Valgkamp. Onsdag ettermiddag kom forespørselen, som lyn fra klar himmel. Fredagen ble jeg oppnevnt som medlem i Kulturrådet, søvnløse tropenetter brukte jeg til å sette meg inn i referater og prosedyrer, og allerede før en uke var gått, rakk Siv Jensen å skvette adskillig av sin spesielle valgkampsaft på de øvrige rådsmedlemmers og min integritet.

Bredt sammensatt.

Jensen burde vite at Kulturrådet er bredt sammensatt, og ut fra kompetanse. Men det virker som om sannheten ikke spiller noen rolle. Det er hva man kan få ut av det i en valgkamp, som teller. I et stort intervju i Dagsavisen torsdag utdyper hun: «Kultureliten» skal «knuses», og alle stipendier og garantiinntekter til kunstnere skal bort, om Frp kommer til makten. Hvis kunstnerne ikke kan leve av det de selv skaper, bør de finne seg noe annet å gjøre. Kulturbudsjettet, sier Jensen, skal kuttes med en milliard.

Mitt svar på dette er å melde meg inn igjen i Arbeiderpartiet. Det gjorde jeg i dag. Jeg vil gjøre det meget klart overfor mine lesere – uansett politisk grunnholdning – at jeg vil fraråde enhver å stemme på noen deler av en politisk konstellasjon som kan bringe Frp i regjering.

Konspirasjonsteorier.

Det ligger en sjofel tankegang bak Jensens retorikk. Den antyder nemlig at det eksisterer en venstreorientert, konspirasjonsaktig eliteklikk som hjelper hverandres sugerør ned i statskassen. Hva Kulturrådet angår, er representanten Jensen kjent med forvaltningen i vårt land, og hun burde vite at habiliteten vurderes meget nøye i slike råd. Så det er noe annet hun spekulerer i.

Som Joseph McCarthy på 1950-tallet, og de mest reaksjonære republikanere i USA de senere år, nører også Jensen opp under latente, antiintellektuelle stemninger. Det er «eliten» som skal knuses og mistenkeliggjøres. Det er et dårlig tegn, og bærer bud om hva vi har i vente med Frp i regjeringskontorene. Ingen – heller ikke på borgerlig hold – bør gjøre seg illusjoner om dette.

Hvilke offer man er villig til for å skape en borgerlig regjering, bør ikke bare være et spørsmål om de forskjellige partiers smertegrense hist og her, men også om deres anstendighetsfølelse i forhold til den generelle samfunnsutviklingen de da tar medansvar for.

Myter om kunstnerne.

Myten om at det sitter en gjeng kunstnere og velter seg i milliarder på bekostning av gamlehjemmene – det er forresten ikke alltid gamlehjemmene, men gjerne en rekke andre ting som «folk flest heller vil ha» – det er en myte som Frp gjør hva det kan for å utbre. Myten holder ikke stikk. Kulturen utgjør en knapp prosent av statsbudsjettet, og går ikke minst til brede prosjekter.

Det norske folk får mye igjen for disse pengene. Noe skal vi jo holde på med før vi skal på gamlehjemmet også. Et verdig liv er viktig i alle stadier, ikke bare i alderdommen. Og hvem har forresten sagt at ikke eldre går på teater, i opera eller låner bøker? Alt sammen sterkt statsstøttet kulturell virksomhet.

Kutte idrettsstøtten?

Alt som støttes av det offentlige, vil ikke alle ha glede av. Det er som med idrett. Det er noen hundretusener skattebetalere her i landet som overhodet ikke interesserer seg for den, men lar være å komme med ufine antydninger overfor dem som faktisk liker den. Så vel sports- som teaterpublikum har krav på å nyte godt av en del av fellesskapets satsingsmidler. En pen slump liker faktisk begge deler. Men jeg har aldri hørt noen si: «Fotball går over hodet på meg, derfor er jeg mot å støtte den.»

Gitt at én av fire i løpet av livet vil få kreft – er da all offentlig støttet kreftforskning bortkastet for de 75 prosent som aldri får det? Om jeg ikke liker fisk, skal da mine skattepenger gå med til å subsidiere fiskerinæringen?

Slike resonnementer er absurde, men Frp gjør dem legitime på visse områder. Slik forsøker Frp å avsondre sine tilhengere i befolkningen fra samfunnets helhet, på beste imamvis. Det er sjofelt også overfor dem.

Antiintellektualisme.

Frp har ikke monopol på begrepet «folk flest», like lite som republikanerne i USA hadde det. Lenge lyktes man der i gården med å utbre forestillingen om «eliten» mot «menigmann», og i å fremstille demokratene som en gjeng med ufolkelige tullinger, uten vanlig sunt bondevett, og som trakk de virkelige amerikanske verdier i tvil. «Intellektuell» ble et skjellsord. Etter hvert ble klimaet slik at en helt alminnelig professor som uttalte seg kunne risikere å se seg æreløs og mistenkeliggjort, nærmest som upatriotisk, fordi han var professor. Det var mistenkelig i seg selv. Det er jo ikke godt å vite hva professorer kan finne på.

En tilsvarende mistenkeliggjøring er det Siv Jensens parti driver med. Et parti som bare vil styre etter sin egen definisjon av folkemeningen, og stempler de intellektuelle sjikt som mistenkelige eller irrelevante, vil ikke bringe noe godt over landet. Enda grovere er det å stemple en tilhørighet til andre partier enn sitt eget som mistenkelig og ufolkelig.

Motkrefter.

Også derfor meldte jeg meg inn i Arbeiderpartiet igjen i dag, og ikke for å tone flagg. Situasjonen tatt i betraktning, synes jeg flere skulle gjøre det. Det er ingen skam å stemme Arbeiderpartiet.

Jeg skammer meg heller ikke over å kjenne Trond Giske personlig. Jeg har kjent Giske siden 1994, først med årene er vi blitt venner. Blant de mange diskusjonstema som dukker opp mellom oss, er med jevne mellomrom også kulturpolitikk, noe annet ville jo vært rart. Ofte er vi eitrende uenige. Jeg har aldri bedt ham om å få sitte i Kulturrådet, og han spurte meg ikke om jeg kunne tenke meg det. Forespørselen kom tjenestevei, og overraskende. Formodentlig har mitt foredrag om bokbransjen fra 2006 vært medvirkende til at jeg som eneste skjønnlitterære forfatter er oppnevnt.

Medløpere.

Forstemmende er det å se politikere fra borgerlige partier som burde distansere seg fra slik skvetting, logre med. Venstres Trine Skei Grande uttaler til Aftenposten at undertegnede har «skrevet flere kronikker til fordel for Giske og hans kulturpolitikk». Skei Grande må være vennlig å vise en mindre lemfeldig omgang med sannheten.

Hun burde for det første vite at når jeg skriver en kronikk, er det sjelden «til fordel» for noe som helst. Det er sånt man driver med når man er statslønnet politiker. Jeg angriper alltid noe. Dessuten har jeg bare skrevet én kronikk om kulturpolitikk på det jeg kan huske; den sto i Dagbladet tidligere i år og handlet om fildeling, og var langt fra noen hyllest til Giskes handlekraft. Men den trakk fildelingsdebatten i gang og avla en visitt til Venstre også, siden partiet på dette området har utmerket seg som de små næringsdrivendes verste fiende, og trekker i tvil hvorvidt norsk lov egentlig er til for dem. Skei Grande må lære seg å lese innenat; at en kronikk også inneholder et angrep på hennes parti, gjør den ikke automatisk til støtte til et annet.

Jensen statsstøttet.

Siv Jensen mottok i 2007 som partileder over 300000 kroner fra det offentlige, i tillegg til sin faste lønn som stortingsrepresentant på kr 654000, det skulle gi over en million. Det offentlige betaler for Jensens eksistens. Det er helt annerledes enn for de fleste kunstnere, som må tjene flesteparten av sine penger ved sin kunst, i motsetning til den myten Jensen nører oppunder.

Stipender og garantiinntekter er ikke store, og utgjør i beste fall et hjelpsomt supplement til egengenerert inntekt. Annen støtte kan handle om tilskudd på noen titusener, til avgrensede prosjekter. De fleste får mindre enn de ber om, eller avslag. Dette er realiteten for dem som søker støtte fra Kulturrådet, og det kan handle om både smale og brede ting. Å sitte og beslutte i slike saker er ikke hva jeg gleder meg mest til. Jeg skal gjøre det ut fra samvittighet og beste faglige skjønn. Men jeg vil ha meg frabedt enhver ufin antydning om mine motiver fra Siv Jensen og hennes venner på borgerlig hold.