De metodiske problemene står i kø: Bare litt av kriminaliteten blir registrert hos politiet, vi vet lite om mørketallene. Dessuten: Handler dette egentlig heller om sosial situasjon, inntekt og utdanningsnivå? Er det rimelig å sammenligne etniske nordmenn med nyankomne flyktninger, ofte fra krigsområder og uten sosiale nettverk? Forskning så langt tyder likevel på en viss overrepresentasjon, og det blir ofte knyttet til en liten gruppe med svært kriminelle personer.

Lurer i kulissene.

I den offentlige debatten hevdes det ofte at de er «muslimer». Men vi har ikke tallmateriale på forholdet mellom religiøs tilhørighet og kriminalitet. «De kriminelle muslimene» er likevel blitt en gjenganger i nettavisenes debattfelt. De lurer også i kulissene i Aslak Nores løse formuleringer om Ekstremistan, og finner litt mer presise formuleringer hos forskere som norske Inger-Lise Lien og svenske Michael Björk.

Blandes sammen.

Problemet er at religiøse og kulturelle faktorer som regel blandes sammen. Samme person kan plasseres i mange kategorier: Landbakgrunn, kulturell tilknytning, alder, kjønn, utdanning og klassebakgrunn. Den underliggende påstanden er gjerne at muslimsk tilhørighet henger sammen med kriminalitet. Sjeldnere forsøker en å belyse hvordan denne sammenhengen kan tenkes å være.

Moskeer ødelegger.

Forskeren Marie Macey i Storbritannia har vært tydeligere. Hun mener at utdanning i moskeer ødelegger for vanlig skolegang. Tradisjonelle kjønnsroller, henteekteskap, og det islamske forbudet mot å ta opp lån, fører til sosial og økonomisk marginalisering, opphoping i ghettoer og dermed kriminalitet. Hun mener også at utviklingen av en «muslimsk» mannlig identitet gjør unge menn aggressive. Det er nok den siste, såkalte direkte sammenhengen, som ligger under den norske frykten for islam. I hvert fall når det gjelder kriminalitet.

Annen rolle.

Jeg har studert kriminelle med etnisk minoritetsbakgrunn i Oslo i flere studier. Boken Street Capital skrevet sammen med professor Willy Pedersen kommer snart på britiske Policy Press. Mange av dem vi intervjuet var muslimer. Men ikke engang blant denne svært selekterte gruppen unge muslimer tydet noe på at en muslimsk æreskultur var vevd inn i den kriminelle gatekulturen. Islam bidro ikke til å gjøre dem macho, aggressive eller kriminelle. Religionen syntes å spille en helt annen rolle i deres liv.

Syndens søtsaft.

Jeg intervjuet Ali på en pub. Når damer med slør gikk forbi, skjulte han ølglasset som sto på bordet foran seg. Damene prater, vet du, sa han. Oslo er ikke så stort. Daniel hadde vokst opp på Tøyen sammen med en tante og hennes to barn. Opprinnelig kom han fra et muslimsk land, og han var selv muslim. Han brukte og solgte hasj og kokain, hadde mye vinningskriminalitet på samvittigheten. Men han var opptatt av å forstå egne svik og nederlag med bakgrunn i sin muslimske tro. Smaken av syndens søtsaft kalte han rusopplevelser, spenningen og pengene han tjente. Han så ikke på seg selv som rettferdig eller undertrykt, men som synderen i et religiøst verdensbilde.

Anger og skam.

Ali var preget av anger og skam. Han ønsket å avslutte sin kriminelle karrière. Jeg spurte om det var vanskelig å være muslim på gaten i Oslo, men han avviste spørsmålet: Det e’kke noe som heter det på den måten som du sier det der, «muslim på gaten», det e’kke sånn jeg ser på det. Jeg ser på det som å være en troende person – på gaten. Jeg veit at hvis jeg gjør noen personer her noe, så kommer jeg til å få igjen for det. Enten på jorden, eller i neste liv.

Ønsket om å være en god muslim og frykten for dommen i det hinsidige drev Ali til selvransakelse. Gang på gang prøvde han å bryte med livet på gaten. Islam var mange av dopdealernes moralske kompass – og kompasset ledet dem bort fra kriminalitet.

Ytterste tabu.

Dette er ikke overraskende. Religionen er gjerne en konservativ kraft, på godt og vondt. Den bekrefter gjerne samfunnets normer og verdier. For religionen er kriminalitet det ytterste tabu. Kriminalitet er synd og direkte knyttet til straff, både i dette livet og i det neste. Rusbruk, vinningskriminalitet og vold har ingen støtte i islam og heller ikke i andre religioner. Det overraskende er at dette perspektivet ikke har vært hørt i offentligheten.

En grunn er kanskje at kjønnslemlestelse, terrorisme og æresdrap har dominert debatten. Men slike fenomener har i all hovedsak kulturelle, ikke religiøse forklaringer. Fenomenene er også svært marginale. De utgjør er et dårlig utgangspunkt for å generalisere om sammenhengene mellom religion og kriminalitet.

Tier om islam.

En annen grunn er at de religionsvennlige kreftene i samfunnet som regel befinner seg på den politiske høyresiden. Når den tradisjonelle høyresiden har forsvart religionen i Norge, er det kristendommen den har rykket ut for. Stemmene som vanligvis taler religionens sak tier når det gjelder islams evne til å opprettholde «ro og orden». Den politiske venstresiden, minoritetenes vanlige våpendragere, har heller ikke kommet på banen. Sammenhengen mellom fattigdom, arbeidsledighet og etnisk diskriminering passer bedre med venstresidens religionskritiske verdensbilde enn en religion som skaper stabilitet.

Underkjennes.

Vitenskapen har vokst frem som del av den sekulære moderniteten, noe som forsterker dette bildet. Forskere skyver gjerne religionen ut av analysen til fordel for mer håndgripelige forklaringer. Dersom religion dukker opp, er det ofte i ekstreme og lite gjenkjennbare former. Dermed underkjennes positive sider ved islam. Det skjer både på den politiske høyre- og venstresiden. Samfunnsforskningen er dessverre ofte en viktig premissleverandør.

Lite å gjøre med religion.

Det er gode grunner til å være kritisk til en utvidelse av religionens rolle i samfunnet. Islams syn på kvinner er ett eksempel. At rasjonelle argumenter i en offentlig debatt må vike for «tro» er et annet. Likevel, uansett hva man ellers måtte mene om religion generelt og islam spesielt: Unge muslimske menns kriminalitet i Norge har lite å gjøre med deres religion.

Islam er ikke en drivkraft til kriminalitet, men en inspirasjon til å leve lovlydig.