«Weltmacht Habermas». Med denne overskriften markerer den liberale, tyske ukeavisen «Die Zeit» med fete typer på sin forside hyllesten av den filosofiske verdensmakten Jürgen Habermas, som i dag runder 80. Ikke bare er Habermas den mest berømte av dagens filosofer; hans berømmelse er, som den amerikanske rettsfilosofen Ronald Dworkin sier, berømt i seg selv: Hans skrifter siteres overalt i en verden som venter begjærlig på hans nye utgivelser.

Mye har skjedd i Tyskland og Europa når tysk verdensmakt kan tiljubles uten etterfølgende sjokkbølger i den demokratiske verden. Det tyske samfunn har gjennom de siste par generasjoner gjennomgått en dramatisk transformasjon. Hvem kunne i 1945 forestilt seg at Tyskland et halvt hundreår senere skulle være motoren i Europas demokratiske ekspansjon, med en tysk filosof i en legitimerende hovedrolle?

Medfødt åpen gane.

Habermas’ personlige, kommunikative handicap – en medfødt åpen gane – var også Etterkrigs-Tysklands strukturelle handicap. På en forunderlig måte har Habermas’ mestring av sitt personlige talehandicap gått i tandem med Tysklands overvinnelse av sitt politiske taleproblem. Det har vært snakket om det tyske økonomiske under etter 1945: Et fullstendig ruinert land som i løpet av kort tid igjen ble en økonomisk stormakt. Dette under står egentlig i skyggen av det politiske under: Det postnazistiske Tysklands smertefulle etablering av et grunnfestet demokrati til tross for vedvarende motstand fra gamle, antidemokratiske eliter til høyre og senere, på 70-tallet, terrorisme til venstre (med støtte i det halvstalinistiske Øst-Tyskland).

En milepæl.

Habermas omgjorde det dobbelte kommunikative handicap – det personlige og det tyske – til en politisk produktivkraft og frembrakte en systematisk kommunikasjonsfilosofi. Med Teorien om kommunikativ handling (1981) satte Habermas det nye kommunikasjonssamfunnet filosofisk på begrep i en studie som utvilsomt vil bli stående som en milepæl i moderne filosofi og sosiologi.

«Politikk er ublodig krig, krigen blodig politikk,» var Maos formel. Politikk er til sist en kamp om voldsmakten, fremholdt Max Weber og hans skarpsindige elev Carl Schmitt, i noen år Hitlers «kronjurist». Oppfatningen av politikk som krigens fortsettelse med andre midler, har stått sterkt i moderne politisk teori, til venstre som til høyre. Det er denne hovedretning Habermas utfordrer med sin teori om politisk makt som en ordets makt. Den viser til menneskets politiske skaperkraft: Evnen til å kunne enes gjennom samtale og til å kunne skape institusjoner som beror på gjensidig forpliktende anerkjennelse – og ikke på monopolisert voldsmakt.

Frankfurterskolen.

Habermas hørte fra slutten av 1950-tallet til «Frankfurterskolen» (Max Horkheimer, Theodor W. Adorno o.a.), en marxistisk inspirert opposisjon i tysk samfunnsliv, nærmest en filosofisk variant av «det tredje standpunkt», som i Norge ble organisert i Sosialistisk Folkeparti (1961). Det har vært sagt om 60-tallets tyske studentopprørere at de brakte Frankfurterskolens opposisjonsfilosofi ut på gaten. Det førte derfor til rystelser på radikalt hold da Habermas i 1967 gikk til felts mot studentopprørernes tendens til voldsromantikk og advarte mot faren for «venstrefascisme». Få år senere fikk Habermas’ advarsel sin bekreftelse i Baader-Meinhof-gruppens urbanterrorisme.

Analytisk briljans.

Jeg kunne selv som filosofistudent i Frankfurt i de dramatiske år 1968-69 følge på nært hold Habermas’ uredde konfrontasjoner med studentopprørerne på allmøter, ved podiumsdiskusjoner og i seminarer. Med sin analytiske briljans var Habermas også den gang en skarpsindig polemiker, slik han senere har dokumentert gjennom utallige muntlige og skriftlige intervensjoner. Den som opplevde ham i den engere akademiske krets, fikk møte en usedvanlig nærværende filosofiprofessor som forente den intellektuelle intensitet med en befriende usnobbethet. I dag er Habermas en globalt feiret filosof som sprenger alle lokaler hvor han taler eller foreleser, men som fortsatt er velsignet fri for de uutholdelige trekk ved menn (og kvinner) som ikke et øyeblikk er i tvil om egen storhet.

Borgerlig offentlighet. Borgerlig offentlighet (1962), Habermas’ første store studie, kom allerede i 1971 på norsk. Det var den første ikke-tyske utgave, takket være Helge Høibraaten; den amerikanske utgaven f.eks. forelå først i 1989. Studien analyserer den borgerlige offentlighet, dens fremvekst, forvandling og forfall. Det var en grensesprengende studie som forente historie, sosiologi, statsvitenskap, jus og filosofi, samtidig som den la en basis for en medievitenskap som på den tiden bare var i sin ansats. (Det hører med til historien at Max Horkheimer fant den så grensesprengende, at han bad Habermas dra annet steds hen om han ville ha en doktorgrad på den.)

Som med alle Habermas’ verker fikk også denne studien en omfattende resepsjonshistorie. Tidlig på 1990-tallet utga Habermas sitt rettsteoretiske hovedverk, Faktisitet og gyldighet, hvor han på karakteristisk vis korrigerte enkelte sentrale synspunkter fra offentlighetsstudien i tråd med noen av de kritiske innvendinger. Samtidig innvarslet Habermas gjennom sin nye studie en tematikk som riktignok var beslektet med Borgerlig offentlighet, men nærmest motsatt i sitt perspektiv: ikke lenger en nostalgisk resignasjon over den borgerlig-nasjonale offentlighets forvitring, men tvert om en utmynting av den konstitusjonelle utfordring som følger av fremveksten av en ny, postnasjonal offentlighet i Europa.

Dannelsesagent.

Habermas griper i den postnasjonale vending til et motiv fra Hegel, nemlig at ethvert historisk fenomen idet det når sin modnings fylde, er dømt til å gå under. Nasjonsbyggingen var et tidsmessig svar på de institusjonelle utfordringer i moderniseringsprosessens tidligere faser. I globaliseringens tidsalder befinner vi oss i en åpen, utforskende fase med overnasjonal institusjonsbygging. I senere år er Habermas blitt det postnasjonale EU-prosjektets fremste filosofiske dannelsesagent som utfordrer nasjonale tradisjonalister til høyre som til venstre.

Verdensånden.

Habermas’ posisjon, som er utformet via kontinuerlig konfrontasjon med bl.a. Wittgensteins språkanalyse, Luhmanns systemteori, Derridas postmodernisme, Rawls’ liberalisme og Ratzingers katolisisme, er egentlig Hegel i en tidsmessig fortsettelse, men med én vesentlig forskjell. Verdensånden hadde ifølge Hegel tatt bolig i hans filosofiske system og den samtidige prøyssiske stat.

Hos Habermas er verdensånden derimot et prosjekt det gjenstår å frembringe – via den demokratisk-kommunikative fornuft på overnasjonalt nivå.