Komplekse. Mandag 6. juli ser terapeut Margrethe Wiede Aasland ut til å mene at overgripere ikke trenger samme rettssikkerhet som barn, og at det er viktigere å behandle enn å rettsforfølge overgripere. Psykolog Svein Mossige sier at rettsvesenet er dårlig egnet i saker som dreier seg om seksuelle overgrep mot barn, og at det ikke er noe mål å dømme overgriperne.

Begge har stor tro på at terapi er til god hjelp, og at dette langt på vei kan erstatte rettslig behandling av slike saker. Advokat Harald Stabell og Roar Østby hos riksadvokaten er på sin side opptatt av rettssikkerhet og straffens forebyggende effekt. Alle som uttaler seg, er enige i at saker som dreier seg om overgrep mot egne barn, stebarn, barnebarn eller mellom søsken, er komplekse.

Flere tanker i hodet

Det er riktig at mange saker ikke blir oppklart, at henleggelsesprosenten er høy, og at en stor del av saker som blir rettslig behandlet ender med frifinnende dom. Det er et problem at barn som sannsynligvis utsettes for overgrep, pålegges fortsatt samvær med en overgriper. Løsningen er imidlertid ikke å slutte å etterforske. Da vil man svekke både barnets og den mistenktes rettssikkerhet, og signalisere at samfunnet ikke synes disse sakene er så alvorlige. Manglende bevis eller frifinnende dom må heller ikke føre til at de som har i oppgave å beskytte barn, som barnevernstjenesten, ikke gjør det.

Når det er mistanke om seksuelle overgrep mot barn, må man samtidig tenke både etterforskning, beskyttelse av barnet, og hjelp til hele familien. Hver profesjon må holde seg til sitt fag og sine oppgaver. Med god planlegging, samarbeid og riktig kunnskap kan dette skje uten at beskyttelse og hjelp går på bekostning av rettssikkerhet eller omvendt. Det er ingen nødvendig motsetning mellom rettssikkerhet og faglig handlekraft.

Ta vare på barna

Dersom en person er skadet i en trafikkulykke, lar man ikke vedkommende ligge i veikanten til skyldspørsmålet er etterforsket og avgjort. Tilsvarende kan man ta vare på barna, snakke med dem og hjelpe dem, både mens etterforskningen pågår – og i etterkant – uten å påvirke saken. Vi vil endog våge påstanden at god ivaretagelse av barnet og familien underveis kan bidra til bedre opplysning av saken.

Også ved en henleggelse eller en frifinnende dom kan hjelpeapparatet medvirke til at barnet og familien kan leve videre med det. Vi har i dag kunnskap om hvordan dette kan gjøres. Vi har også kunnskap om betydningen av tidlig intervensjon, og om gode behandlingsmetoder for barn som har vært utsatt for traumer. Hjelp til familien vil i mange tilfelle innebære at også overgriper tilbys profesjonell hjelp – som et supplement til straff.

Opplæring

For å styrke barns rettssikkerhet og gi dem hjelp og beskyttelse, er det behov for kontinuerlig å spre kunnskap inn i det sivil- og strafferettslige systemet, barnevernstjenesten og behandlingsapparatet. Dette dreier seg både om forekomst, art og konsekvenser av vold og overgrep mot barn, om barns uttrykk og kommunikasjon om slike temaer samt om avhørsmetodikk og behandlingsmetoder.

Vår erfaring er at både barnevernskonsulenter, behandlere, politi, statsadvokater og dommere etterspør kunnskap, men at det mangler gode ordninger for systematisk og vedvarende opplæring og veiledning, som kan sikre nødvendig og spesifikk kunnskap inn i alle de ulike leddene.

Ny samarbeidsmodell

De fem nyetablerte barnehusene er tuftet på denne kunnskapen. De er etablert nettopp fordi man har innsett at tilbudet til barna har vært utilstrekkelig og fragmentert. Barnehusene skal være et tverrfaglig lavterskeltilbud hvor man kan komme med bekymring, hvor barn blir forstått og tatt på alvor, eventuelt avhørt, undersøkt av lege og hvor de kan få korttidsterapi. Barnehusene har tilgang på barnevernsfaglig, medisinsk, psykologisk og politifaglig kompetanse og har fasiliteter for dommeravhør.

Stikkordet for virksomheten er helhetlig ivaretagelse. Barnehusene kan imøtekomme mange av de behovene som barn, familier og fagfolk etterlyser. Det er av stor betydning at det viktige arbeidet med å bygge opp et likeverdig tilbud i alle deler av landet fortsetter. Det er også vesentlig at myndighetene legger opp til kunnskapsutvikling og – spredning i barnehusene, samt en grundig evaluering av tilbudet.

Kravet til bevis i en straffesak er høyt, og selvfølgelig skal en eventuell tvil komme tiltalte til gode. Omvendt burde det være like selvsagt at vi må beskytte barn hvis vi er i tvil om de utsettes for overgrep. Er det mer sannsynlig at barnet utsettes, enn at det ikke utsettes for overgrep – altså sannsynlighetsovervekt – må vi beskytte barnet. Her trås det regelmessig feil når overgrep skjer innen familien.

Barnevernstjeneste og sivile domstoler har latt seg villede av at en tiltalt er frifunnet i strafferetten fremfor å ta stilling til om det er sannsynlig (men ikke bevist) at barnet til tross for frifinnelsen kan være utsatt for overgrep.

Høyt konfliktnivå

I den pågående debatten har flere vist til at konfliktnivået mellom de voksne som har ansvar for barna, ofte er høyt i disse sakene. Det kan også se ut som flere mener at det å involvere politi og rettsvesen enten er grunnen til, eller bidrar til å forverre konflikten. Vår erfaring er at konfliktnivået er høyt uavhengig av om det blir tatt rettslige skritt. Vi våger å påstå at en mer profesjonell håndtering av sakene fra hjelpeapparatets side – i en tidlig fase – i mange tilfelle ville ha vært et viktig bidrag til bedre hjelp og til å redusere konfliktnivået.

Veien å gå er å benytte den kunnskap som allerede finnes på området, samt å videreutvikle og spre kunnskap, sette inn tidlige tiltak, og arbeide parallelt. Det handler om å tåle å ha flere tanker i hodet på én gang fremfor å sette behandling opp mot straff.