Illusjonen av valg

Avtagende begeistring. De fleste velgere har en ubehagelig fornemmelse av at stortingsvalg og regjeringsskifte sjelden avstedkommer merkbare forandringer i deres hverdag. Her finner man trolig hovedårsaken til at antallet ikke-velgere er på stabil fremmarsj fra valg til valg. Nå utgjør sofavelgerne en større del av befolkningen enn Arbeiderpartiet gjorde i sine glansdager. Det mest fortvilende er muligens likevel at den resterende del av manntallet hovedsakelig oppsøker valglokalet av plikt og gammel vane, med bratt avtagende begeistring for sitt parti.

Virkningsløse.

Velgerne er ikke alene å bedømme stortingsvalg som virkningsløse. Ved Oslo Børs, hvor alt utspiller seg i spenningsfeltet mellom frykt og forventning, kan man på forhånd fastslå at valgutfallet får minimal effekt med hensyn til kursutviklingen. De vet av erfaring at alt fortsetter som før, uavhengig av hvilke fjes som samles rundt Kongens bord hver fredag. Også kronekursen har vist seg upåvirkelig av valgutfall her i landet. De faktiske endringer i statsbudsjettet skal visstnok aldri ha passert én prosent ved noe regjeringsskifte i nyere tid.

Vaksinert mot endring.

Problemet består i at systemet på flere vis kan synes å ha vaksinert seg mot endringer. Blant annet har det barrikadert seg bak et svulmende forvaltningsapparat av premissleverandører. Statsråden funksjonerer fortvilende ofte som kakepynt på byråkratiets bakverk. Kunnskap er makt, og denne kunnskapen befinner seg i liten grad på Stortinget eller i Regjeringen. Kunnskapen finnes blant de tusentallige eksperter og utredere nedover i hierarkiet. Interesseorganisasjoner som ønsker å vinne gjennomslag i enkeltsaker, oppsøker i avtagende grad Stortinget. De henvender seg til premissleverandørene i forvaltningen, da de vet at dette gir større utbytte.

Preik og spillfekteri.

Reiulf Steen påpekte for mange år siden at norske politikere ikke lenger later til å være videre interessert i politikk. Det er spillet rundt sakene, intrigene, medietekkingen og kampen om markedsandeler som får det meste av oppmerksomheten. Det kan innvendes at mediene gjennom sin avsporende regi fremmer innslaget av preik og spillfekteri. Men det er nå engang miljøvernministerens eget valg å stikke saksehull på ballonger så fort at han må bortbringes blødende i ambulanse.

Medlemstallene synker.

Mennesker som er genuint opptatt av politikk og verdivalg, melder seg i avtagende grad inn i politiske partier. De slutter seg isteden til interesseorganisasjoner og pressgrupper. Medlemstallet i partiene har sunket faretruende fort. Det medfører den forfatningsmessige ulykksalighet at stortingsrepresentantene rekrutteres fra en stadig mer slunken utgruppe av befolkningen. Nytt blod og nye ideer uteblir av den grunn.

Konserverende er åpenbart også den perspektivendring som inntreffer straks en politiker overtar et ministerkontor. For Norges del har transformasjonen vært særlig synlig når det gjelder Sosialistisk Venstreparti. Stemmekveget næret antagelig håp om at miljøhensyn og redusert forbruk ville få usvikelige forkjempere i landets første flertallsregjering på flere tiår. Stort sett har jo norske stortingsvalg handlet om hvilket mindretall som gis rett til bestyre landet. Omsider ble det etablert en handlekraftig regjering med flertall på Stortinget.

Desillusjonert.

Så skulle man tidlig under finanskrisen oppleve at partileder Halvorsen i egenskap av finansminister oppfordret nordmenn til å forbruke mer. En historisk enestående anledning til å redusere vårt nasjonale overforbruk, gikk dermed tapt. Desillusjonert må man tro at en del av partiets velgere ble.

Den valgresistente stillstand på de fleste samfunnssektorer bør trolig også ses i lys av den politiske fellesretting som landet lider under. Med tyngde er det blitt hevdet at det ville vært rikelig plass til alle de stortingsrepresenterte norske partiene innenfor rammene av det tyske arbeiderpartiet. I tillegg kommer naturligvis det permanente misforhold mellom hva man lover og hva man innfrir. Hvis kollektivtransport hadde betydd noe for våre folkevalgte, ville det – som påpekt av Osmund Ueland – selvfølgelig blitt bygget dobbeltspor til Halden for flere tiår siden. Slik opplever velgerne seg sviktet på område etter område.

Hva er vitsen?

Folks erfaringer med politiske myndigheter på lokalplan virker i så måte bestyrkende. Her blir bedrageriet desto mer nært og synlig. I den vesle kommunen Tjøme, hvor jeg bor, lovet samtlige partier i forkant av forrige valg å ta vare på Hvasser skole. Mindre enn et år etter valget forrådte Høyre og Arbeiderpartiet sine velgere ved å nedlegge skolen. Ofrene spør naturligvis seg selv og hverandre om hva som er vitsen med å arrangere valg i det hele tatt.

Hjemmesitterne.

Tid om annen uttrykkes det bekymring for tiltagende politikerforakt og fallende valgdeltagelse. Jeg opplever det som mirakuløst at ikke politikerforakten er vesentlig sterkere og valgdeltagelsen enda lavere. Forgjeves gjennomfører makthaverne svinedyre kampanjer til fremme for valgdeltagelsen. Ulykken består i at de markedsfører en vare som stadig færre tror på. Politikerne har all mulig grunn til å bekymre seg for dette, da befolkningens deltagelse i valg er deres primære kilde til legitimitet. Den sittende statsminister erkjente i et klart øyeblikk for noen uker siden at hovedmotstanderen ikke er Fremskrittspartiet, som han har påstått i lang tid. Hovedmotstanderne er hjemmesitterne, fastslo han. Men det spørs om ikke erkjennelsen kom i seneste laget.

Flyktig følelse.

Naturligvis foreligger den mulighet at man arrangerer valg hvert annet år for å gi befolkningen en flyktig følelse av at den har noe å si. Hvis makthaverne hadde hatt det minste ønske om at befolkningen skulle øve innflytelse på hvordan skattepengene disponeres, kunne det latt seg løse såre enkelt. Skattebetalerne kunne bare merke av på selvangivelsen hva de ønsker at midlene skal brukes til. Jeg har foreslått dette i samtale med flere partiledere. De har alle himlet med øynene over hvor uansvarlig det ville være om folk skulle få det som de ville. Som om den dypere mening med å avholde valg er å forhindre at nettopp så skjer.

Rett før valget kan man uansett fristes til å oppsummere det hele med Henrik Ibsens udødelige ord: «Ombytting av regjeringsformer er ikke annet enn pusleri med grader, litt mer eller litt mindre, dårlighet alt sammen.»