Selvkontroll. Tålmodighet og selvkontroll er ikke verdens mest attraktive egenskaper. Det lukter støv og gammeldags skoledisiplin av dem. Da er det mer stas å ha ord på seg for å være spontan og sprudlende, engasjert og aktiv, tiltaksfull og oppfinnsom, en som kan overraske omgivelsene sine med sprell og pek.

Hva om du har som ypperste kjennetegn at du er god til å skyve fristelser foran deg og vente med å innkassere nytelse? Det høres ut som en nyttig, men kjedelig ting å være god på, noe som Kjell Magne Bondevik kunne vært fanebærer for. Tålmodighet er en dyd, men trolig ikke den egenskapen foreldre i dag er mest opptatt av å oppdra barna sine til.

Tålmodighet

Et forskningsprosjekt ved Stanford University gir oss grunn til å revidere denne forståelsen av tålmodighet. Det konkluderer med at barn som tidlig lærer seg å holde fristelser i sjakk, gjør det vesentlig bedre på skolen, har lettere for å etablere stabile sosiale relasjoner og er dyktigere til å takle utfordringer og stress, enn mer utålmodige barn. De som fra barnsben av blir vant til å få dekket behovene sine akkurat når de vil, umiddelbart og uten venting eller utsettelse, strever på flere arenaer i livet.

Undersøkelsen ved Stanford startet sent på sekstitallet. Mer enn seks hundre barn deltok. En voksen førte hver og en av dem inn i et trangt rom, hvor det så vidt var plass til et bord og en stol. På bordet sto et fat med godteri. Barnet fikk lov til å forsyne seg med en søtsak fra fatet. Den kunne hun spise med en gang, eller velge å vente noen minutter, til den voksne kom tilbake fra et lite ærend. Hvis barnet klarte å vente, ville hun få to valgfrie søtsaker i stedet for en. Det var med andre ord en gevinst å hente ved å være tålmodig og vente.

Godterifatet

Forskerne var ute etter å undersøke barnas selvkontroll og viljestyrke. I hvilken grad ville de greie å utsette tilfredsstillelse av et behov for godteri? Hvilke strategier ville de bruke for å forsøke å holde seg fra å sluke søtsaken med en gang? Hvor stor andel av dem ville klare å ligge unna godterifatet til den voksne kom tilbake?

Barna opplevde forsøket som svært krevende og frustrerende. Det kan tydelig leses ut av ansiktsuttrykkene deres. Mer enn halvparten av dem klarte ikke å vente. De holdt ut i gjennomsnittlig tre minutter, før de begynte å forsyne seg fra fatet. Bilder fra forsøket viser hvordan barna innbitt kjemper imot fristelsen. Enkelte stirrer intenst på godteriene, andre stryker og kjærtegner søtsaken de allerede har sikret seg. Begge handlemåter er hasardiøse, siden de bare forsterket trangen til å spise godteri akkurat nå, med en gang, ikke etterpå. De fleste barna som deltok, endte altså opp med å kapitulere. Hendene deres skjøt begjærlig frem og snappet søtsaker fra fatet, lenge før den voksne kom tilbake.

Utsette tilfredsstillelsen.

En tredjedel av barna maktet imidlertid å utsette tilfredsstillelsen til den voksne var på plass igjen, et kvarter etter at han forsvant. De var allerede i fire – fem års alder i besittelse av strategier som gjorde at de kunne overvinne trangen til umiddelbart å få dekket et behov. Dette gjorde de ved å gi seg selv annet å tenke på, ved å synge, klappe eller leke gjemsel med seg selv. De lyktes med å distrahere seg selv, og kunne innkassere en gevinst for dette senere.

Hvordan har det gått med barna fra forsøket i ettertid? En foreløpig kartlegging viser at den tålmodige tredjedelen har fått til betydelig mer enn de som ga etter for fristelse. Forskjellene er store, når det gjelder utdanning og karrière, og etablering av varige sosiale relasjoner. De kognitive strategiene for å utsette dekningen av godteribehovet synes å ha vært til stor nytte senere i livet.

Øvelse

Psykologiprofessor Walter Michel var den som tok initiativ til det opprinnelige forsøket. Til The New Yorker uttalte han nylig at foreldres innsats er avgjørende for å lære barn til å bli tålmodige: «Har de etablert daglige ritualer for å utsette ting? Oppmuntrer de barna til å vente? Og belønner de ventingen?» Michel betrakter ikke tålmodighet som et karaktertrekk som du enten er født med eller ikke. Det er noe den enkelte kan trenes opp i.

Foreldre har mulighet til å gi barna sine øvelse i å utsette tilfredsstillelse. Belønningen er at de blir i stand til å konsentrere seg om viktige gjøremål, selv når det finnes andre, mer fristende aktiviteter innen rekkevidde. Michel mener at evnen til å utsette gir gode utslag i en rekke situasjoner: «Hvis du kan håndtere hete følelser, så kan du studere til eksamen, i stedet for å se på TV. Og du kan spare mer penger til pensjonsalderen.»

Praktiske grep

Michel og hans kollegaer har for tiden et prosjekt hvor de lærer barn praktiske grep for å utsette tilfredsstillelse. For å avstå fra godteri nå, får de for eksempel høre at det går an å leke at søtsaken ikke er virkelig, men bare et bilde. Da blir et enklere å holde avstand og vente. Det som bekymrer psykologene er imidlertid de store forskjellene i hvordan barna følges opp hjemme.

Den praktiske treningen i barnehagen har lite gjennomslag hvis foreldrene regelmessig skjemmer bort ungene sine og gir dem alt de peker på, uten ventetid. Dette er et eksempel på det den amerikanske filosofen Thomas Nagel kalte «constitutive luck». Det enkelte barn er prisgitt omgivelsene sine når det gjelder å utvikle holdninger og vaner. Noen er heldige med sine forbilder og rollemønstre, andre ikke.

Er budskapet om tålmodighetens fortrinn nok et innspill for å fremme måtehold og forsiktig livsførsel? Går det i favør av Henrik Syses tanker om moderasjon i omgang med livets gleder? Jeg oppfatter det ikke slik. Tålmodighet er en dyd, også for den aller største livsnyter. Ved å avstå fra nytelse i dag, kan hun kanskje oppnå dobbelt så mye eller mer om en uke. Det handler om å ha et langsiktig perspektiv i sin søken etter tilfredsstillelse, snarere enn å nøye seg med små doser.

Dette er med andre ord et budskap som bør tas alvorlig av livsfilosofer av alle avskygninger, fra den mest måteholdne til den mest livsnytende. Og foreldre kan legge forholdene til rette, ved å gi barna sine jevnlig øvelse i å avstå fra den umiddelbare dekningen av intense behov.