FOTO: Privat

Selverklært talsmann. Med stigende irritasjon ser jeg at Erik Fosnes Hansen har oppkastet seg til talsmann for kunstnerne i Norge. I den forbindelse har han meldt seg inn i Ap, begynt å banne i radioen og kastet papirkuler på meddebattanter. Neste steg var å la seg avfotografere foran en nedtagget vegg ikledd sort skinnjakke.

Klassereisen er begynt, men den går baklengs – tilbake til Dalen Portland. Bruken av metaforer indikerer dessuten at han har anskaffet hund og nå skvetter, logrer og bjeffer uhemmet i valgkampen!

Rabalderet hadde sitt utspring i at Fosnes Hansen ble utnevnt til medlem av Norsk kulturråd. Når man får et slikt verv, er det bare å innse at en blir en offentlig person og at ens gjøren og laden diskuteres i offentlige fora.

Fosnes Hansen som person er ikke interessant i en slik sammenheng. Det som er betenkelig, er at Trond Giske har fått mandat til å utnevne de mennesker han personlig finner best egnet til å sitte i Norsk kulturråd. Dette mandatet er altså fjernet fra Stortinget og overført til den til enhver tid sittende kulturminister. Er dette demokratisk?

Sentralisert støtteordning

Tidligere har Trond Giske også gjennomført en «reform» der støtteordninger til kulturlivet er blitt fjernet – eller «sentralisert» for å fordeles via statlige organ (blant annet Kulturrådet). Det ble hevdet at en av årsakene til dette var at det skulle bli enklere for kunstnerne å finne frem i jungelen av legater, stipend og støtteordninger. Mens jeg tidligere kunne skrive 20 søknader og håpe at jeg iallfall kunne få positiv respons på to–tre av dem, kan jeg nå skrive én og få et rungende «nei» én gang for alle.

Kulturlivet i Norge er en ørliten andedam – knapt nok et lite vaskevannsfat. Dette medfører at alle endene enten kjenner hverandre eller har hørt om hverandre. Vi vet hvilken andemor som har fostret de ulike andungene, og vi passer godt på å skue hverandre på fjærene. De som er fostret i en annen dam, må slåss for å innta sin plass i fatet – og jeg vil tro at den kampen blir enda mye hardere nå som andefar Trond Giske har samlet sine yndlinger under vingene. I norsk politikk og kulturliv synes kameraderi og partibok å være adskillig viktigere enn kvalitet.

Som Osmundsen

Sannsynligvis er holdningen i Kulturdepartementet ikke så veldig forskjellig fra den som kom til uttrykk da Manuela Ramin Osmundsen skulle ansette nytt barneombud. Og ingen kan vel beskylde hverken Osmundsen eller Giske for å lyve når de hevder at de ikke ansetter sine venner. Tilgangen på aktuelle kandidater – med den riktige politiske farge – er så liten at de er nødt til å ty til noen i bekjentskapskretsen.

Om det ikke er slik det forholder seg, kunne man jo – Gud forby – komme til å tenke den tanken at ministeren og hans apparat av embetsmenn ikke er kvalifisert til å foreta en slik utvelgelse fordi de ikke har oversikt over aktørene i norsk kulturliv.

Fosnes Hansen anbefaler i sin artikkel i Aftenposten 4. juli alle å stemme på Arbeiderpartiet: «Det er ingen skam å stemme på Arbeiderpartiet!» I lang tid har det vært ansett som lite heldig for en kunstner å flagge sitt politiske standpunkt – spesielt om du er uenig i at den ønskelige kulturpolitikk er den som «til enhver tid blir ført av Det norske Arbeiderparti». Da kan du fort komme i skade for å bite den hånden som til tider mater også deg.

Uheldig endring

Derfor er det jerngrepet som Trond Giske nå har innført på Kulturrådet meget uheldig. Han utnevner medlemmer som deler hans syn på kulturpolitikken og som vil gjennomføre den kulturpolitikk som ministeren ønsker via de bevilgninger som gjøres – bevisst eller ubevisst. Jeg regner med at Erik Fosnes Hansen sikkert vil bestride at en slik ensretting finner sted, men faktisk er selve frykten for slik styring og ensretting like drepende for kulturlivet uansett om den er et faktum eller ikke.

Vil det styrke den kunstneriske frihet om jeg avstår fra å sende en søknad om støtte til et kunstnerisk prosjekt til Kulturrådet, fordi jeg regner det som overveiende sannsynlig at de kommer til å avslå den?

Fosnes Hansen hevder at Kulturrådet er bredt sammensatt og at medlemmene er utvalgt på grunnlag av sin kompetanse. Det håper jeg selvsagt er tilfelle, og at Trond Giske innehar en så overordnet og endelig faglig kompetanse at han er i stand til å foreta en objektiv utvelgelse – i så fall er han et unntak i den norske politiske fauna!

Tar risken

Heller enn å skulle basere min tilværelse på milde gaver fra staten, synes jeg det er adskillig mer «realt» at jeg selv tar risken ved å lage en forestilling, konsert eller utstilling. At jeg selv finner sponsorer som tenner på mine ideer, og at mitt arbeid har en slik appell til publikum at de er villige til å bruke en del av sin lønn til å betale for en kunstnerisk opplevelse – uten at jeg må betale 25 prosent moms og 36 prosent inntektsskatt på de pengene jeg klarer å få inn. Slik kunne jeg faktisk være i stand til å overleve på inntekten av min kunstneriske virksomhet – uten å være avhengig av Kulturrådets velvilje. Det er kunstnerisk frihet.

Det politiske overformynderi er så rotfestet i det norske folk at mange er livredde for et parti som vil gi hver enkelt – også kunstnerne – større frihet; for med frihet følger ansvar! Det er selvsagt mest behagelig når du har en elite til å bestemme for deg, da har du også noen å skylde på hvis tilværelsen går deg imot.

Ingen skam

Mitt kunstpolitiske standpunkt er herved flagget. Jeg takker for de statlige kulturmidler jeg har mottatt i årenes løp, for jeg regner med at uansett hvordan valget går, kommer jeg ikke til å motta noe mer. Men jeg ser frem til et Norge med større kunstnerisk og allmenn frihet og albuerom – og alternativt emigrasjon om Trond Giskes regime skal fortsette. Som kunstner vil jeg derfor si: Det er ingen skam å stemme Frp!