Du kan diskutere denne kronikken også på Twitter: #APkronikk

Vant sommeragendaen. Frp har klart det igjen. De vant kampen om sommeragendaen. Riktignok forbløffende godt hjulpet av den papirkulekastende Erik Fosnes Hansen og andre kulturelitister som støtt og stadig gjør så godt de kan for å fyre opp elite vs. «folk flest»-dimensjonen. Dermed sender de enda flere velgere rett i fanget på Frp. Man skulle nesten tro at Fosnes Hansen og Co. var kjøpt og betalt av Frps valgkampapparat.

Gode medieoppslag

Men Frp har ikke bare fått sommeren servert av Dagbladets «kulturkamp» og Fosnes Hansen. De har klart å sette agendaen godt selv også. Igjen. For eksempel er utspillet om asylmottak i Afrika slett ikke så bort i natta som mange skal ha det til. Fordi den type enkeltutspill hjelper Frp til noe langt viktigere. Nemlig å få opp selve temaet: Innvandrings- og asylpolitikk. Et tema som valgforskere har funnet ut at Frp har et «sakseierskap» til. Det er i det store og hele rett og slett påfallende hvor mange gode medieoppslag Frp klarer å skaffe seg, sommer etter sommer. En fersk analyse fra Retriever underbygger at partiet i år igjen har vært fullstendig dominerende i agurktiden – hva driver egentlig de andre partiene med? Har de ferie?

Velgerlojalitet

Denne gode Frp-sommeren gir oss også fersk innsikt i hvorfor partiet nå går inn mot et stortingsvalg i øvre halvdel av 20 prosenttallet – noe som er partiets høyeste valgkampnivå noensinne. For det blir meget lojale Frp-velgere av slike sommere. Frp-velgere får enda sterkere bånd til sitt kjære parti. Partiet har nå en velgerlojalitet på opp imot 90 prosent. En lojalitet som andre partier bare kan drømme om. En lojalitet som er oppsiktsvekkende høyt i de ustabile velgertidene som vi lever i.

Brede velgergrupper

Men Frp appellerer ikke bare til sine kjernevelgere. Frp appellerer, i motsetning til bl.a. Høyre, til brede velgergrupper i alle deler av landet. Og denne appellen handler ikke om at Siv Jensen er bedre enn Erna Solberg, slik endel later til å tro.

Nei, den sterke Frp-appellen handler først og fremst om politikk. Den handler om at mange velgere vil ha en mer restriktiv innvandringspolitikk. Den handler om at en rekke velgere vil ha skatte- og avgiftslettelser, og de vil ha bort bomringene. Mange velgere vil gjerne også pare dette med en mer generøs velferdspolitikk. Velgerne vil høre at Norge kan og bør bruke enda mer av Oljefondet. De liker å høre om Frps systemkritikk av bl.a. eldreomsorgen – det eneste relevante partiet i vårt politiske landskamp som bedriver den slags. Systemkritikk altså.

Protestparti

Frp har inntatt en permanent posisjon som protestpartiet i norsk politikk. Det er godt gjort, og det blir velgere av slik bevisst misnøyekanalisering. Når senere års medietabloidisering, ikke minst på TV, i tillegg er som skapt for partiets standpunkter, så er det fullt mulig å forstå at Frp for tiden er det eneste partiet som ligger an til å gå frem ved dette valget. De andre partiene står nå enten på stedet hvil, eller ser ut til å gå tilbake.

Trøster seg

Politiske kommentatorer trøster seg med at Frp neppe vil få makt. I alle fall ikke etter dette valget, og neppe senere heller. Og skulle de, som ved et slags under, likevel få regjeringsmakt, så vil Frp helt sikkert bli en fiasko i regjering. Analysen er at Frp-koden dermed vil knekke seg selv fordi partiet ikke engang vil være i nærheten av å innfri en brøkdel av sine løfter. Skuffede Frp-velgerne vil derfor strømme, i usedvanlig strie strømmer, tilbake til partier som Ap, Høyre og KrF. Denne analysen kan utmerket godt ha mye for seg. For skal regjeringsmakt noen gang bli mulig for Frp, innebærer det at partiet antagelig må flytte seg på en rekke områder.

Selge sjelen

Det gjelder i synet på bruken av oljepengene. Det gjelder i miljøpolitikken. Og det gjelder i innvandringspolitikken og jo da, også i kulturpolitikken, for å nevne noen av hovedområdene. Det betyr at partiet må selge en del av sjelen sin for å innta regjeringskontorene. Slik SV har gjort, uten særlig grad av velgerhell. Frp må rett og slett kompromisse bort noen av hovedårsakene til at partiet er blitt stort. Det er Frps regjeringsdilemma.

Tankeeksperiment

Men nettopp når såkalte eksperter, forståsegpåere og venstrevridde mediefolk er som mest samstemte, kan det være vel verdt å tenke seg det stikk motsatte scenarioet. Derfor inviterer jeg deg til å bli med på et aldri så lite tankeeksperiment. For hva hvis ekspertene tar feil? Hva hvis Frp ikke «går på en SV», men tvert imot blir en kjempesuksess i regjering?

Tenk om

Tenk om Frp blir stort nok og får kraft nok til å lykkes med å gjennomføre mye av det de sier at de skal få til. Tenk om Frp får ned skattetrykket for vanlige folk slik at det faktisk merkes. Tenk om Frp kan klare å få bukt med diskrimineringen av hjemmearbeidende kvinner og menn, og dermed legge til rette for reell valgfrihet for barnefamiliene. Tenk om Frp kan få bort helsekøer og skape en bedre verdighet mot slutten av livet både for Herr og Fru Hansen og Olsen – både på Grünerløkka, i Groruddalen og på helt andre steder godt utenfor Oslo-gryta.

Tenk om Frp klarer å demme opp for tilstrømningen av innvandrere og asylsøkere og dermed kanskje også bereder grunnen for bedre integrering av dem som allerede er her. Tenk om Frp lykkes med å få til mer disiplin og ro i skolen og dermed legger et grunnlag for at Norge kan bykse frem på neste PISA-undersøkelse. Tenk om Frp klarer å peke nese til et bortimot samlet korps av økonomiske eksperter ved å vise at det er fullt mulig å investere større deler av Oljefondet i veier og infrastruktur uten at renter og prisstigning fyker i været.

Fornying

Tenk om det er dette som skjer hvis Frp kommer i regjering – hva da? Da kan det hende at Norge vil fornyes. En fornying som mange vil hevde er overmoden i et samfunn som er i ferd med å stivne i formen. Da kan det i så fall også hende at Frp ikke vil være så veldig langt unna det som Carl I. Hagen lenge har sagt at Frp er; det nye Arbeiderpartiet. Da kan det tenkes at Frp på 2000-tallet nettopp vil bli noe i nærheten av det Ap var på 1900-tallet.

En visjon

La det være sagt; jeg tror ikke at dette vil skje. Og jeg synes at Ap-sammenligningen fortsatt halter. Men tanken kan likevel være vel verdt å tenke. Ikke minst fordi dette er en tanke som åpenbart flere og flere velgere også tenker. En tanke som opplagt virker besnærende på mange. Forlokkende. Appellerende. Fordi Frp rett og slett har noe som de andre mangler. De har et prosjekt og en visjon. Altså det som Ap og Høyre en gang hadde.

Du kan diskutere denne kronikken også på Twitter: #APkronikk