekraftig helseminister og en sentral helseforvaltning på jakt etter nye og spennende arbeidsoppgaver. For universitetene er det antagelig lurt å være lydhøre overfor de signalene som nå kommer fra omverdenen og gjennomføre nødvendige forbedringer raskt og effektivt.

Detaljstyring?

Norsk medisinstudentforening skal ha all mulig honnør for forsøket på å starte en ny og viktig utdanningsdebatt. Det er ikke dermed sagt at nasjonale læringsmål er den eneste eller endelige løsningen på de mange utfordringer legeutdanningen står overfor. Tidligere fagdirektør i Legeforeningen, Hans Asbjørn Holm, har et poeng når han sier til Journalen at studentenes utspill ikke er en god idé dersom det er uttrykk for et ønske om mer detaljstyring av faktakunnskap.

Mens initiativet fortjener all mulig støtte hvis det dreier seg om å reise en diskusjon om sentrale og viktige læringsmål i medisinutdanningen på tvers av fakultetene.