Én følelse. Individer preges jo av myriader av motstridende følelser, men kan vi fremheve én følelse som dominerer det offentlige liv? Peter Englund er sekretær i svenske Akademin og en glitrende historiker. Han drister seg til å beskrive perioder i Europas historie gjennom noen grunnleggende følelser; Middelalderen var dominert av forgjengelighet, gjennom pestens og dødens nærvær. Barokken med religionskrigene var preget av usikkerhet. 1800-tallet var kjennetegnet av allmektighet, tro på at politikk og teknologi kunne løse det meste. Men hvilken følelse dominerer i vår tid? spør Englund: Jo, det må være misnøye.

Krav om vekst.

Misnøyen vokser ut av kapitalismens kontinuerlig krav om profitt og økonomisk vekst. Dette preger forbrukerne. Alle bør uavbrutt øke innkjøp av varer og tjenester. Dersom vi ikke øker forbruket, får kapitalismen kriser – slik som i finanskrisen. Det betyr at vi må bli misfornøyd med det vi har. Hverken hus, innredning, reiser osv. er bra nok. Forbruk gir naturligvis mange gleder. Problemer oppstår når systemet gjør stadig økning i forbruk tvangsnevrotisk nødvendig. Forbruk blir et uendelig begjær uten tilfredsstillelse. «Den som vet han har nok, er lykkelig», sier Tao. «Et til du sprekker, det er deg vel unt», sier et norsk ordtak.

Demokratisert misnøye.

I den tidlige kapitalismen var det bare overklassen som kunne kjenne denne typen misnøye. De fattige hadde nok med å overleve. Med velferdssamfunnet oppstår det en ny situasjon: Vi øker nå forbruket til verdens overklasse. Svært få i Norge faller utenom de ti prosent rikeste i verden. Man går fra kamp om rettferdighet til en kamp for privilegier for de rike. Fagforeningenes kamp i Norge styrker dette. Arbeiderbevegelsen har demokratisert misnøyen.

Forbruket.

Misnøyens sentrale sone er forbruket, og det sprer seg i samfunnet. Det norske organisasjonslivet har endret seg. På 1920-tallet hadde avholdsbevegelsen mer enn dobbelt så mange medlemmer som LO, og dominerte sammen med kristelige organisasjoner. Så kom blomstringstiden for helselag og veldedige og samfunnsorienterte foreninger. I vår tid dominerer tusenvis av økonomiske interesseorganisasjoner. De kjemper for materiell fremgang for særgrupper; fra bilselgere og oljeriggeiere til leger. Disse preger i stadig større grad staten og politikken. En kapitalisme med en sosialdemokratisk stat, gjør disse organisasjonene til forbrukere av statens felleskasse. «Moderne mennesker er søkende mennesker, og søkende mennesker søker statsstøtte, statsstøtte...» (Refreng fra Wesensteen).

Dermed blir det partipolitiske talemåtene også preget av misnøye. Særlig sterkt blir klagesangene i valgkamp og etter et statsbudsjett. Få regjeringer vinner valg, fordi misnøyen er en økende politisk kraft drevet frem av opposisjonspartiene.

Misnøyesone.

En annen misnøyesone er media, eller mer presist: De harde nyhetsmediene. Uansett hva som skjer i verden er åtte av ti oppslag i Dagsrevyen negative med kritikk, klage, vonde konflikter og ulykker.

Det pussige og paradoksale er da at de fleste nordmenn er fornøyde. Vi svarer at vi stort sett er tilfreds med livet. Norske elever trives best på skolen i OECD-landene. De aller fleste er godt fornøyd med behandlingen de har fått på sykehus osv. Finnes det noen «misnøyesoner» og noen «fornøydsoner» i samfunnet?

Og hvordan forholder det seg «objektivt» sett med landet Norge? Det hagler jo av statistikker om slikt. Jeg har prøvd å velge de mest anerkjente indekser. Tema er det som dominerer norsk valgkamp. Hvor havner Norge i forhold til andre land?

* Velferd (helse+utdanning+inntekt): Norge er land nr. to i verden (FN)

* Demokrati: Norge er nr. to (Economist Democracy Index)

* Likestilling mellom kjønnene: Norge er nr. en i makt og nr. tre i økonomi (FN)

* Mangel på fattigdom: Norge er nr. to (FN)

* Fred og mangel på vold: Norge er nr. to (Global Peace Index)

* Pengerikdom: Norge er nr. tre (Verdensbanken).

Unntaket er naturødeleggelse, der hører Norge til de land som forurenser mest globalt sett. På den annen side er vi et av de land i verden som har mest tilgang til uberørt natur og fornybare ressurser av ferskvann, skog og fisk.

Noen bedre?

Vi er et ekstremistland: Ekstremt rikt, ekstremt fredelig, demokratisk, likestilt, godt utdannet, god helse, ekstremt trygt. Finnes det noe samfunn i historisk tid som har oppnådd noe særlig bedre?

Det er et underliggende spørsmål i denne artikkelen: Hva er forskjellen mellom berettiget kritikk og endringsvilje – og misnøye?

Vi «føler det» når klaging og kritikk går over til noe surt, sytende og slemt. Men det blir for subjektivt. Jeg foreslår derfor en test for misnøyens politikk som er etisk:

Egosentrisk.

Det er misnøyepolitikk når den er egosentrisk og bare forholder seg til sin egen smale gruppe. Misnøyen har «tunnelsyn», ser ikke helheten. Da kan man klage på vegne av andre når det er sannsynlig at det kan ramme en selv en gang. Derfor klager man over behandling av gamle og syke, men ikke minoritetsgrupper som man ikke tilhører (innvandrere, samer, homofile etc.) Man klager for gamle og syke i Norge, men ikke i fattige land.

Misunnelse og hat.

Videre er misnøyepolitikken i hovedsak konsentrert om materielle verdier. Materielle verdier vil jeg definere som det som det blir mindre av jo mer du deler det, slik som penger og makt. Mens åndelige verdier blir det mer av jo mer du deler; som mot, omsorg og kjærlighet. Misnøyen er åndelig fordi den vokser ved å deles. Men i motsetning til kjærligheten er den negativ for menneskelig fellesskap. Den ligner likegyldighet, misunnelse og hat.

Og i motsetning til kjærligheten har misnøyepolitikken fokus på stadig mer materielle goder. Og når vi fokuserer på det som det blir mindre av jo mer vi deler, blir det mer krangel, konflikt og misnøye. Ottar Hellevik har vist at materialistisk innstilte mennesker i Norge er mindre tilfreds.

Nestekjærlighet.

Politikk handler om penger og makt. Politikk som bare snakker åndelige verdier, blir fort falsk moralisme. Men politikk skal også være nestekjærlighet i praksis. De beste verdiene i politikken som rettferdighet og frihet – ligger i spenningsfeltet mellom det åndelige og det materielle. Misnøyepolitikken drar disse verdiene over i materialismen. Da blir rettferdighet det at jeg har mindre lønn enn dem det passer meg å sammenligne meg med. En ekte rettferdighet oppdager jeg ved å forestille meg at jeg kunne ha havnet i en hvilken som helst posisjon i verdenssamfunnet. (Jf. John Rawls teori) Med misnøyepolitikken blir friheten min frihet fra andre. En ekte frihet er den andres frihet.

Når partier som har bygget Norge mister dette verdifestet, så høster andre partier stemmene fordi de utkonkurrerer dem på misnøye.