Viktig debatt. Det har gått en dannelsesdebatt over landet i vår. I august kommer Dannelsesutvalget med sine forslag. Vi har savnet innspill fra sentrale fagmiljø innenfor humaniora, samfunnsfag og naturfag. Og inntil nylig politikerne. Men 25. mai i Aftenposten kom statsråd Tora Aasland med sine innspill.

Vi fastholder vårt hovedperspektiv. Utdanningssamfunnet er stilt overfor en helt ny verden. Det krever en ny gjennomtenkning av hva studenter skal lære – av hensyn til sin rolle som borger, av hensyn til sine yrkessjanser og av hensyn til dem selv som tenkende, følende og handlende mennesker. Disse langsiktige endringsprosesser lar seg tydeligst spore på minst tre nivåer.

Internasjonalisering.

For det første, globaliseringen av kunnskap og rekrutteringen til studier som følge av de voldsomme endringene i kommunikasjonsteknologien. Alle må i dag ha digital kompetanse og forståelse («digital literacy»). Med tiltagende kontakt over sivilisasjonsgrensene vil vi få en intensivert kamp om de mest interessante talentene. På tvers av kulturer, på tvers av fag.

Fagene gror mer sammen, tverrvitenskapelighet vil bli normen. Kunnskapen blir mer enhetlig. For et lite, kulturelt presset land som Norge, vil slike trender reise interessante spørsmål om norsk identitet og kultur. Kultursensitivitet blir grunnleggende. Sivilingeniører som skal lage veier i Saudi-Arabia må vite mye om islam.

Samfunnet blir samtidig mer og mer vitenskapsbasert. I denne verden er de politiske utfordringene felles for menneskeheten, deres løsninger ofte tverrgående – hinsides disiplinene. Tenk bare på miljøverndebatten eller våre forsøk på å finne årsakene til finanskrisen og botemidlene mot den.

Mental redskapskasse.

For det andre, endringer i den enkeltes livssituasjon. Nye skarer mennesker søker høyere utdanning. Også i eldre livsfaser vil nye grupper søke videre- og etterutdanning. Dette kan gjøre det mer utfordrende å være universitetslærer, men forutsetter et langt bedre forhold mellom lærer og student enn nå – og fullfinansiering av universitetene og høyskolene, hvilket ikke er tilfelle nå.

Fra den andre siden av generasjonsgrensene skyves yrkesvalgene ut i tid. Vi ser tendenser til at folk tar flere grader enn bare en bachelor, som ikke synes å gi en fullverdig yrkesforberedelse. Mange av oss lever så lenge at vi må ha et bedre forrådskammer av innsikt og kunnskap i skiftende livssituasjoner. I løpet av et liv må vi regne med å skifte arbeid oftere. Derfor gjelder det å ha intellektuell tilpasningsevne, fantasi og være trenet i å omstille seg og benytte ervervet kunnskap i nye sammenhenger og på nye, uventede måter. Og ikke minst: ekspandere vår kunnskap gjennom hele livsløpet.

Borgerrollen.

Og for det tredje, dannelseskvalitet i høyere utdanning er en forutsetning for å kunne fylle rollen som deltager i et demokrati som står foran nye utfordringer. Å skape handlingsføre og kunnskapsrespekterende individer stiller de høyere utdanningsinstitusjonene overfor spennende krav.

Utdanningen må derfor skje i en kontinuerlig prøvende-kritisk kultur der den enkeltes evne til å kunne tilegne seg ny kunnskap – bredt og undrende uansett disiplin – vil være kjernen. Ikke minst gjelder det forståelsen av musiske og estetiske sider ved tilværelsen og etiske valgsituasjoner på tvers av kulturer. For den enkelte må det skapes læringskulturer som gir trygghet i å kunne stå frem med egne argumenter og synspunkter. Å kunne uttrykke seg nyansert, presist og i bevissthet om egne argumenters rekkevidde er en nødvendighet for det moderne mennesket.

Læring må kobles til handlingsevne. Den enkelte må inspireres til å se seg selv som produkt av og deltager i brede tradisjoner av kunst, ideer og verdier. Utdanningen må skape uro, intellektuelt og moralsk, ikke veltilpasset selvtilfredshet. Et middel er inspirasjon til moralsk selvrefleksjon og mot til å lytte til andres livsopplevelser som noe mer enn pliktøvelser i toleranse. Ikke minst i en verden av tiltagende fundamentalistiske posisjoner religiøst og politisk er denne type informert og kritisk-opplyst erkjennelsesapparat av største viktighet, ja kanskje en betingelse for å overleve.

Vitenskapelig tenkemåte.

Vi ser stadig hvordan dype kunnskapshull, ønsketenkning og irrasjonaliteter av ulikt merke truer den felles samtale. Den norske nedbyggingen av språkkompetanse er i denne sammenhengen ytterst uheldig – et misforstått utslag av snillisme.

Personlig modning er igjen et nøkkelord, noe Tora Aasland også berører. Karakterdannelse må ikke lenger være et fremmedord på universitetene. Universitetslærere må igjen våge å snakke om livsmening, sannhet og tvil. Vi ønsker en kraftfull intellektuell kultur som stiller interessante spørsmål om verden og livet, men som også er disiplinert i sin sannhets- og handlingsforpliktelse.

Det er vår faste overbevisning om at denne kultur ikke bare er en forutsetning for kvalitet. En slik læringskultur er også en forutsetning for samfunnsmessig nytte, hvis nytte forstås som modenhet, kritisk sans, erkjennelseslyst og endringsevne, ikke bare suksessjanser på et arbeidsmarked. Disse to verdier er ikke gjensidig utelukkende, men gjensidig støttende.

Frykt for elitisme.

Mellom statsråd Tora Aasland og Dannelsesutvalget er det brede felter av samstemmighet. Men på ett punkt vil vi presisere. Tora Aasland advarer mot å diktere «hva man bør vite noe om». Hun er nok formet av den kroniske angst i dette land for å bli kalt «elitist», en etter vårt syn meningstom frase. Ingen har talt om å påtvinge andre sine idealer og skape «en mer privilegert kulturell status» for en samfunnsgruppe, som Asland skriver.

Nettopp for å unngå en slik belastet dannelsesdefinisjon har vi bevisst trukket inn hele feltet for høyere utdanning og utvetydig utfordret for eksempel profesjonsfagene til å være med. Men vi i Dannelsesutvalget er ikke redde for å sette høye standarder, vi er opptatt av å skape et rom for ettertanke og friprøving av ideer, for bare slik kan mennesker vokse. Vi mener at en slik innstilling til læring vil nettopp rekruttere bredere og tiltrekke seg et større mangfold enn nå. Det i sin tur forutsetter at vi bedrer forholdstallet mellom lærere og studerende ved lærestedene og gir dem driftsbudsjetter som gjenoppretter elementærundervisningen, som var hele poenget med de siste studiereformer.

Tora Aasland bekrefter Underdal-utvalgets mål: «å videreutvikle og befeste en vitenskapelig tenkemåte som et allmennintellektuelt fundament for vår tid». Det skal sette studentene i stand til å skille sant fra usant, og holdbart fra uholdbart.

Les de andre innleggene i dannelsesdebatten på ap.no/meninger