Ut av Stortinget.

Når jeg nå går ut av Stortinget og går av som stortingspresident, gjør jeg det i den største respekt for vår nasjonalforsamling og alle dens partier. Partiene har klart å samarbeide om å bruke vår raskt økende oljeformue med stor kløkt.

Politikken har vist sin overlegenhet. Mens finansinstitusjoner og kapitalister har måttet søke nødhavn hos staten fordi de har vært kortsiktige og grådige, har politikerne klart å håndtere en formuesøkning uten sidestykke i verdenshistorien på en langsiktig og ansvarlig måte.

Undergraver Stortinget.

Likevel er det trekk som uroer meg. I løpet av de 30 årene jeg har deltatt i politikken, har vårt samfunn gjennomgått en dyp kulturell forandring. Som i sin tur har påvirket hvordan det politiske livet fungerer. Det er stor fare for at dette sakte, men sikkert undergraver Stortinget som en nasjonalforsamling i ordets rette forstand. Jeg vil belyse dette ved å ta utgangspunkt i følgende spørsmål: Hvordan kan det ha seg at i en situasjon med en historisk statlig formue øker antallet fattige barn?

Velferdssamfunnets nederlag.

Spørsmålet har å gjøre med den innebygde motsetningen i vårt velferdssamfunn og vårt politiske system. Nemlig at velferdssamfunnet ble muliggjort ved at folk organiserte seg og kjempet for sine interesser. I dag er dette velferdssamfunnet gjennomorganisert. Noe som er et gode fordi det bidrar til at velferdssamfunnet ikke så lett lar seg rive ned. Men her ligger også kimen til velferdssamfunnets nederlag. Fordi det fører til at det alltid er de organiserte interessene som kan fakturere sine krav over statsbudsjettet. Dette skjer enten vi har gode eller dårlige tider.

Bakerst i køen.

De som ikke har sterke organisasjoner og interesser bak seg, får sjelden servering. De står alltid bakerst i køen, og godene er som regel delt ut når de kommer frem til disken. Slik blir flere og flere marginalisert.

Det er med andre ord ikke mangel på ressurser som gjør at vi har økende fattigdom i verdens rikeste land, det er fordelingen av ressursene som er problemet.

Marginaliseres.

Men det er også noe annet som spiller en like viktig rolle og som kan være noe av årsaken til at vi ikke får gjort noe med fordelingen, nemlig det fundamentale skifte i samfunnsmoral som har skjedd de siste årene. For samtidig med den økonomiske marginaliseringen av de fattige og akterutseilte, ser vi også en kulturell marginalisering av disse gruppene. De kommer ikke til orde, blir ikke sett og hørt. Innenfor den nye mediekulturen er det rett og slett ikke politisk lønnsomt å tale deres sak. De kan avfeies med at finansministeren sier unnskyld for at hun ikke har gjort mer, slik at valgkampen kan gå sin gang og medieverden kan si snurr film.

Omtanke for nesten.

Den kjente spaltisten David Brooks i The New York Times skriver at vi er gått gjennom en dyp kulturforvandling fra etterkrigstiden, som var preget av ydmykhet og kollektiv bevissthet. Krigen hadde satt dype spor. Fordi tragedien var så stor, var det ikke tid for egoisme og triumfering, bare takknemlighet og omtanke for sin neste. Men denne kulturen ble gradvis skjøvet til side. Den ble forbundet med konformitet og undertrykkelse av det individuelle menneske. Dagens kultur er preget av at en ekstrem opptatthet av selvrealisering. Mange finner frelse i å eksponere seg selv, sin makt, formue, berømthet og skjønnhet. Det er slike faktorer som avgjør om man vinner i konkurransen om oppmerksomhet i mediene.

Akkurat slik er vår offentlighet blitt. De marginaliserte har ingen plass her. Det finnes rett og slett ingen som taler deres sak.

Når statsbudsjettet blir lagt frem om noen dager, vil vi trolig få bekreftet at alle de som er godt organisert, har vunnet kampen for seg selv.

Hjelper de som har makt.

Alt starter som en kulturell revolusjon og ender opp som kapitalistisk rutine, skriver Brooks. Det er lett å se: Den nye individualismen gjennomsyrer både den kulturelle og økonomiske sfære. At den også fester sitt grep på politikken, bør bekymre oss. Det er et tegn i tiden at Stortingets visepresident går direkte over til å arbeide for Burson-Marsteller. Hva kommer han til å gjøre der? Jo, hjelpe dem som allerede har makt til å få enda mer makt, slik at de kan fakturere enda mer over statsbudsjettet.

Jeg skriver dette helt uten noe personangrep på Carl I. Hagen eller Fremskrittspartiet. For folk fra alle partier har gått akkurat samme veien. Alle partier har dessuten bygget opp store apparater for å delta i de nye mediene-, lobby- og spinndoktorsamfunnet. Ikke for å danne en motvekt mot det. Nei, de bidrar til å forsterke dynamikken i denne nye kulturen. Typisk for denne utviklingen er at det viktige for en representant er å komme seg ut i vandrehallen for å uttale seg til mediene. Der sier han eller hun ofte noe mer og sterkere enn det som ble sagt inne i stortingssalen. Man glemmer ofte at ord og gjerninger ikke primært skal være for mediene, men for landet.

Samfunnets fellesinteresser.

Kjennetegnet på et parlament er at det uttrykker samfunnets fellesinteresser. Parlamentet er autonomt. Der ulike grupper kjemper om sine interesser, må parlamentet se helheten. Der borgerne har en tendens til å leve i nåtiden, må parlamentet tenke på fremtiden. Når vår egen livsstil og drivkreftene i økonomien går på tvers av det miljøet og klimaet tåler, må parlamentet stå på miljøets side.

Forfatteren Carsten Jensen skrev at politikerne ikke skal være forlovet med folkeligheten. De skal utfordre og oppdra den. Politikerne skal lede. Hvorfor skal vi ellers ha politikere?

Spørsmålet er om vårt storting vil fortsette å lede, eller om det blir sauset sammen med den nye medie- og kommunikasjonskulturen i stedet for at den blir politikkens mulighet til å nå ut til folk.

Hvis politikerne ikke er seg bevisst sin rolle og drivkreftene i vår tid, vil det bli flere enn de fattige som ikke får servering.