Bevisst prioritering? Det er et faktum at staten bruker vesentlig mer penger på subsidieringen av den utøvende kunsten enn den skapende kunsten. Den skapende kunsten er underfinansiert i forhold til faktisk aktivitet og bidrag til det norske samfunnet. Denne skjevheten er av gammel dato, og man kan med god grunn spørre om det finnes en bevisst prioritering eller begrunnelse bak denne fordelingen. Finansieringsnivåene har trolig bare vært nedarvet fra én regjering til den neste i årevis.

Forsterket

Dessverre må man konstatere at dette misforholdet ble forsterket under Kulturløftet 1. Den nylig utgitte rapporten over Kulturløftets første fire år viser at de desidert største påplussingene ble gitt til utøvende kunst.

Statsbudsjettet for 2009 viser at staten bruker 1,35 milliarder kroner på støtte til scenekunsten, drøyt 800 millioner til musikkformål og 379 millioner til billedkunst, kunsthåndverk og kunst i offentlig rom, i tillegg til ca. 100 millioner på de regionale kunstmuseene. Staten bruker dermed nesten tre ganger så mye på scenekunsten som på den visuelle kunsten, og nærmere dobbelt så mye på musikkfeltet. Dette tydelige mønsteret bekreftes igjen i støtteordningene som kanaliseres via Norsk kulturråd. Mens scenekunsten i 2009 støttes med 61 millioner, musikkfeltet med 115 millioner og litteraturen med 139 millioner, blir den visuelle kunsten støttet med kun 20 millioner.

Store forskjeller

Denne grove skjevfordelingen av statlige kulturmidler er en direkte årsak til at de visuelle kunstnerne har dramatisk lavere kunstneriske inntekter enn de andre kunstnergruppene. Analyse- og kommunikasjonsselskapet Perduco Kultur utførte i 2008 medlemsundersøkelser for både Norske Kunsthåndverkere og Skuespillerforbundet. I disse fremgikk det at gjennomsnittlig kunstbasert inntekt (inkludert stipender) var 81000 kroner for kunsthåndverkerne og 248000 kroner for skuespillerne, altså tre ganger høyere.

Fulltid eller mer

Undersøkelsene bekrefter funnene i den store kunstnerundersøkelsen som ble publisert i fjor, bestilt av Kulturdepartementet. Denne slo fast at billedkunstnere, kunsthåndverkere og kunstneriske fotografer har i særklasse lavest inntekt av alle kunstnere i Norge. Kunstnerisk inntekt for gruppen scenekunstnere var fire ganger høyere enn for gruppen visuelle kunstnere, og musikerne tjente drøyt tre ganger mer (medianverdier). Undersøkelsen viste også at rundt halvparten av billedkunstnerne og kunsthåndverkerne arbeider fulltid eller mer med kunsten sin. Skuespillerne ligger på ca. samme nivå, og gruppen musikere, sangere og dirigenter ligger noe lavere. Det betyr at visuelle kunstnere bruker like mye tid på kunstnerisk arbeid, samtidig som de tjener vesentlig mindre.

Utdatert

Den viktigste grunnen til de lave kunstneriske inntektene, er at vi som visuelle kunstnerne ikke får betalt når vi leverer kunst til det offentlige kulturtilbudet. Om jeg som kunsthåndverker kommer gjennom nåløyet og får tildelt en separatutstilling ved et kunstmuseum eller offentlig støttet galleri, noe som gjerne innebærer ca. 6-12 måneders arbeid, finnes det ingen systemer som sikrer at jeg får lønn for denne arbeidsinnsatsen, enn si får dekket mine produksjonskostnader.

Den statlige kunstpolitikken er basert på forståelsen av utstillinger som en salgsarena. Hvorvidt jeg som kunstner tjener penger, avhenger av om jeg selger godt. Denne forståelsesrammen er utdatert, om den noensinne har vært gyldig. Vi som visuelle kunstnere skaper utstillinger med dette mål for øye: Å iscenesette en viktig opplevelse til menneskene som kommer inn i gallerirommet. Utstillinger er altså primært en opplevelsesarena for publikum, og er et kulturtilbud som har over to millioner besøkende årlig.

Fint for CV-en

La oss som tankeeksperiment si at jeg er en skuespiller som er plukket ut til en rolle på en oppsetning ved Nationaltheatret. Teatersjefen gratulerer meg, og forteller at teatret dessverre ikke honorerer slike oppdrag, men at de gir en andel av billettinntektene hvis forestillingen går i pluss. Hun anbefaler meg å søke stipend, for hvis jeg skriver en riktig god søknad, kan jeg være heldig å få et lite tilskudd. Hvis jeg får stipend, vil de imidlertid trekke min andel av produksjonskostnadene, så jeg kan ikke regne med noe overskudd. Faktisk må jeg bidra til produksjonskostnadene uansett, så teatersjefen håper at jeg har ca. 40-50000 kroner tilgjengelig. Men husk, avslutter hun, det kan jo alltids tenkes det blir bra billettsalg, og hvis ikke, vil dette uansett se bra ut på CV-en din!

Denne analogien peker på en strukturell forskjell mellom utøvende og skapende kunst. En vesentlig andel av bevilgningene til institusjonene på det utøvende feltet, dekker lønnsmidler til kunstnere og midler til kunstproduksjon, såkalt indirekte kunstnerstøtte. Slik fungerer det ikke innen skapende kunst. Lønnsmidler og produksjonsstøtte gis her som direkte kunstnerstøtte, for eksempel gjennom statsstipendene og Norsk kulturråd. Problemet er imidlertid at nivået på disse bevilgningene ikke matcher midlene som kanaliseres via driftsstøttene til institusjonene på de utøvende kunstfeltene.

Litt mer til alle

Vi er inne i en spesiell periode i kulturpolitikken med en markant og ambisiøs kulturminister i ledelsen av et historisk kulturløft. Den har ført til en unik satsning på kulturfeltet, med en tilskuddsøkning på nærmere to milliarder kroner. Hittil har Trond Giske ikke vist noen vilje til å løfte det visuelle kunstfeltet. Kulturløftet 2 er noe mer lovende enn Kulturløftet 1 når det gjelder vårt kunstfelt, men kan i store trekk synes å love litt mer til alle, noe som ikke innebærer at skjevhetene rettes opp.

Det er tøft å klare seg som billedkunstner, kunstfotograf og kunsthåndverker, og de nevnte undersøkelsene viser dette med all mulig tydelighet. Karrièrevalget medfører for manges del materielle forsakelser, stor økonomisk usikkerhet, og en minstepensjon på slutten av karrieren. På tross av disse vilkårene, fortsetter vi å levere kunstutstillinger til den norske befolkning, og utsmykker offentlige bygg over det ganske land. Vi skaper kunstverk folk har glede av og utfordres av.

Det er ingen menneskerett å være kunstner. Men det er rett og rimelig at vi får betalt for de verdiene vi skaper i det norske samfunnet.