Sviktet av alle. Saken med Christoffer som ble mishandlet til døde av sin stefar, har rystet oss. Den lille gutten ble sviktet av alle, helsepersonell, lærere, familie. Ingen tok ansvar. Og dette skjer i et land som har en lov som forbyr å slå barn. Men hva hjelper det med en slik lov, når samfunnet for øvrig støtter opp om lovbryterne? Når den kollektive fornektelsen at foreldre kan være barnets største trussel, legger et tåkeslør over sannheten?

Sterk aggresjon.

En dag jeg var ute og gikk, møtte jeg et par med barnevogn. I vognen satt en liten gutt under et plastdekke og gråt voldsomt. Han virket desperat og prøvde febrilsk å finne en åpning i «regnteltet». Om han var sulten, sint eller følte seg innestengt, det er ikke godt å si. Men foreldrene enset ikke gutten og gjorde ingen tegn til å hjelpe ham.

Jeg gikk bort til vognen og ba dem gjøre noe for barnet. «Hold kjeften, nå skal du se og pelle deg vekk», var svaret jeg fikk. Skremt av hatet og de iskalde ansiktene, trakk jeg meg tilbake. Men senere angret jeg på at jeg ikke hjalp gutten. Denne episoden er bare en av mange jeg har opplevd, når jeg har blandet meg inn i situasjoner der barn blir dårlig behandlet. De fleste foreldre reagerer på samme måte, med forakt, eiermine, og sterk aggresjon.

Det offentlige svikter.

Det offentlige har et særlig ansvar. Mange personer i offentlige etater som arbeider med barn, ser resultatene av mishandling og overgrep. De kan melde fra og derved forhindre nye overgrep. Men det kommer nesten ingen bekymringsmeldinger fra noen. Det er veldig sjelden noen tør å sette spørsmålstegn ved foreldrene eller hjemmemiljøet. Selv legene melder ikke fra. Det er fortsatt bare et lite mindretall som reagerer ved tegn på omsorgssvikt eller vold. De fleste barn som kommer inn på sykehus med tegn på filleristing, bruddskader eller apati, sendes tilbake til sine overgripere.

Ofte skjuler man seg bak taushetsplikten. Men i slike saker må jo barnets liv og helse komme foran alt.

Pisket og slått.

For noen år tilbake fulgte jeg barnevernet på jobb i forbindelse med et journalistisk prosjekt. En pike på ti år var forsvunnet. Hun kom ikke på skolen og hadde rømt hjemmefra. Barnevernet fant henne hos en slektning. Det viste seg at piken ble mishandlet daglig hjemme av sin mor. Hun ble pisket og slått og ønsket ikke lenger å være der. Men barnevernet hentet piken og leverte henne tilbake til moren. Ingen anmeldelse ble foretatt, og barnets skjebne er uviss.

Vi ser det så altfor ofte. Det er viktigere at foreldre får beholde barna, enn at barna har det bra. Med den begrunnelse at biologi er så viktig. At barn elsker sine foreldre og at familier ikke bør splittes. Men barna kan få livslange skader av å oppholde seg i voldelige familier. Dette vet vi etter år med forskning og ut fra alminnelig erfaring.

Stadig nye metoder.

Selv om vi har en lov som skal beskytte barn mot overgrep, så får foreldre lov til å fortsette å trakassere i oppdragelsens navn. Man finner stadig nye og «mildere» måter å straffe på. Et godt eksempel er det vi ser i TV-serier om «hvordan håndtere umulige barn.»

Stå i skammekroken.

En gang handlet det om en liten gutt som slo sin mor og skulle straffes med «timeout», dvs. stå i skammekroken. Moren krevde at han sluttet å slå og utviste respekt for de voksne. Det var selvsagt ingen som satte spørsmålstegn ved hvorfor gutten slo eller om foreldrene viste respekt for barnet. Å fremstille et barn på TV for all verden i slike intime situasjoner er dessuten et overgrep i seg selv, ydmykende og nedverdigende.

Påbudet om lydighet og respekt for foreldre er noe som finns i alle kulturer. Det er et dogme som bidrar sterkt til å skjule vold og overgrep, og til å forhindre at et berettiget opprør og sinne kan komme til overflaten.

Miljøets betydning.

Det finns i dag en hjerneforskning i sterk utvikling, som bl.a. viser at hjernen er «use-dependent», dvs. at den utvikles og formes i samspill med de erfaringer man gjør. At stress hos barn kan påvirke selve hjernens utvikling, at mangel på empati kan føre til at deler av hjernen «stopper opp». Men det virker som om jo mer kunnskap vi får om miljøets betydning, jo mer rykker det i den biologiske bakfoten. Mer og mer forklares isteden ut fra hjernens kjemiske struktur, medfødte gener og anlegg, på bekostning av miljøet.

«Vond barndom».

I omtaler av innsatte i fengslene sies det gjerne ironisk, «han/hun hadde visst en vond barndom». Underforstått, og hva så? Istedenfor å prøve å forstå bakgrunnen for at noen velger en kriminell løpebane, begår drap og voldtekter, så blir dette ofte betraktet som uinteressant.

I dag blir over halvparten isteden diagnostisert med ADHD eller en annen adferdsforstyrrelse. Plutselig fikk hundrevis ADHD. I seg selv en underlig historisk utvikling.

Henlagt.

Når man blir klar over hvilke følger vold mot barn kan få for den enkelte og samfunnet som helhet, er det uhørt at så mange saker blir henlagt. Noen har til og med foreslått å holde slike saker utenom rettssystemet, fordi bevisbyrden er for komplisert. Visst er det komplisert, men barn har krav på rettssikkerhet som alle andre.

Skikket?

Christoffers stefar fikk åtte års fengsel for årelang mishandling av et forsvarsløst barn, til slutt med døden til følge. Han kommer kanskje ut om fire til seks år, og da venter en liten gutt på sin far. Man kan jo spørre seg om denne mannen er skikket til å ta seg av sitt nye barn? En lege kan miste lisensen, men en far?

Og hva med Christoffers mor? Hvorfor blir ikke hun stilt for retten? Hun sviktet sin lille sønn i ett og alt. Han fikk ingen trøst eller forståelse, men ble tvert imot anklaget for å ha påført skadene selv. Det er dessuten underlig at straffen for å drepe et barn er så mye mindre enn straffen for å drepe en voksen.

Barn mindre verd.

Finnes det noen som helst plausibel grunn, og burde det i så fall ikke være omvendt? Det innebærer jo at barn er mindre verdt og at det finns «formildende omstendigheter», når foreldre gjør noe kriminelt med barna sine.

Slik er det i Norge i 2009, og enda lurer vi på hvorfor vi ikke får bukt med barnemishandling?