Du kan diskutere denne kronikken også på Twitter: #APkronikk

Ødelegger føttene. Klapre, klapre. Lyden forteller at det er en kvinne som kommer gående. Hvert smell er et støt som forplanter seg opp i ryggraden hennes. Skrev jeg forresten gående? Stolprende, stavrende og vaklende er ofte en mer dekkende beskrivelse. Særlig etter noen glass på byen. Jeg ser dem om sommeren mens de kaver seg nedover gatene. Av og til setter de en høy hæl fast i brolegningen, og stuper hvinende fremover – til munter forlystelse for den skadefro jævelen som går bak. Jeg ser dem i julebordsesongen, der de tappert kjemper seg gjennom slapsete vintergater i tynne, lakkerte sko med åpen tå. Kanskje ikke spesielt praktisk? Eller behagelig? Eller tørt? Eller varmt? Men elegant kan det være, ja da, bevares.

Utseendet prioriteres

I oppslaget «Små damesko gir store problemer» forteller ortopediingeniør Rolf Christensen ved Drevelin Ortopedi i Bergen at han nesten hver dag møter kvinner som må behandles for fotskader etter lang tids bruk av for smale sko. For fotskader er nærmest en ren kvinnelidelse, men jentene vil ikke høre på råd – de velger design over komfort til det er for sent. Christensen har inntrykk av at jenter bryr seg mer om hvordan det ser ut enn hvordan det føles (Aftenposten 1. august). Man kan spørre seg hva det kommer av. Er kvinnene uvitende om følgene når de velger sko som vil skade dem i lengden? Eller er de rett og slett dumme?

Kjenner konsekvensene

Uvitende er de neppe. Tvert imot er det en kjent sak at kvinners skovaner ødelegger føttene; dette er informasjon som regelmessig blir servert i mediene. Et eksempel er artikkelen «Høye hæler på helsa løs» i Kvinner og Klær (KK), der det står at årlig behandles tusenvis av kvinner etter bruk av høye hæler, og jeg siterer listen over de vanligste operasjonene: «fjerning av kul ved stortå, utretting av tær, tilbakesettelse av tåledd, fjerning av liktorner, operasjon av klemte nerver og behandling av inngrodde tånegler» (KK, 1. oktober 2008). Slike fremtidsutsikter virker tydeligvis ikke avskrekkende på den kvinnelige delen av befolkningen. Til tross for advarslene, velger flertallet å utsette seg for risikoen. Hvorfor, spør jeg? Jo, fordi det er verdt det – det ser jo så bra ut, får jeg til svar. Det handler i bunn og grunn om personlig smak, legges det til. Dessuten synes gutta at det er sexy. Og så enkelt er det, eller?

Forhistorisk tortur

Vi kan le av alt det tåpelige kvinner har foretatt seg for å tilfredsstille skjønnhetsidealene opp gjennom tidene. På kvinnemuseet. nos nettutstilling «Og Gud skapte kvinnen...» får vi et innblikk i noen av dem. På 1700-tallet var for eksempel hårmoten så voldsom at damene trengte stativer for å holde sveisen oppe. De måtte sove sittende, og bruke pudder i håret for å skjule stanken som oppsto fordi det ikke kunne vaskes. I middelalderen var hvite ansiktsmasker helt nødvendig hvis du skulle gjenkjennes som attraktiv, og i renessansen ga korsettene datidens obligatoriske, smale midje.

Feminint og vakkert

Felles for alle disse idealene er at de ble sett som noe av det ypperste av kvinnelig skjønnhet i sin tid. Samtidig har kopiering av skjønnhetsidealer typisk medført (og medfører fortsatt, som blant annet skobruken illustrerer) bevegelseshemning og smerter. I tillegg til helserisikoen, selvfølgelig. Pudder og ansiktsmaling inneholdt bly, arsenikk og kvikksølv. Korsettene, som man måtte begynne med allerede som småjente, medførte at organene ble presset sammen slik at kroppene ble deformerte.

Nå sier det seg selv av man ikke utsetter seg for slik behandling hvis man ikke har veldig god grunn til det. Grunnen var vel da – som nå – at det var verdt det, fordi det så bra ut. Når det kommer til stykket handlet det sikkert om personlig smak. Dessuten syntes gutta at det var sexy.

Sosiale konvensjoner

En sosial konvensjon er innført når folk har glemt skikkens opprinnelse, og den ukritisk blir akseptert som norm. En god illustrasjon i denne sammenhengen er kvinnelige omskjæring i Afrika, og tidligere fotbinding i Kina. Begge er en praksis som startet med kvinnelig slaveri i overklassen, og som senere ble videreført av underklassen. Det kan være vanskelig for oss å forstå at somaliske jenter tigger sine mødre om å bli omskåret, og at kinesiske kvinner i 1000 år bokstavelig talt bandt sine døtre til smerte.

Det kan skje fordi omskjæring og fotbinding knyttes direkte opp mot kvinners ærbarhet, moral og skjønnhet – egenskaper kvinner selv vil assosieres med, mens bakgrunnen er gått i glemmeboken. Den sosiale konvensjonen er suksessfullt integrert når folk tror det er en direkte forbindelse mellom fotbinding/omskjæring på den ene siden, og moralsk standard og skjønnhet på den andre.

Tilbake til skobruk

Høye hæler var opprinnelig en praktisk metode for å hindre kvinnelige sexslaver i å rømme fra harem. Med tanke på bakgrunnen er det ironisk at kvinner i dag så villig har integrert praksisen i sitt daglige liv, og med glede ødelegger kroppen sin for å videreføre den. Det er likevel ikke uforståelig, for sko har vært hyppig brukt i vestlig presentasjon av kvinners seksualitet – for eksempel i pornoindustrien, og i medienes fremstilling av «sexy» forretningskvinner og kjendiser. Når noe er gjentatt mange nok ganger, blir det lett forvekslet med sannhet.

På samme måte som i tilfellet med omskjæring og fotbinding, er det oppstått en kobling som virker logisk i vår kultur – mellom sko på den ene siden, og kvinnelig sexappell og femininitet på den andre. Disse egenskapene har betydning for sosial status blant kvinner, og mange er villig til å betale en høy pris for dem.

Valgets kvaler

Bruk av helsefarlige sko er altså blitt en sosial konvensjon. Vi har glemt den faktiske bakgrunnen, men har en idé om at det handler om den svært så variable «skjønnheten». Det er i ferd med å bli vanskeligere å finne sko som bevarer føttene, enn sko som maltrakterer dem. I lys av dette vil jeg minne om at kvinner i Norge har muligheten til å velge bort en del selvpåført smerte og sykdom. Veien mellom mulighet og tvang er ikke nødvendigvis så lang, særlig ikke i den rekkefølgen, og jo flere som velger dårlige sko, dess mindre blir utvalget av de gode.

Hva med å ha dette i bakhodet neste gang du står foran ett av livets mange vanskelige valg; skal du ta det skoparet som med tid og stunder fører deg til operasjonsbenken...eller skal du ta det andre?

Du kan diskutere denne kronikken også på Twitter: #APkronikk