FOTO: Øhman Rolf

Internasjonale operasjoner. Mens norske soldater deltar i flere internasjonale operasjoner, mangler erkjennelsen av militærmaktens og krigføringens virkelighet i den norske debatten. Dette er et politisk ansvar, og skyldes ikke minst manglende lederskap fra Regjeringens side.

Etter den andre verdenskrig har Europa gradvis glemt at alternativet til bruk av militærmakt ikke alltid er fred. Militærmakt er dessverre ofte nødvendig i dagens kriseområder. I Afghanistan er alternativet til vestlig militær tilstedeværelse borgerkrig og kaos eller et brutalt Taliban-styre. Men i dagens komplekse konflikter handler også det militære bildet bare i liten grad om å vinne på slagmarken.

Gjensidig avhengighet.

Den gjensidige avhengigheten mellom sivil og militær innsats og behovet for en helhetlig strategi, er særlig synlig i Afghanistan. Den store feilkoblingen i fredsbevegelsen og i enkelte partier i Norge, er forestillingen om at det militære engasjementet i landet representerer en offensiv strategi, mens humanitær og sivil bistand representerer en defensiv strategi. Tvert imot er det utviklingshjelpen som er sverdet, og soldatene som representerer skjoldet i en helhetlig strategi for Afghanistan. Man lykkes ikke uten at skjoldet gir sverdet spillerom. Militærmakten utgjør bare én, men til gjengjeld en helt avgjørende del av det hele.

Situasjonen i Afghanistan er heller ikke enestående. Bare i løpet av de siste månedene har Norge sendt styrker til Somalia og Tsjad. Dette er omfattende regionale konflikter hvor politisk og humanitær utvikling er helt avhengig av den sikkerhet og stabilitet bare militære styrker, anvendt med intelligens og varsomhet, kan bidra med.

Ansvar og interesse.

Høyre mener at Norge både har et ansvar for og en interesse i å bidra med sivile og militære virkemidler i et internasjonalt engasjement for sikkerhet, stabilitet og utvikling. Bred politisk enighet om dette betyr at deltagelse i utlandsoperasjoner nå er en viktig og integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Men, det fordrer også at vi tar inn over oss hva det faktisk innebærer å stille militære bidrag til skarpe operasjoner utenfor landets grenser. Det er her den norske debatten ofte svikter.

Alvorlige konsekvenser.

Når man beslutter å benytte militærmakt, åpner man samtidig for alvorlige konsekvenser. En beslutning om å sende norske styrker til et konfliktområde handler i realiteten om at vi som politikere sender unge mennesker ut på våre vegne – for i verste fall å måtte drepe eller dø som en konsekvens av våre politiske valg. I Afghanistan har fire norske soldater og offiserer måttet bøte med livet. Nylig ble en sivil afghaner skutt av norske styrker som fulgte etablerte prosedyrer for egenbeskyttelse. Slike hendelser, hvor tragiske de enn er, vil skje i det som reelt sett er en krigssituasjon. Konsekvensene må være gjennomtenkt og akseptert av det politiske lederskapet når beslutningen om norsk deltagelse fattes. Og ikke minst må de være klart kommunisert til norsk offentlighet og presse.

Et forklaringsproblem.

Nettopp derfor synes det stadig klarere for meg at vi, som ansvarlige politikere, ikke har vært flinke nok til å forklare og debattere hvorfor militær maktbruk og norsk militær deltagelse i internasjonale operasjoner er nødvendig, eller hvilke konsekvenser som må påregnes. Etter nesten åtte års norsk innsats i Afghanistan ser vi fortsatt at virkelighetsbeskrivelsen og begrepsbruken rundt engasjementet varierer dramatisk. Militære og pårørende etterspør større åpenhet om de faktiske forhold og en mer realistisk tilnærming fra det politiske Norge.

Meningsmålinger viser at det norske folk er delt omtrent på midten mellom de som helhjertet støtter opp om det norske engasjementet og de som er usikre eller ønsker å trekke norske soldater ut. Vi har med andre ord fortsatt et forklaringsproblem.

Politisk ansvarlighet.

Tidligere i år kunne vi lese at foreldrene til norske soldater er utslitt av å måtte forsvare hva deres sønner og døtre faktisk gjør i Afghanistan. Reaksjoner på deres yrke og innsats har vært negative, kunnskapsløse og tankeløse. Et sterkt og klart uttrykt forsvar av norsk Afghanistan-politikk og norske soldater, er ikke en oppgave som burde vært delegert til pårørende: Det er en soleklar oppgave for landets politiske lederskap i storting og regjering. Det er et politisk ansvar å stå bak de beslutninger man fatter, og de soldatene vi sender ut på Norges vegne.

Dobbeltkommunikasjon.

Politisk ansvarlighet krever politisk lederskap. Her vil Høyre være enda klarere fremover, i Stortinget og om vi kommer i regjering. I de fleste land fronter statsledelsen samlet sine beslutninger – ikke minst i sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål. Men her hjemme ser vi for ofte at regjeringspartiene dobbeltkommuniserer, og tilslører det som i realiteten er en betydelig uenighet. SV uttaler at norske styrker gjør en strålende jobb, men har vedtatt at de skal sendes hjem. Partiet mener Norges nærmeste allierte, som Danmark, Canada, Storbritannia og Nederland driver «angrepskrig» i Sør-Afghanistan, og Norge har nektet å stille med spesialstyrker i dette området, hvor de er sterkt ønsket av NATO. Det har tatt årevis å gi norske marinejegere rettmessig anerkjennelse, igjen fordi SV er motstander av «rigging av store medaljearrangementer».

Signalene er bevisst tvetydige, noe våre egne soldater, våre allierte og Taliban alle merker seg. Én ting er å være imot norsk militær deltagelse i opposisjon. Det er noe annet at et av landets regjeringspartier hver gang de uttaler seg sår tvil om de står bak soldatene de har sendt ut.

Lite synlig statsminister.

Høyre ville gjerne sett et mer aktivt lederskap fra statsministeren i disse spørsmålene. Mens allierte ledere klart målbærer sin Afghanistan-politikk, er Jens Stoltenberg påfallende lite synlig. Som landets statsminister står han nærmest til å utvise lederskap i denne saken, nærmest til fullt ut å fronte den brede politiske enigheten det faktisk er om det norske engasjementet – utenom den ytterste venstresiden og deler av hans egen regjering. Og ikke minst står han nærmest til å gi den anerkjennelsen våre soldater fortjener gjennom faktisk å besøke dem i Afghanistan, møte dem før de reiser ut og når de kommer hjem, og aktivt drive folkeopplysning for å forankre nødvendigheten av militær innsats.

Krever lederskap.

«Krig er for alvorlig til å overlates til generalene» heter det. Det er sant, men det stiller samtidig meget høye krav til oss som politiske ledere. Det stiller krav til kunnskap, engasjement og realisme. Og ikke minst stiller det krav til politisk ansvarlighet og lederskap.