FOTO: Bjørke Magnus Knutsen

FOTO: Stenersen Tor G

Forhåndsdømt. Det er leit når et program blir forhåndsdømt som useriøst og tøysete allerede lenge før det er gått på luften. Med tanke på programlederens fortid som komiker er kanskje ikke det uventet, men han er også utdannet sosiolog og har selv arbeidet med forskning. Hjernevask-redaksjonen har sammenlagt nærmere 20 år med høyere utdannelse innenfor samfunnsfagene, har gjort svært grundig research, og burde derfor være godt rustet til å lage en seriøs vitenskapsdokumentar.

Troverdighet

Ingen har foreløpig sett Hjernevask. Likevel virker det som om det blant enkelte er opplest og vedtatt at programmet mangler journalistisk integritet og troverdighet. Det usette programmet er til og med blitt anklaget for utilbørlig sitatklipping.

Disse oppfatningene skriver seg fra noen norske forskere som er blitt intervjuet til serien. To av dem sier de føler seg lurt og feilinformert, at programmet opererer med en skjult agenda der man ønsker å gi enkle svar på komplekse temaer, og at intervjusituasjonen minner om et politiavhør. Denne kritikken tar vi alvorlig, men synes selv den forenkler og fordreier programmets profil og metode.

Andre virkemidler

Skal man gjøre forskning og vitenskap spennende for den jevne seer, kreves andre virkemidler enn de forskere selv benytter seg av. Tanken bak Hjernevask var derfor å søke svar på spørsmål og samfunnsfenomener hos forskere som representerer forskjellige perspektiver. På den ene siden de som opererer med kulturelle forklaringsmodeller, på den annen side de som opererer med biologiske. Vi ønsket på denne måten også å ta opp en stor internasjonal debatt om forholdet mellom arv og miljø, som er lite belyst i Norge. Motsetningen ville dessuten skape en viss spenning for seeren: Hvilke teorier har størst forklaringsstyrke. Etter hvert så vi imidlertid konturene av en konflikt som var dypere enn vi hadde forutsett, og som skulle vise seg å være selvantennelig.

Tidlig i researchfasen tok vi kontakt med flere norske forskere, primært samfunnsforskere. Vi gjennomførte først lengre telefonintervjuer der vi diskuterte spørsmål knyttet til deres eget fagfelt og forskning. Enkelte ble så forespurt om de kunne tenke seg å stille opp til kameraintervju for en vitenskapsdokumentar der de samme temaene skulle drøftes av ulike forskere. De fleste svarte ja, og intervjuene var stort sett interessante. Forskere er faktisk bedre formidlere enn hva de ofte selv tror.

Biologiske forklaringer

Interessant var det også at mange av dem blankt avviste at temaene vi diskuterte også kunne ha biologiske forklaringer. Siden begge undertegnede er utdannede samfunnsvitere, kom ikke vektingen av det kulturelle som noen overraskelse. At avvisningen var så kategorisk, var likevel uventet. Biologiske årsaksforklaringer på kjønnsforskjeller ble for eksempel av én forsker karakterisert som uinteressante, gammeldagse og tilbakeviste.

Vi intervjuet deretter sentrale engelske og amerikanske psykologer og samfunnsforskere som benytter biologiske forklaringsmodeller for å forstå de samme temaene og problemstillingene vi hadde diskutert med norske samfunnsforskere. Deres argumenter støttet seg på empiriske studier. Vi tok derfor kontakt med de norske samfunnsforskerne på ny. Vi fortalte at vi hadde snakket med noen biologisk orienterte utenlandske forskere som var uenig med deres konklusjoner, og spurte om de ville komme på et nytt intervju for å bruke tilsvarsretten. Enkelte spurte om de kunne få vite hvilke forskere vi hadde snakket med. Helst ikke, var vårt svar.

Spontane reaksjoner

Vi vil gjerne ha spontane reaksjoner på TV. Dette ble godtatt, men intervjuobjektene ble informert om at de aktuelle temaene var de samme som sist.

Formålet med dette intervjuet var ikke at de norske forskerne skulle ta stilling til andres forskning. De amerikanske og britiske forskerne hadde belagt sine påstander med empiriske studier. Og siden de norske forskerne hadde trukket andre konklusjoner, ønsket vi å vite hva som var det empiriske belegget for deres egne påstander. Selv om intervjuformen var kritisk, forventet vi at forskerne skulle kunne svare for egne metoder, forskning og fagfelt uten vanskeligheter. Forsker og programleder, to kameraer som sto stille (de ble ikke dyttet opp i noens ansikt), det var det.

Overraskende reaksjoner

Kritikken som fulgte kom som en overraskelse. Vi hadde ventet reaksjoner, men ikke at de skulle være så heftige. Spørsmålene vi stilte var kritiske, men hensikten var ikke å få noen til å dumme seg ut, og agendaen var på ingen måte skjult. Det vi ville ha svar på, var hvilket grunnlag forskerne baserte egne påstander på.

Debatten som har rast de siste dagene, reiser et viktig prinsipielt spørsmål: Bør forskere sky et kritisk søkelys på seg selv? Når forskere intervjues i mediene opptrer de vanligvis i rollen som sannhetsvitner og eksperter, og de er lite vant med journalister som stiller kritiske spørsmål. Forskningsjournalistikk handler stort sett om velvillig formidling. Hjernevask tar også denne oppgaven seriøst. I motsetning til påstandene om reality-TV og «konfliktfylt baluba» er dette også skolefjernsyn i gammel NRK-ånd. Forskere får en anledning til å bringe egne teorier og forskning til et stort publikum, og spørsmålene belyses med ulike innfallsvinkler.

Kritisk søkelys

Programmet er drevet av nysgjerrighet, men retter samtidig et kritisk søkelys mot norsk samfunnsforskning og utfordrer noen etablerte sannheter innenfor faget. Om programmet vil avstedkomme en debatt, bør ikke det være noe å frykte. Snarere enn å se dette som en trussel, burde både forskerne og mediene ønske initiativet velkommen.

Kjønnsforsker Wencke Mühleisen uttalte til Dagbladet at hun takket nei til å være med i Hjernevask fordi hun ikke følte seg i «trygge journalistiske hender». Men en journalists fremste oppgave bør ikke være å gi forskere trygghet. Norge er det landet i verden med flest samfunnsforskere pr. innbygger. De spiller en sentral rolle som premissleverandører for politiske beslutninger og reformer, og for offentlige meningsbrytning generelt.

Tuftet på tillit

Forskernes mandat og deres bevilgninger er tuftet på det norske folks tillit. Ikke minst er det viktig at vi stoler på at de er åpne for ulike forklaringsmodeller når de skal forsøke å forstå samfunnet rundt seg. Ingen er derfor tjent med at samfunnsforskningen er unntatt fra kritisk journalistikk.

Kritikk er ikke bare et vitenskapelig ideal, men også viktig for en åpen offentlig debatt. Hjernevask ønsker å lukke opp dørene til akademia, bringe forskningsdebatten ut i det offentlige rom, og forhåpentlig slippe inn litt frisk luft. Om vi lykkes, blir opp til andre å avgjøre.