Utdanningsminister Bård Vegar Solhjells forslag om å åpne opp for at flinke elever får krysse de aldersmessige grenser mellom ungdomsskole og videregående, og videregående og universitetet, er et ærlig forsøk på å slå et slag for de flinke. Dessverre bygger forslaget på holdninger som på langt nær er hensiktsmessige å videreføre, nemlig at dyktighet og intelligens kun skal regnes som middel for å nå målet om å klatre høyere enn resten på utdanningsstigen.

Egaliteten

Dette er kanskje naturlig i et land der dannelse og selvutvikling er forbeholdt medlemmer av New Age-kulter, men institusjonaliseringen av slike holdninger har heldigvis blitt holdt tilbake av den sosialdemokratiske egaliteten. At debatten har blitt låst mellom liberalistene og sosialdemokratene fører imidlertid til at de viktige argumentene uteblir.

Forringende

Her er det nemlig ikke bruddet med enhetsskolen og janteloven som er hovedproblemet; hovedproblemet er at det virker forringende på intelligensen at intelligensen betraktes som et middel, snarere enn et mål i seg selv. På meg virker det direkte motbydelig å få høre at istedenfor å få flere tilbud som tillater flinke elever å dyrke sine interesser, så skal deres kunnskap brukes som et produksjonsmiddel, med kompetent arbeidskraft som produkt.

Årsaken til at vi i Norge kaller skolegang for utdannelse, må jo nettopp være at den fører til at vi blir dannet; skolesystemet skal sikte på å skape gode mennesker og samfunnsborgere, snarere enn å skape gode sivilingeniører, leger eller advokater. Hvis ikke, kunne vi like gjerne kalle skolegangen for profesjonstrening.

Åndelig vekst

Når vi nå kaller skolegang for utdannelse, er dette i en tradisjon som kan føres tilbake til antikken, og den tidens akademi. Her var det imidlertid ikke snakk om at studentene skulle trenes i en bestemt disiplin eller et håndverk – det var ferdigheter som ble videreført fra far til sønn. Akademiet spilte istedet en rolle som et møtested for rikfolk med litterære og filosofiske interesser, som kunne komme sammen til stimulerende samtaler. Dette skulle videre kunne føre til åndelig vekst.

Denne tradisjonen ledes videre gjennom renessanse og opplysningstid, og har bidratt til å forme det utdannelsesbegrep man opererer med i en rekke land. Men det er også denne arven Solhjell tråkker på, idet han åpner opp for at dyktighet innen enkelte fag skal belønnes med muligheten til å komme seg tidligere ut i arbeidslivet.

Modenhet

Grensene som settes mellom ulike skoletrinn, og mellom ulike utdanningsinstitusjoner, skal nemlig ikke bare være skiller i dyktighet, men enda viktigere, skiller i modenhet. Et spørsmål er om elever er i stand til å begynne ved den videregående skole rent faglig, et annet spørsmål er om de har oppnådd det av generell modenhet og dannelse som skal til for å settes over på høyere trinn.

Hittil har jeg bare tatt for meg det rent problematiske ved de holdninger som kommer til uttrykk gjennom Solhjells forslag. Et helt annet problem er det rent praktiske knyttet elevens sosiale situasjon. Selv om elevene selv nok kommer til å benekte det, vil de nemlig uvilkårlig komme til å falle mellom to stoler. På den ene siden settes de utenfor fellesskapet på det alderstrinnet de allerede befinner seg, mens de på den annen side ikke er rede til å aksepteres som likeverdige studenter blant de høyere årsklasser.

Lettvint

Det kan nesten virke som om Solhjell har valgt den mest lettvinte løsningen på problemet med flinke elever; et problem den norske enhetsskolen har slitt med lenge. Istedenfor å igangsette tiltak som gjør at flinke elever ikke kjeder seg i den skolehverdagen de faktisk befinner seg i, sender han ballen over på de enkelte skoler, og elevene ved disse: «Nå står dere fritt, resten er opp til dere.»

Slike tiltak som kunne bedre skolehverdagen for flinke elever, uten samtidig å bygge på direkte ødeleggende holdninger, ville for eksempel være å gi lærere ved ungdomsskolen og videregående flere incentiver for å ta videre utdannelse, for slik å gi dem nok faglig grunnlag til å møte elevene der de er. Selvsagt forutsettes det også at lærerne blir gitt nok tid til å møte den enkelte elev på denne elevens nivå. Videre må det bli åpnet for flere fritidstilbud til elever som ønsker å dyrke faglige interesser, gjerne gjennom åpne kurs på universitetet.

Interesse

Da må det også informeres bedre om slike tilbud ved den enkelte skole. Forskjellen på slike kurs, og det å ta fag ved universitetet, er at slike kurs ikke leder ut i en eksamen. Ønsket om å delta ved slike kurs skal springe ut av interesse alene, og ikke ut av muligheten til å klatre høyere på utdanningsstigen.

Alt i alt er det mye som kunne gjøres, uten å fremme de fordervelige tendenser man registrerer ellers i samfunnet, der markedsorientering ser ut til å stå høyere på prioriteringslisten enn allmenn dannelse. At Solhjell allikevel velger en slik lettvint løsning i sin skolepolitikk, tolker jeg som en uvilje blant politikere til å spytte mer penger inn i samfunnets viktigste institusjon, og at SV ofrer sitt verdisyn i jakten på anerkjennelse.

Personlig

Til sist føler jeg et behov for å bli litt personlig: Nå har jeg nettopp avsluttet et trettenårig skoleløp, og det kan vel sies at jeg er en av disse såkalt «flinke» elevene som har kjedet seg i mang en skoletime. Men jeg har aldri ønsket å hoppe over et år, nettopp fordi jeg aldri har følt meg moden nok til å ta på meg ekstra obligatorisk arbeid. Istedenfor har jeg lært å dyrke interessene på fritiden, samtidig som jeg har vært heldig med å få lærere som tok seg tid til å følge meg opp.

I dag er jeg takknemlig for at disse omstendigheter hindret meg i krysse barrièrer jeg ikke var klar for å krysse; jeg føler at dette har ledet meg til et sunnere og mer reflektert forhold til skole og utdannelse, og jeg håper at også Bård Vegar Solhjell forstår betydningen av det siste.