• Er det ingen som har mot nok til å si at deter noe fundamentalt galt med både individetsog samfunnets holdninger til terskelenfor sykmelding? spør Jørgen Skavlan.

    FOTO: NIKOLAY SUSLOV/CRESTOCK

Nå tar vi oss sammen

Vi søker kur og terapi, fokuserer på sykelighet i stedet for friskhet, premierer sykdom med trygd. Hvorfor tør vi ikke diskutere dette?

FOTO: Bjørge, Stein J.

Sykdom og uførhet. Diskusjonen rundt sykdoms og uførhetsytelser i et av verdens rikeste, friskeste og samtidig sykeste land har inntil nylig knapt vært hørbar med stetoskop. Hadde debatten vært en pasient, ville den vært lagt i respirator. Noen har nå, i god tid etter valget, ytret seg. Man kan nesten håpe på at en politiker snart tør å formulere ord som «karens», selv om det er skummelt.

Formuleringene og argumentene fra dem som ytrer seg offentlig har hittil vært like skarpe som bomull. Den eneste maktperson som har turt å målbære behovet for reform er Bjarne Haakon Hansen, som nå melder seg ut av politikken, samtidig som Norge igjen blir kåret til «verdens beste land å bo i».

Skavlan deltok i nettprat : Les hva han svarte leserne

Redsel for å mene

Politikere og fagfolks redsel for å mene noe entydig om folks helse er påtagelig. Kanskje ikke så rart, når selv vage formuleringer om at terskelen for å legge seg syk kanskje er noe lav her til lands, blir tolket som om man kaller samtlige norske arbeidstagere for snyltere, unnasluntrere, dovenpeiser og trygdebedragere. Trår man feil i helsedebatten, står arbeidstagerorganisasjoner opp, før nordmannen har fått målt tempen, med flekkede tenner i et rabiat forsvar av sykemelding, trygd, seng og dyne.

La oss ikke bruke så mye tid på kjensgjerninger. De aller fleste av oss er rikere, friskere og mettere enn noen andre her i verden. Det betyr ikke at det ikke finnes fattige, syke og sultne mennesker i Norge. Og de som er syke, de som er arbeidsuføre og som ikke lengre er i stand til å delta i samfunnsmaskineriet, fortjener hver trygdekrone de får og vel så det. Det er nemlig ikke dem debatten nå handler om. Den handler om alle oss andre som nå står i ferd med å underminere velferdsøkonomien vår. Vi er den generasjonen som fikk oljen til jul i 1969 og som på død og liv skal se hver dråpe brukt opp før vi takker for oss. Det er oss som i 40–50 år har stappet i oss fra verdens mest generøse buffet, og nå ser frem til en alderdom på spa.

Mer å by på

De er vi som har betalt vår skatt i alle år og fortjener litt fri. Vi som er slitne og så gjerne skulle jobbet litt mindre. Vi som syntes at livet skal ha mer å by på enn bare jobb. De av oss som altså burde ha vært i arbeid eller blitt hjulpet tilbake i arbeid. Jeg snakker også om de titusener som for 25 år siden hadde vondt i ryggen, fikk trygd og som i 25 år aldri er blitt spurt om ryggen fortsatt er like vond. I dette landet holdes en fotballspiller med øm ankel sykemeldt til han er klar for cupfinalen, uansett om han trener 6 timer daglig.

Den delen av velferden hvor det nå knaker i sammenføyningene, er nemlig den økonomisk rettighetsbaserte, som f. eks betaling for kur og terapi, sykepenger, rehabiliteringspenger og uførhetsytelser. Vi er opplært til å se på offentlig økonomisk velferd som et ufravikelig krav, nærmest som en reiseforsikring. Velferd handler om trygghet og forutsigbarhet, og vi kan alle være enige om at intet er viktigere i et samfunn enn akkurat dette.

Baksiden av medaljen

Hva så med baksiden av denne medaljen? Den siden som får OECD til å rope varsku og si at vi har verdens høyeste sykdoms- og uførhetsandel. At én av fire nordmenn mellom 20 og 64 er på en eller annen form for trygd. Det er en kjensgjerning at 7 prosent av oss er sykemeldt til enhver tid. Er det ingen som har mot nok til å si at det er noe fundamentalt galt med både individets og samfunnets holdninger til terskelen for sykmelding? Kan ingen se at keiseren er naken – men frisk? Skal vi sitte stille mens forutsigbarheten og tryggheten vår forvitrer av redsel for å ta upopulære standpunkter.

Nordmenn sykere

Ikke engang den skarpeste sosiolog har fått overbevist meg at det er noen fornuftig grunn til at en syk nordmann er sykere enn en syk franskmann. En europeisk studie av smertediagnoser, The European Painstudy, har to ganger bekreftet at 30 prosent av oss har smerter daglig, mens gjennomsnittet i Europa er det halve. Er det fordi vi er blitt Europas flinkeste til å kjenne etter om vi har litt vondt, eller føler oss litt syke?

I 1970 var det cirka én lege pr. 700 innbyggere i Norge, nå nærmer vi oss én lege pr. 200. I tillegg står vi i ferd med å pumpe 2–3000 nye leger inn i helsepyramiden. Vil dette gjøre oss friskere? Neppe. Vil dette gjøre samfunnets helseregning mindre? Neppe. Nei, folk vil kjenne ekstra, ekstra godt etter, og vi vil produsere diagnoser, kur og terapi. Det er det vi leger er opplært til – og vi er drivende dyktige i faget vårt. Nesten like dyktige som våre pasienter er til å være pasienter.

Kur og terapi

Vi er nemlig blitt et gjennomterapeutifisert folk. Vi søker kur og terapi over en lav sko. Vi går til fastlegen 4,7 ganger i året, tusener av oss står i helsekø, og vi har over 200 retninger innen alternativ terapi som tilbyr all verdens diagnoser mot betaling. Vi har lav miltenergi og candida i tarmen. Vi har retninger innen alternativ terapi som nordlysmassasje og levende blodanalyse som europeerne ennå ikke har oppdaget. Vi kjøper helse og lykke i kapsler produsert på Slemmestad og pushet av Wenche Myhre. Vi snakker helse, tenker helse, fyller opp venteværelsene, sykehuskøene, apotekene og helsekostforretningene, og likevel blir vi bare sykere. Vi har fritt sykehusvalg, innsatsstyrt finansiering, DRG-poeng og normaltariff – alt tannhjul i et velmenende system som skal gjøre oss friskere, men som tilsynelatende virker mot sin hensikt.

Premierer sykdom

Vi har nå et kommersielt system som fokuserer på sykelighet i stedet for friskhet. Vi premierer sykdom med trygd, fremfor å oppfordre til mestring og arbeid. I min hverdag stiller jeg meg ofte spørsmålet om jeg like ofte er med på å sykeliggjøre mine pasienter i stedet for å bidra til et godt liv. Burde jeg heller si: «Kom deg ut i skogen, snakk med mannen og sjefen din, drikk et glass rødvin, bruk mer meierismør, gråt en skvett og se på barna leke». Dessverre går de fleste også ut min dør med premien sin i hånden – papiret med stempel på.

Taper

Vitenskap taper mot frykt, føleri og synsing i en norsk helsehverdag. Et åpent sinn erstattes av hull i hodet. Folkesjelsmessig er vi introverte, selv om vi kan uttale «café latte». Vi bruker våre helsearenaer som sosiale møteplasser, som italienerne bruker sine piazzaer. Der sitter vi og skuler på hverandre mens vi kjenner etter hvor vondt vi har og hvor syke vi er. Og der kommer vi til å bli sittende, om vi ikke snart greier å ta diskusjonen om hvorfor vi, av alle, får en advarende pekefinger fra OECD om at vi er på vei utfor stupet.

Få opp pulsen

Velferdsstaten er som en god varm dyne for oss alle, også for oss 22000 leger. Vi står i skjæringspunktet mellom pasienters krav og samfunnets behov for kontroll og nøkternhet. Den balansegangen er utfordrende, fordi det offentlige ikke tør eller evner å markere grenser, sette fungerende normer, lage kontrollmekanismer og flytte siktemålet fra ensidig å vekte mot sykdom og trygd i stedet for mot arbeid, liv og friskhet. Vi må faktisk få opp pulsen på denne debatten, og ingen har noen gang hatt vondt av å få litt fart på blodomløpet – heller ikke det offentlige ordskifte om rettigheter, trygd, kur, karens og terapi!

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.