Aftenpostens kronikker på Twitter: #APkronikk

Biologiske kjønnsforskjeller. Nok en agurksesong er tilbakelagt, og nok en gang har norske aviser grepet til kjønn og feminisme for å fylle debattspaltene med noe som kan tjene som passelig vitaliserende underholdning for ferieslappe aviskjøpere. Koreografien er stort sett som den pleier: Man får tak i noen som kan si noe om biologiske kjønnsforskjeller og håper at noen kjønnsforskere, eller kanskje aller helst feminister, melder seg med noen «kjønnskorrekte» og «bedrevitende korrigeringer». Dette gir i sin tur vann på mølla til dem som nå bygger seg opp som «nye stemmer» i media. Med litt flaks har man skyttergravskrigen gående gjennom ferieukene.

Størst mulig polarisering.

Selv om det innenfor de aktuelle forskningsfeltene er rikelig med nyanserte og tvisynte analyser som kunne hjulpet til å overskride frontene i denne skyttergravskrigen, er det ikke disse perspektivene og analysene som kommer frem i mediedebatten. I stedet jobber aviser som Aftenposten ut fra en anskuelse om at størst mulig polarisering og mest mulig oppsiktsvekkende påstander skaper den mest innovative og overskridende samfunnsdebatten.

Ukomfortable.

Som kjønnsforskere er vi neppe alene om å føle oss ukomfortable med denne polariseringen. Men vi blir kanskje lettere rammet av den, siden vi nettopp forsker på temaer som berører folks liv der personlige følelser er relevante. Dermed blir det også gjerne noe emosjonelt som kleber til polariseringen. Det kan være grunn til å flytte fokus bort fra innholdet i sommerens skyttergravskrig og i stedet diskutere selve koreografien: Hvs slags debatt er det denne koreografien inviterer til, og hvilke krefter gir den næring til? Vi vil peke på tre problemer.

1. Forskerne blir tause.

For det første mener vi den debatten som Aftenposten og flere aviser legger opp til fungerer som en turn off for forskeres medvirkning i diskusjonene. Vi mener på ingen måte at det er noe spesielt heltemodig å forholde seg passivt når spørsmål på egne forskningsfelt er under debatt. Men slik vi opplever det, er koreografien allerede gitt og vi kan velge mellom to alternativer: Vi kan enten opptre som fagpersoner og dermed gå inn i rollen blogger Anne Viken karakteriserer som «bedrevitende og korrigerende».

For eksempel kunne vi korrigere eller dementere det forfatter Preben Z. Møller hevder om navngitte kjønnsforskere ved å vise at påstandene i mange tilfelle bygger på en ren feillesning. Skulle vi gjøre et forsøk på å gå inn i substansen i de aktuelle debattene kunne vi si drepende kjedelige ting. For eksempel kunne vi peke på at lav fødselsrate nettopp ikke er så stort problem i Norge som i andre land, fordi vi har de velferdsstatlige ordningene og det regulerte arbeidslivet som vi har.

Vi kunne stille spørsmål ved om det er riktig at kvaliteten på sexlivet alltid er omvendt proporsjonalt med kjønnsmoderniseringen, slik for eksempel religionsviter Hanne Nabintu Herland til stadighet hevder. Vi kunne til og med kommet opp med noe kjedelig statistikk som tyder på at det motsatte kan være tilfellet. Om disse korrigeringene i det hele tatt ville ha kommet på trykk, ville debatten mest sannsynlig ha ebbet ut. Ikke fordi disse poengene ikke kunne ha åpnet for interessante diskusjoner. Men da måtte regien på debatten ha vært en annen.

Det andre alternativet er å la oss rive med, skyte fra hofta slik de «nye stemmene» gjør, og gi utløp for våre umiddelbare, emosjonelt ladede og mer eller mindre velfordøyde kraftsalver. Men da ville vi selvsagt ha blottlagt for alle og enhver at vi «feminister og kjønnsforskere» nettopp ikke er objektive og nøytrale forskerne, men sinte og ideologisk forblindede feminister som benekter f.eks. biologiske fakta. Følgelig holder vi kjeft.

2. Avstanden øker.

Dermed oppstår det andre problemet: Avstanden mellom det som skjer innad i forskningen og det som skjer i den offentlige debatten øker. Innad i kjønnsforskningen er det nå, for dem som måtte være interessert, høyt under taket og det foregår mange og spennende og innovative diskusjoner. Dette gjør at sentrene for kjønnsforskning i dag holder et svært høyt faglig nivå (dokumentert gjennom publiseringspoeng og faglige evalueringer).

For eksempel er den radikale sosialkonstruktivismens angivelige dominans svært overdrevet; forestillingen om at alt kan reduseres til sosiale konstruksjoner representerer nok snarere et ytterpunkt. Innen kjønnsforskningsfeltet brytes denne forestillingen kontinuerlig mot andre forståelser. Det forhold Preben Z. Møller ofte gjør et poeng av, at kvinner i like stor grad som menn ønsker å opprettholde en tradisjonell kjønnsorden, er også velkjent stoff, og står sentralt i flere empiriske og teoretiske studier.

Man kan sikkert si at kjønnsforskerne i større grad burde prøve å formidle disse diskusjonene i media. Men noen ganger kan det nok bli for spesialisert til å ha allmenn interesse, og det egner seg sjelden til det polariserte kortformat som medienes debattsider opererer med.

3. Frontene bygges opp.

Og her er vi ved det tredje punktet som kanskje er det mest problematiske: Det som får oppmerksomhet og trekkes inn i den offentlige debatten er ikke nyskapende og overskridende perspektiver. Mens forskningen beveger seg på helt andre fronter, er det i stedet gamle dikotomier, todelinger, som gis ny emosjonell slagkraft i media.

Motsetningen mellom sosial- og biologisk reduksjonisme er trolig bare ett eksempel på dette. Det er sikkert delvis ut fra en god intensjon at «de nye stemmene» får så mye spalteplass i Aftenposten og andre medier: ved å få frem mest mulig marginaliserte synspunkter er ideen tydeligvis å stikke hull på et angivelig kulturradikalt eller feministisk hegemoni.

Knebles.

Men vi stiller oss meget tvilende til at denne ideen virker. Jo mer ytterliggående, usaklige, grunnløse og generaliserende de «nye stemmene» er, jo mer knebles de som sitter inne med den nyanserte og kanskje også brobyggende kunnskapen på feltet.

I stedet nøres det oppunder polariserte og éndimensjonale perspektiver og mellom «de bedrevitende» og «folk flest». Dermed skjer etter vår mening nøyaktig det motsatte av det som i beste fall er Aftenpostens intensjon.

Heltemodige.

Når de heltemodige i debatten er de som tør å komme med de mest mulig oppsiktsvekkende påstandene, og disse ikke avkreves noen form for resonnement eller empirisk og teoretisk belegg for sine angrep, da bygges ikke frontene mellom «forskningen» og «folket» ned. De bygges opp.

Aftenpostens kronikker på Twitter: #APkronikk