Det notoriske rovdyr

Aftenpostens intervju med en meddommer i samvittighetskval er ikke gravende journalistikk, det er begravende journalistikk.

FOTO: Bjørge Stein J

Serievoldtekt.

Oslo tingrett avsa fredag 9. oktober dom i den såkalte serievoldtektssak som Aftenposten har dekket. Dommen er ikke rettskraftig. Jeg går ikke inn på dommens materielle innhold, dvs. rettens vurderinger av skyldspørsmål og vedrørende straffeutmåling.

I formell henseende fremstår dommen som uklanderlig: Logisk og enkelt bygget opp, ryddig, lettlest. Og med et tindrende særpreg: Dommer Finn Eilertsen avstår, selvfølgelig bevisst, fra å «sette ord på» det inntrykk retten for sitt vedkommende måtte ha dannet seg av de handlinger retten finner bevist og av lovovertrederen. Dommeren lar gjerningsbeskrivelsen tale for seg uten karakteristikk og uten å ty til de moralsk fordømmende ord.

Ikke til å leve med.

Den ene av de to meddommere, Espen Thomassen, finner åpenbart rettens nøkterne tone og saklighetsnivå uforståelig, nærmest ikke til å leve med: Dette uaktet at også han selv har underskrevet dommen.

Allerede søndag 11. oktober ser vi i Aftenposten Espen Thomassen på vei ut av tinghuset i Oslo, ferdig med sin meddommergjerning, fotografert i farger over syv spalter, bærende på en veske med sine notater og solbriller og med et passe vemodig-aggressivt uttrykk i ansiktet.

Thomassen er på vei til sin neste gjerning. Gjerningen er å berette for verden hvordan han, meddommeren, opplevet tiltalte og prosessen. Det ble rene ord: «Han var et notorisk rovdyr. Det var grusomt å høre på.»

Et skille.

Aftenpostens oppslag i denne sak representerer et skille i norsk kriminaljournalistikk.

Vi skal heretter forvente i mer omtalte saker ikke bare å bli kjent med domstolens faktabeskrivelse og rettslige vurderinger; helst samtidig, eller i hvert fall snarest mulig, må vi få, etter hvert kreve å få, en beskrivelse fra i hvert fall én meddommer hvordan saken for vedkommende har vært opplevet.

Som vi spør, vil vi også få svar. I rene ord. Meddommerens lovbestemte posisjon innen retten utvides til en ekstern og selvvalgt, etterfølgende forkynnelsesfunksjon om meddommerens egne standpunkt og oppfatninger.

En ønsket utvikling?

Det er naturlig, når vi nå har fått det første eksempel, at spørsmålet stilles hvorvidt dette er en utvikling vi ønsker. Eksempelet kommer, av alle medier, i Aftenposten, som i sitt utrolige mangfold og med sitt alvor vel må vurderes som landets mest seriøse avis.

Og Aftenposten leverer, også her. Oppslaget representerer en nærmest genuin journalistisk åpning på den nye tid: I en litt stakkato og hjerte-arytmisk tone beskrives Thomassen hvordan også han nærmest oppleves å være et offer(!). Offeret får fritt og ustoppelig frembringe sine samvittighets-aggressive og aksjonsivrige tirader mot tiltalte: «...han behandler menneskene som dyr».

Hvordan behandler meddommeren dyr? Og hvordan behandler han et menneske?

Et spark.

At meddommeren nærmest mini-portrettintervjues som en meddommer i samvittighetskval, gjør ikke saken enklere, ikke mer forståelig. Sparket mot tiltalte blir ikke mildere selv om det er et samvittighetsspark; kanskje verre. Det blir mer forsettlig. Det blir et spark som straff, i moralens navn og på vegne av oss alle.

Det er et spark i strid med våre rettsprinsipper, det er statens myndighetsorgan som straffer, ikke den enkelte meddommer etter utført jobb i statens tjeneste, ikke meddommeren som: «...ønsket å tro på ofrene», ikke meddommeren som under sakens gang «leste...om saken i avisene», formentlig da mest Inge D. Hanssens kommentarspalte «I retten» i Aftenposten, en spalte der det almene fordømmelsesnivå sjelden er lavt.

Smitteeffekt.

Meddommerens utspill har en selvfølgelig smitteeffekt. Jeg føler meg også selv litt smittet; jeg spør: Er det flere rovdyr i denne sak? Fremtrer meddommerens beretning som troverdig?

Nærmere spesifisert: Er det mulig å leve som voksent menneske på Søndre Nordstrand i Norge i dag og å være totalt mentalt uforberedt på hva en kvinne utsatt for seksuelt overgrep kan ha å berette? Er det mulig å være uvitende om innholdet i en moralsk-sosial samfunnsdebatt som har røsket opp i landet flere tiår?

Meddommeren etterlyser nå debatt. Etter ti dager i retten etterlyses den debatt vi andre enten har vært deltagere i, på skole, arbeidssted, i nabolag, på hobbytreff eller offentlig, eller mer eller mindre passive og uvillige tilhørere til.

Slått ut.

Så slått ut var meddommeren av det han opplevet i retten, at da han gikk gjennom sine notater fra rettsforhandlingene, trodde han ikke det som sto der var sant. Han angir selv å være en person med sterk psyke. Meddommere med svak psyke må ligge livløse ved tilsvarende rettsforhandlingers avslutning.

Aftenpostens oppslag reiser vesentlige habilitetsspørsmål vedrørende meddommerordningen; det gjelder tilsvarende for jurymedlemmer. Jeg lar dette ligge, og også spørsmål for øvrig som naturlig kan stilles. Jeg minner kun om begrepet skjult agenda.

Begravende journalistikk.

Oppslaget har intet å gjøre med det man kan kalle gravende journalistikk. Det er begravende journalistikk. Man går ikke foran med lommelykt for å finne urett; man går bak og heller pepper i en gjerningsmanns sår, som allerede er åpne og objekt for samfunnsforakt. Man bryter anstendighet for å si seg enig i det alle er enige om. Avisen er veivelger i en utvikling der en straffedømts gjerninger blir en mental unnskyldning for egne overgrep mot gjerningsmannen.

Aftenposten får støtte av Domstoladministrasjonens direktør, Tor Langbach: «Jeg forstår lett at det gjør inntrykk og er utfordrende å sitte som meddommer i en slik sak. Selv meddommere med lang fartstid ville blitt berørt av å sitte å høre på historiene som er kommet frem i denne rettssaken. Dette rører ved de dypeste verdiene og holdningene vi har.»

Sosialarbeider.

Hva er dette? Skal Domstoladministrasjonens direktør opptre som sosialarbeider og stryke med hånden en meddommer som ser det som sin plikt for all verden å fremkomme med sine private straffutmålingsbetraktninger? Er det Domstoladministrasjonens oppgave å offergjøre også meddommeren? Skal vi synes synd på vedkommende fremfor å ære ham som valgt innehaver av en av samfunnets viktigste funksjoner? Viktigst: Skal Domstoladministrasjonens direktør gå ut med uttalelser i en høyst aktuell, ikke-rettskraftig avgjort straffesak.

Respekt som menneske.

Jeg tar høyde for at Tor Langbach muligens ikke er kjent med i hvilken kontekst hans uttalelser skal benyttes. Det bør han, hensett til sin stilling, til enhver tid ha plikt til å vite. For ordens skyld: Jeg har selv tidligere, og nær opp til hovedforhandlingen, vært forsvarer for tiltalte. Og for at også jeg å komme med en bekjennelse: Gjennom halvannet års kontakt har jeg ikke en eneste gang sett rovdyret i ham, dette uaktet de handlinger som har vært grunnlaget for vår kontakt.

Han har i alle fall min respekt, som menneske.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Ida skulle bare på sommerleir, hun

Det skulle blitt sommerens vakreste eventyr, men endte med å bli verdens verste mareritt for oss, skriver Camilla Rogne.

Erna Solberg viser vei mot et sivilisert samfunn

Når vårt nye politiske lederskap fronter 22. juli-markeringene, kan den norske samtalen løftes til et nytt nivå, skriver Inger Anne Olsen.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer