FOTO: Storfjell Ingar

Fødselsdagsfeiring.

Som preludium til årets valgkamp har Dagens Næringsliv i sommer ofret bred spalteplass på en konkurranse om hvem som kan finne svar på spørsmålet «Hva feiler det Høyre?» Budene på akutt helsehjelp har vært mange og varierte. Ingen av forsøkene har vært særlig overbevisende.

Når Høyre i dag runder 125-årsmerket, legger jeg inn et bud for egen regning: Det feiler ikke Høyre noe som helst. Rett nok har partiet slitt med svake tall på meningsmålingene og har mye å ta igjen i velgeroppslutning både på kort og lang sikt. Et konservativt parti er imidlertid nødt til å ta vare på hukommelsen, andre ideologier trives bedre jo kortere den blir. Høyre har lært å leve med politiske klimaendringer.

Høyre består.

Som skrevet står: «Der er intet nytt under solen». Ett og et kvart århundres erfaring er tilstrekkelig til å innse sannheten i det. Sammenlignet med heseblesende krisediagnoser á la Rune Gerhardsens spørsmål om Høyre kan regne med noen fremtid – er det grunn til å anta at Trygve Bulls konstatering av at Høyre er like uutryddelig som arvesynden, står seg godt.

Ikke alle vil finne sammenligningen med arvesynden flatterende. Det er imidlertid ikke poenget, nettopp ikke. «Arvesynden», i den utstrekning ordet fortsatt er meningsbærende, er ikke noe man er for eller imot, liker eller misliker. Ufrakommeligheten er selve fenomenets egenart.

Bølgedal.

Den utfordring som ligger i å være i en bølgedal med hensyn til velgeroppslutning, har Høyre all grunn til å ta på alvor. Men måten å gjøre det på, kan bare være å finne hva det er som gjør at Høyre har nådd en alder av 125 år i rollen som det eneste norske parti som programmatisk har knyttet sin identitet til nøkkelordet «konservativ», med merkelappen «liberal» som fast følge. På åremålsdagen kan spørsmålet «Hva feiler det Høyre?» trygt skiftes ut med spørsmålet «Hva er det med Høyre?»

La oss ta utgangspunkt i de merkelapper som i sommer har vært i omløp for å karakterisere Høyres helsetilstand. «Ansvarlig», «traust og kjedelig», «grått», «uten klar profil» har vært gjengangere. Karakteristikkene er treffende, for så vidt som de setter ord på noe av det som innenfor dagens norske partiflora kjennetegner Høyre. Konservatismen har aldri tatt mål av seg til å være en konkurrent til revolusjonære bevegelser når det gjelder å tilby spennende politiske eksperimenter.

Fundamentale verdier.

En holdning som tar det for gitt at det finnes grenser for politikk, og som legger vekt på at politikkens oppgave er å forandre for å bevare de fundamentale verdier samfunnsfellesskapet hviler på, vil aldri la seg friste av syvmilsstøvler. De mange små skritts reformpolitikk krever måtehold, tålmodighet og vilje til å ta vare på balansen i samfunnsregnskapet.

Mangt tyder på at ansvarligheten står lavt i kurs i dagens overflodssamfunn. Ordet brukes oftere med negativt enn med positivt fortegn. Men det kan være verdt å minne om at konjunkturene skifter raskt. Under storparten av Jan Petersens tiårige lederperiode minnet medienes merkelapper til forveksling om dagens. Det gikk i karakteristikker som pålitelig, skikkelig, traust og kjedelig – kort sagt: Ansvarlig. Men ved valget i 2001 var ansvarligheten plutselig blitt en etterspurt kvalitet, og Høyre opplevde en økning i velgeroppslutning som alene gjorde det mulig å få til et regjeringsskifte.

Skandinavisk perspektiv.

Den gang Høyrebølgen var på sitt høyeste i Norge, slet Moderatarna i Sverige med en velgeroppslutning rundt det Høyre har sett på sine dårligste meningsmålinger. I dag har Moderatarna en velgeroppslutning som tilsvarer den Høyre oppnådde på 1980-tallet. Det konservative folkeparti i Danmark, som i Paul Schlüters tid var det førende parti på borgerlig side, har i en årrekke måttet nøye seg med en velgeroppslutning rundt ti prosent.

Moderatarnas bemerkelsesverdige suksess skyldes at Fredrik Reinfeldt og hans team har truffet kloke strategiske veivalg, samtidig som de har klart å skape et nytt samarbeidsklima på borgerlig side. En viktig forutsetning for det har vært at de konservative i Sverige aldri har hatt noe høyreradikalt parti av betydning på sin banehalvdel. Det har gitt armslag når det gjelder å spre partiets budskap langt inn på sosialdemokratiets jaktmarker uten å bekymre seg for å miste velgere på høyrefløyen. Man har virkeliggjort drømmen om det brede konservative folkeparti, slik Høyre gjorde på 1980-tallet.

Valg 2009.

Det er en konservativ dyd å styre unna ønsketenkningens fristelser. Her og nå har vi en situasjon hvor alle piler peker i retning av et flertall for partiene til høyre for midtstreken i norsk politikk. Samtidig er Høyre alene om å holde alle samspillmuligheter åpne.

Det er et krevende veivalg. Til gjengjeld er det mer forstandig enn erklæringer om at man under ingen omstendighet vil medvirke til å bane vei for noen regjering som man ikke er med i, respektive at det finnes andre partier man under ingen omstendighet kan godta. Det er også i pakt med den respekt for demokratiets spilleregler som alltid har kjennetegnet Høyre. Velgerne har enerett på å avgjøre styrkeforholdet mellom partiene. Det er Stortingets plikt å skaffe landet en styringsdyktig regjering, uansett hvor vanskelig velgerne måtte gjøre oppgaven.

Mindretallsregjering.

De fleste piler peker i retning av en mindretallsregjering. Slike har vi lang erfaring med her til lands, lengre enn med flertallsregjeringer. Det gir åpenhet omkring nødvendige politiske kompromisser. Men det stiller store krav til kompromissviljen både hos regjering og opposisjon.

Når alle partier på borgerlig side vil samarbeide med Høyre, betyr det at ikke noe parti har vist større vilje og evne i så måte. Det er sjelden noe imponerende ved kompromisser. Så har heller ikke demokratiet som styreform til formål å imponere. Det er blitt til for å begrense de totalitære ambisjoner som ligger på lur i all maktutøvelse.

Ingen idealisering.

Når Høyre i sin formålsparagraf bekjenner seg til en konservativ fremskrittspolitikk bygget på rettsstaten, folkestyret og det kristne kulturgrunnlag, er det ikke noen idealisering av folkestyret. Demokratiforståelsen er i slekt med Winston Churchills ytring: «Det eneste som kan sies til fordel for demokratiet som styreform, er at alle alternativer er enda verre».

Den kan gjerne suppleres med en formulering av den amerikanske teolog Reinhold Niebuhr. I likhet med Churchills ble den til under den annen verdenskrig, nytidens politiske ragnarokk: «Menneskets evne til rettferdighet gjør demokrati mulig. Menneskets tilbøyelighet til urettferdighet gjør demokratiet nødvendig».

Individ og samfunn.

Niebuhrs formulering målbærer det konservative syn på forholdet mellom individ og samfunn.

Uavhengig av politiske vær- og føreforhold vil et parti som holder fast ved dette syn, aldri risikere å bli overflødig. For dagens 125-åring ligger det både formaning og fortrøstning i det.