FOTO: Snare Knut

Et overgrep.

Nasjonalmuseets tilblivelse i 2003, og den organisasjonsform som ble valgt, ble gjennomført på en måte som uten tvil var et overgrep mot de etablerte fagmiljøene i Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet, Museet for samtidskunst og Riksutstillinger. Senvirkninger av overgrepet viser seg på flere måter. Vi ser det blant annet i en nesten enstemmig motstand i kunst- og arkitekturkretser mot en samling av hele museet på Vestbane-tomten, og en fundamental mistillit i de samme kretser til kulturminister Trond Giske og hans departement i saker som gjelder Nasjonalmuseet.

Marionetter.

Den mistilliten overføres til museets styre og ledelse, som oppfattes som frivillige marionetter i Giskes egenrådige spill med museet. Den negative holdningen i miljøet utenfor museet bidrar trolig også til å opprettholde noen av de interne motsetninger som den uheldige konsolideringsprosessen måtte skape. Ennå har for eksempel det konsoliderte museet, med alle sine museale fellesavdelinger, ikke produsert en «konsolidert» utstilling der verker fra hele avdelingens område inngår i en større helhet. Hva har museets styre og ledelse egentlig villet med Nasjonalmuseet, og hva vil de i dag?

Skjulte agendaer.

Bak den omsorg for det bevaringsverdige bygget som kommer til uttrykk i kampanjen «Bevar Nasjonalgalleriet», som mange kan slutte seg til, også undertegnede, ligger det skjult flere agendaer med langt mer vidtrekkende mål enn å bevare bygget som den unike utstillingsarena for den eldre billedkunst det er bygget for. Noen bruker kampanjen som brekkstang for en full oppløsning av Nasjonalmuseet i separate institusjoner i hvert sitt bygg, andre har som sitt fremste mål et separat anlegg for samtidskunst på Vestbane-tomten. Begge disse skjulte agendaer har gjensidig interesse av å støtte hverandre i en kamp for bevaring av Nasjonalgalleriet.

Et uheldig program.

Programmet for arkitektkonkurransen på Vestbanen synes å ville sementere en slik ikke-konsolidert situasjon. Der heter det blant annet at «i basisutstillingene ønsker man et rendyrket konsept innen egen kunstgren», og at «det er enighet om» å definere adskilte arealer (for basisutstillinger) for tre av de fire tidligere uavhengige museenes fagområder (arkitektur har jo allerede sitt eget hus). Et slikt program svekker argumentene for Nasjonalmuseet som faglig integrert institusjon, og gir gode argumenter både til dem som vil beholde både Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet som separate museer, og dem som bare vil bygge for samtidens kunst på Vestbane-tomten. En løsning med fire separate bygg for museets fire samlingsområder, gjør en reell museumsfaglig konsolidering til en stor utfordring.

Senvirkninger.

Den kanskje mest skadelige senvirkningen av tvangskonsolideringen i 2003 er at de store muligheter som ligger i et tett faglig og organisatorisk samarbeid mellom fire tidligere separate institusjoner, sjelden trekkes frem. De gode resultater som tross alt er oppnådd, og andre som man er i ferd med å oppnå på det museale området, blir fortiet, og Nasjonalmuseet selv synes ganske forlegent i å trekke dem frem.

De åpenbare fordeler med felles løsninger – som for magasinering, konservering, restaurering, dokumentasjon, utlån, fotografering, digitalisering, arkiv, bibliotek, kunsthistorisk og annen forskning, logistikk, utstillingsteknikk, prosjektmaler, vandreutstillinger, skoletjeneste, omvisninger, interne og eksterne undervisningstilbud, administrative og merkantile tjenester, informasjon og markedsføring, sikkerhet og vakthold, bygningsdrift, arrangementer i egne bygg, og flere kunne nevnes – blir sjelden trukket frem. Mange synes å tro at det er uproblematisk å gå tilbake til en situasjon der hver enkelt institusjon alene ivaretar hver av disse museale oppgaver.

Mangler bærekraftig kulturidé.

Alle innser at enhver økonomisk virksomhet må ha en bærekraftig forretningsidé for å overleve. Kulturinstitusjoner må på tilsvarende måte ha en bærekraftig kulturidé, som får tilslutning både i det politiske miljø som skal finansiere den og i det kulturmiljø som skal innlemme den i sitt eget verdisystem. Det fornuftige i et samarbeid om museale basisfunksjoner har hittil hatt god politisk bærekraft, for Nasjonalmuseet har jo vært et politisk prosjekt mer enn noe annet. Et rasjonelt samarbeid om museale basisfunksjoner gir imidlertid ikke tilstrekkelig bærekraft som kulturidé for det store og komplekse kulturelle miljø i og rundt kunstmuseet. Nasjonalmuseets styre og ledelse har ennå ikke maktet å utvikle en bærekraftig kulturidé for det konsoliderte museet, som både museets ansatte og det eksterne fagmiljøet har kunnet slutte opp om. Derfor sliter det med å få oppslutning om det felles bygg på Vestbane-tomten.

Smitter over.

Den manglende tilslutning i kulturmiljøet og pressen, som i viktige kretser endog viser seg gjennom aktiv motarbeidelse, truer også museets politiske bærekraft. Det kommer for eksempel til uttrykk i tildelingen av en tomt som må deles med et stort statlig kontorbygg og to verneverdige jernbanebygg. Museets svake bærekraftige kulturidé synes også på en ufortjent måte å smitte over på kritikeres vurdering av dets mange gode temporære utstillinger

Bare viktige rammer.

Det haster med å utvikle, fremføre og forankre en bærekraftig kulturidé for Nasjonalmuseet, som kan sette diskusjonen om bygningsmessige løsninger inn i en større kulturell, museal og kunsthistoriefaglig sammenheng. Bygningene er tross alt ikke mål i seg selv, bare viktige rammer rundt et utadvendt indre liv i et veldrevet og attraktivt kunstmuseum. Det vil i dette arbeidet trolig være til stor hjelp for museets styre og ledelse om kulturminister Trond Giske kunne løse de fra det bundne mandat de har til ubetinget å arbeide for flytting av alle museets deler til Vestbanen.