FOTO: Privat

Eksamensordning. Hvor rettferdig er dagens eksamensordninger i videregående skole, og hvor riktig bilde gir de av elevenes kunnskapsnivå og arbeidsinnsats gjennom skoletiden?

De siste årene har Utdanningsdirektoratet vedtatt innføringen av mange nye eksamensordninger, ofte etter klare protester fra lærerhold. De har gitt elevene rett til å bruke PC ved eksamen, noe som for så vidt ikke er urimelig tatt i betraktning de store fordelene dette gir når en skal skrive lengre tekster.

Bruk av privat PC.

Problemet er bare at der hvor skolene ikke kan skaffe et stort nok antall PC-er, får elevene ta med sine egne PC-er og bruke dem. Elevene kan på forhånd ha lastet ned oversettelsesprogram til bruk ved eksamen i fremmedspråk.

I eksamensoppgavene står det uttrykkelig at dette ikke er lov, men hva hjelper det når man tillater at elevene får bruke sine egne PC-er og ingen sjekker disse før eksamen? Etter at sensur er falt, har mang en fremmedspråklektor stusset over at potensielle strykkandidater plutselig har fått strålende resultater.

Om man skulle mistenke en elev for urent trav, har man ifølge personvernloven ingen rett til å be om å få utlevert en privateid PC for å sjekke hva som har vært lastet ned.

Ved eksamen har man ikke lov til å bruke Internett eller på annen måte kommunisere med omverdenen, men med gode PC-er er dette mulig. Elevene kan koble seg på andre nettverk, og dermed få hjelp de ikke skulle hatt. Hvem tar ansvaret for å kontrollere at dette ikke skjer?

Hjelpemidler.

Utdanningsdirektoratet har bestemt at elevene til skriftlig eksamen kan ta med seg alt de vil av hjelpemidler. Dette innebærer at de kan ta med seg alle mulige tekster skrevet på alle språk, stiler om aktuelle temaer, tekster som kan klippes, limes og tilpasses, avhengig av oppgaveformuleringen til eksamen. Direktoratets begrunnelse er at elevene på denne måten får vise sin kunnskap om korrekt og redelig omgang med ulike kilder.

Intensjonen er altså den beste, men ikke alle elever oppgir sine kilder, og karakterene settes dermed på feil grunnlag. Man kan sitte i eksamenslokalet og skrive av andres stiler, ferdig rettet og kommentert fra lærerhånd. En lektor opplevde sogar å sensurere deler av en stil han selv hadde skrevet som eksempeloppgave til klassen sin. Kilden var i dette tilfellet selvsagt ikke oppgitt.

Fanger ikke opp plagiering.

Mange eldre og erfarne lektorer nekter å være sensorer så lenge de eksisterende eksamensordningene gjelder, fordi de føler at det er håpløst å gi korrekt karakter når man ikke vet hvordan en besvarelse er blitt til. Som en kollega nylig sa: «Jeg er ikke med på denne farsen lenger.» De av oss som fortsatt sensurerer, får stadig en følelse av déjà vu når vi leser enkelte oppgaver. Mange av besvarelsene har dessuten et språk og en stil som får trente sensorer til å tvile på at det er elever i videregående skole som har skrevet dem. Selvsagt benyttes plagieringskontroller, men er disse gode nok til å fange opp alle uregelmessighetene?

Foredrag.

For få år siden ble den såkalte foredragsmodellen innført til bruk ved muntlig eksamen. Den innebærer at eleven får en problemstilling han eller hun skal arbeide med i noen dager og så holde et foredrag for eksaminator og sensor. Mange lærere var skeptiske til ordningen og fryktet at her ville man kunne innhente så mye hjelp at det ville bli vanskelig å vurdere arbeidet som eget produkt. Gang på gang får vi eksempler på at dette skjer.

Omgivelsenes kunnskap.

Velutdannede familiemedlemmer gjør ofte mesteparten av arbeidet, og av og til kjøpes eksperthjelp utenfra for å trimme eleven før eksamen. Kjekt for dem som har foreldre som kan betale. Det sier seg selv at det er mye lettere å få toppkarakterer under slike forhold enn ved de tradisjonelle eksamensordningene, men hvor mye er disse karakterene verd?

Politikerne har lenge vært opptatt av det de kaller urettferdigheter innen skolesystemet og akademia, at akademikerforeldre får akademikerbarn, og at store grupper i befolkningen av ulike grunner ikke får tilgang til høyere læresteder.

Direktoratet er utallige ganger de senere år blitt gjort oppmerksom på betenkelighetene ved gjeldende ordninger, men fortsatt er de ikke endret. Som øverste myndighet innen skoleverket har de et ansvar for at vi har mest mulig rettferdige regler, og at disse stadig kvalitetssikres. I stedet for å ta dette ansvaret alvorlig og sørge for klare retningslinjer, skyver de ansvaret for gjennomføringen av eksamen over på de enkelte fylkene, som så skyver ansvaret videre ned til den enkelte videregående skole, og dermed pulveriseres ansvaret totalt.

Fusker seg til god karakter.

Eksamen får stadig mer preg av vilkårlighet, og vi nærmer oss en grense der vi ikke lenger kan ha full tillit til eller respekt for ordningene, og heller ikke karakterene. Elever som ønsker å arbeide seriøst og selvstendig, blir demoralisert når de ser at fusk og fanteri ikke får noen konsekvenser, og at medelever som har fusket seg til gode karakterer kommer foran dem i køen til attraktive studieplasser.

Skolefolk i andre land rister på hodet i undring over at vi kan holde oss med slike ordninger.

Alle som har arbeidet i skolen noen år, vet at undervisningen gjennom skoleåret planlegges med tanke på eksamen. Det er derfor viktig at eksamensordningene sender et signal om at det er elevens egen kunnskap og evne til selvstendig arbeid som skal vektlegges. Videregående skole skal være studieforberedende, og elevene må få øvelse i å tilegne seg kunnskap og bruke den kritisk og ikke ende opp som middels gode kopister.

Må rydde opp.

Når Utdanningsdirektoratet nå snart er ferdig med å bygge barnehager, kunne det kanskje være på tide å rette søkelyset mot videregående skole og ta en grundig opprydding innen eksamensordningene og samtidig klargjøre sitt eget kunnskapssyn. Vi trenger glassklare regler når det gjelder bruk av PC-er og andre hjelpemidler. Vi trenger tydelige regler for gjennomføring av muntlig eksamen, der det er elevens og ikke omgivelsenes kunnskaper som skal testes, og sist, men ikke minst, vi trenger et direktorat med vilje og evne til å sørge for at ordningene gjennomføres likt over hele landet.

Den enkelte elev fortjener å bli vurdert etter like og rettferdige kriterier.