FOTO: Foto: Eirik Helland Urke

Nettpirater. I Aftenposten 27. juli kan man under tittelen «Lukrativt musikkran» lese hvordan komponistene Geir Bøhren og Bent Åserud kommer med flere feilaktigheter om hvordan nettpirater og teleselskaper angivelig tjener millioner på ulovlig nedlasting av musikk.

Ikke ulovlig

Bøhren og Åserud hevder blant annet at Venstre og SV er for ulovlig fildeling. Det er direkte feil. Hverken Venstre eller SV er for ulovlig fildeling. Imidlertid har begge stått frem og fremholdt retten til å bedrive fildeling, og jeg gir både Venstre og SV honnør for å ha tilkjennegitt sine standpunkter, som jeg også er enig i. Fildeling i seg selv er ikke ulovlig, men som med så mye annet her i samfunnet kan også fildeling benyttes til å begå ulovlige handlinger. Akkurat som man kan kjøre en bil inn i et butikkvindu for å rane en butikk, kan man også benytte en fildelingsklient til å laste ned materiale ulovlig.

Jeg kunne fremholdt en lang rekke lovlige tjenester som baserer seg på den samme fildelingsteknologien som de ulovlige. Det mest nærliggende er for eksempel hvordan NRK publiserer sitt innhold på en svært effektiv og kostnadsbesparende måte, hvilket igjen kommer lisensbetalerne til gode.

Stempler alle

Bøhren og Åserud skriver rett ut at «Publikum har dessverre vist at de ikke kan håndtere den friheten som ligger i den nye teknologien». Med en enkelt setning klassifiserer Bøhren og Åserud hele sitt publikum, sin målgruppe, sine kunder som lovbrytere. Det er ikke første gang man ser representanter fra underholdningsbransjen presumptivt anta at absolutt alle faller for fristelsen til å forsyne seg ulovlig av åndsverk. Bøhren og Åseruds mangel på respekt for sine kunder, blir plutselig gjensidig. Og når potensielle kunder blir provosert, senkes plutselig også terskelen for å laste ned materiale ulovlig.

Mangler forståelse

Videre skriver Bøhren og Åserud at «Alle skal tjene penger på musikk, mens de rettmessige eierne ikke skal få betalt. Dette er også kulturpolitikken til SV og Venstre. Trine Skei Grandes retorikk viser dessverre at hun ikke har tatt til seg kunnskap om opphavsretten». Når man anklager noen for inkompetanse, bør man som et absolutt minimum selv sørge for å ha forståelse av hva som diskuteres. Jeg kjenner ikke alle Skei Grandes uttalelser eller hennes holdninger, men jeg er overbevist om at Skei Grande på ingen måte mener at de rettmessige eierne ikke skal få betalt.

Ønsker å betale

Ethvert voksent menneske vet hvordan et marked fungerer. Jeg som kunde betaler penger for et produkt, og leverandøren får penger til livets opphold, samt til å produsere nye produkter. Stjeler jeg produktet får ikke leverandøren penger hverken til livets opphold, eller til å lage flere produkter, og jeg som kunde vil om kort tid ikke få tilgang til flere produkter. Denne enkle mekanismen er så banal at den knapt trenger forklares, men det er allikevel åpenbart at det er nødvendig for å få Bøhren og Åserud til å forstå at de aller fleste faktisk ønsker å gjøre opp for seg på riktig vis.

Trenger raskere nett

Essensen i Bøhren og Åseruds kronikk er at pirater og teleselskaper tjener millioner av kroner på ulovlig nedlasting av musikk. I en viss grad er dette selvfølgelig riktig, men Bøhren og Åserud fremstiller det som om det er piratenes og teleselskapenes eneste inntektskilde, når de skriver at «Dette er hovedgrunnen til at Telenor og andre teleselskaper kan fortsette å selge stadig raskere nettilgang til folk som i all hovedsak ikke trenger hastigheten til annet enn tyveri».

Ikke bare piratvirksomhet

Det er ikke piratkopiering alene som tilsier at teleselskapene stadig må selge raskere nettilgang. All teknologi utvikles i et rasende tempo. Datamaskiner blir raskere og får mer lagringskapasitet, programmer krever mer av datamaskinene og tar større plass, fotoapparater tar stadig bedre og større bilder, mobiltelefoner produserer stadig bedre bilder og video, og så videre. Fellesnevneren er at mer og mer av vårt digitale innhold havner på Internett. Folk ønsker å dele de gode opplevelsene, og Internett er det perfekte verktøy. Når kvaliteten på det digitale innholdet øker, øker også behovet for raskere tilgang til Internett. Bøhren og Åserud skriver at piratkopiering er hovedgrunnen, men tar ikke høyde for at dagens mest brukte fildelingsteknologi ikke ble utviklet før i 2001. Hvordan Bøhren og Åserud forklarer utviklingen i hastigheten på nettilgangen fra mitt første bekjentskap med et 14,4-modem på tidlig 90-tall, til mine 2 mbit/s i 2001, skulle jeg således gjerne likt å vite.

Hvor var produsenten?

Av samme årsak som hastigheten på nettilgangen, antar også Bøhren og Åserud at kundene ikke trenger hastigheten til annet enn tyveri. Som om det ikke finnes andre bruksområder. Og hva bruker egentlig Bøhren og Åserud Internett til selv? Jeg synes det er en frekkhet uten sidestykke å tro at kundene ikke trenger hastighet til andre formål enn tyveri.

Som en direkte konsekvens mener altså Bøhren og Åserud at Telenor og de andre teleselskapene skylder dem penger. Mye penger. Min klare tilbakemelding til Bøhren og Åserud er at de kan takke produsenten sin. For hvor var produsenten til Bøhren og Åserud da Napster tok av for ti år siden?

Jeg kan ikke si å ha sett hverken Bøhren, Åserud eller produsenten stå på barrikadene for løsninger som faktisk gjør det mulig for meg som kunde å kjøpe den underholdningen jeg vil over nettet. Det nytter ikke å klage over at folk forsyner seg av et ulovlig tilbud, når man selv ikke engang har et alternativ. Og med tanke på alt vannet som selges på flaske her i landet, er det også hevet over enhver tvil at man virkelig kan konkurrere med produkter som er gratis.

Trenger løsninger

Bøhren og Åserud benytter altså en helside til å klage, uten i det hele tatt å foreslå en løsning, når det er dem selv og deres partnere som sitter på den beste løsningen. Hvordan kan de da forvente at situasjonen skal bli noe bedre?

Bøhren og Åserud sitter på et produkt som kundene vil ha. Kundene vil til og med betale for produktet. Derimot er det lenge siden kundene synes det var greit å kjøpe produktet slik Bøhren, Åserud og deres medsammensvorne normalt sett fortsatt tilbyr det; på miljøfiendtlig plast distribuert fysisk verden rundt. Dagens kunder forventer å kunne kjøpe produktet der de befinner seg for øyeblikket, enten det er på kontoret, hjemme i sofaen eller på hytta via mobiltelefonen. Vårt beste eksempel på at dette er en modell som fungerer, er iTunes Music Store med sine mer enn seks milliarder solgte låter.

Kan ikke klage

En ting er hvert fall sikkert. Det nytter ikke å klage over at publikum ikke kan håndtere friheten som ligger i ny teknologi, når man selv ikke er i stand til å beherske den.