Den europeiske erfaring med et mangfold av nasjonale identiteter gir oss et alternativ: den flertydige identitet, skriver Julia Kristeva. FOTO: REUTERS/SCANPIX
Fremmed.
Jeg tillater meg å gjenta noe jeg skrev i Den fremmede i oss selv: «Ingen steder er man mer fremmed enn i Frankrike, og ingen steder er det bedre å være fremmed enn i Frankrike». Karakteristisk for fransk tradisjon er en utforskende grunnholdning.
Mer klarsynt.
Intellektuelle og politiske arenaer har alltid spilt en viktig rolle i det franske samfunnet. Derfor har den intellektuelle og politiske debatten også vært mer dramatisk og mer klarsynt i Frankrike enn andre steder. Opplysningstiden var et markant og karakteristisk eksempel på dette. Denne utforskende holdningen er et virksomt middel mot nasjonal depresjon, og mot dens mest maniske utgave, nasjonalismen.
Tankene mine vender seg mot to svært forskjellige tenkere. Augustin: «Mitt eneste hjemland er reisen» (i Via, in patria) og La Fontaine, i en lite kjent tekst med den veldig franske tittelen, Ålpatéen: «Mangfold er mitt motto».
Forståelse av identitet.
Fra Augustin via La Fontaine og frem til vår egen tid har vi her i Europa forestilt oss Subjektets og Språkets eksistens som selvransakelse: Eksistensen er en konstant utforskning som vekker til live minner og språk bak faststivnede verdier og identiteter. Den er et konstant opprør som setter sannheter på prøve. Resultatet er en fremmedartet forståelse av identitet. Vår europeiske identitet er en utforskning av vår fremmedartethet, av den fremmede i oss selv.
Dette er en erkjennelse som har vokst ut av moderne litteratur og av den psykoanalytiske erfaring. Men vi har ennå ikke tatt inn over oss hva denne erkjennelsen betyr for den sosiale pakt og for denne paktens kjerne: den moderne nasjonalstaten. Hvis vi bare kan være frie subjekter i kraft av å være fremmede for oss selv, følger det at sosiale bånd ikke kan forstås som en sammenslutning av identiteter, men som en føderasjon av fremmedartethet. Er ikke dette nasjonalstatens beste utgangspunkt for å kunne inngå i større sammenslutninger, både i og utenfor Europa? Europa som føderasjon av fremmedartethet; det er min drøm.
Effektiv motgift.
Jeg er like fullt overbevist om at denne drømmen kan være en effektiv motgift mot utvanning av kulturene og mot automatisering av mennesket. Men da må den forankres i en visjon og en ambisjon på vegne av og for nasjonen og det nasjonale språket. Min posisjon er altså en annen enn universalismen, som vil utviske kulturelle forskjeller. Jeg mener tiden er kommet for å frigjøre oss fra kompleksene som hviler over vår nasjonale identitet. Selv om jeg ikke vil henfalle til nasjonalistisk patriotisme eller til forherligelse av «det franske unntaket», er det grunn til å være stolt av Frankrikes bidrag på ulike felter av samfunnslivet, herunder landets kulturelle utvikling, dets historie og dets internasjonale ry.
Derfor er jeg glad for nylig å ha fått anledning til å presentere en rapport for Råd for økonomiske og sosiale saker om det franske kulturelle budskap og om frankofoniens flerkulturelle rolle, publisert 24. juni.
Sterke bånd.
Jeg er overbevist om at fransk språk kan spille en aktiv rolle for å fremme kulturelt mangfold. Her vil jeg minne om de sterke båndene som fransk historie har knyttet mellom ulike kulturuttrykk (kunst, smak, mentalitet) på den ene siden, og fransk språk på den andre. Denne alliansen har gitt språket og litteraturen en unik plass i Frankrike, som en erstatning for «det hellige». Og til tross for økt globalisering, vedvarer ønsket om at det franske språket i tillegg til en «kode», skal fremstå som en måte å være i verden på.
Det flerspråklige og polyfone subjekt Europa er i dag en politisk enhet som snakker vel så mange språk som det er land. I mine øyne er flerspråklighet selve grunnlaget for kulturelt mangfold. Flerspråklighet handler om å ivareta og respektere de nasjonale språkene for å kunne ivareta og respektere nasjonal særegenhet. Men det handler også om å utveksle, blande og krysse dem.
Språklig mangfold.
Det språklige mangfoldet i Europa har skapt kaleidoskopiske individer som stiller spørsmål ved globaliseringens påtvungne tospråklighet i form av «globish english». Men den gamle frankofonien som sliter med å fri seg fra drømmen fra Versailles, må også settes på prøve for å bli bærer av både tradisjon og innovasjon. Et nytt subjekt er i ferd med å vokse frem: det polyfone subjekt, den flerspråklige borger av det multikulturelle Europa. Vil fremtidens europeiske borger fremstå som et enestående subjekt, som bøyes i flertall gjennom sin trespråklighet, firespråklighet eller multispråklighet? Eller vil han nøye seg med «globish»?
Institutt for språk og litteratur ved Georgetown University feiret sitt femtiårsjubileum i 2000. På spørsmålet «Hvordan responderer vi på Holocaust?» svarte den jesuittiske dekanen på følgende måte: «Ved å lære språk og litteratur». Jeg tror enda mer på den lingvistiske og kulturelle polyfoni, som unge europeere eksperimenterer med i dag, kanskje i større omfang og med større selvfølgelighet enn unge fra andre land og kontinenter.
Alternativ til fundamentalisme.
Den fremmede skiller seg fra den som ikke er det fordi han snakker et annet språk. Slik er dagens europeer som flytter fra land til land og som snakker sitt lands språk i tillegg til ett eller flere andre. I Europa vil vi aldri kunne unnslippe opplevelsen av å være fremmed, som et tillegg til vår opprinnelige identitet og som en mer eller mindre permanent del av vår væremåte.
Flertydig identitet.
Dette poenget har politisk aktualitet: Fordi samfunnet vårt er i verdikrise er vi mottagelige for stadig nye ideologiske og religiøse budskap, mer eller mindre dogmatiske, som tilbyr oss sin sannhet, sitt absolutte alternativ. Men den europeiske erfaring med et mangfold av nasjonale identiteter gir oss et alternativ: den flertydige identitet. Dette er kanskje det eneste moderne og det eneste reelle alternativ til sammenstøtet mellom dogmatiske overbevisninger. For i en globalisert verden finnes det ikke lenger universelle og absolutte standarder, men bare kulturelle forskjeller som må vise hverandre gjensidig oppmerksomhet og respekt. Flerspråklighet er laboratoriet for dette mangfoldet og det beste svar på fundamentalismens fristelser. Og for min del er det i flerspråkligheten at jeg søker grunnlaget for en ny sekularisme som kan stå seg mot religionenes konfrontasjoner.
Ikke be meg om å gi en definisjon av europeisk kultur annet enn denne: Det er en åpen og grenseløs selvskaping som danner motvekt til modernitetens identitetsdyrkelse. Og det er nettopp denne motvekten, denne motbølgen, som er det verdifulle og det vanskelige ved europeisk kultur generelt, men også ved det europeiske unionsprosjektet.
Kristeva holder forelesninger og seminarer ved Høgskolen i Oslo og Litteraturhuset under Forskningsdagene fra 24.–26. september.
Oversatt og redigert av Eivind Engebretsen og Sandra Maget Engebretsen
