Offentlig støtte. Norsk kunst trenger offentlig støtte. Men deler av norsk kulturliv trenger også mer marked. Kunst som ikke møter enkeltmennesker i et marked, risikerer å utvikle estetiske normer som er så forskjellige fra normene hos lesere, lyttere og tilskuere at kunsten mister evnen til å berøre.

At kunst ikke berører, er et problem. Men det er et problem som ikke fanges ordentlig opp av mye av debatten om kulturpolitikken. Der har stridspunktet vært om Trond Giske bestemmer for mye, eller om private mesener kunne bidratt mer – senest i Ingrid Røynesdals kronikk i Aftenposten 13. oktober.

Lyrikken engasjerer ikke.

For hundre år siden var lyrikk en stor kunstform i Norge. Herman Wildenvey og Arnulf Øverland, Olaf Bull og Sigbjørn Obstfelder var diktere man kjente og var glad i, som beskrev livserfaringer, som ble resitert i festlig eller i alvorlig lag. Dikt ble gjentatt taust innenat, som trøst i tunge stunder eller for å gi ord til den sitrende følelsen av forelskelse.

Tillat en til dels skjemmende overforenkling for å illustrere noen poenger: Slik er det ikke i dag. Leserne vil ikke ha moderne lyrikk om de så får det kastet gratis etter seg. Og det får de: For selv om lyrikk nesten ikke lånes ut på bibliotekene, utgjør lyrikk nesten en tredjedel av titlene som kjøpes inn gjennom innkjøpsordningen. I bokhandlene selges like lite.

Det er ikke fordi det ikke skrives god lyrikk. Øyvind Rimbereid, Inger Elisabeth Hansen, Steinar Opstad, mange gode dikt, det er ikke det som er poenget eller problemet. De begeistrer mange av kritikerne – men alle når de et ualminnelig begrenset publikum. Obstfelder, som døde i 1900, foretrekkes fortsatt av mange fremfor Opstad når fremmedgjøring overfor verden skal beskrives.

Glad i samtidslitteratur.

Det er underlig – for nordmenn er glade i samtidslitteratur! Samtidsromaner selger godt. Tunge romaner, nyskapende romaner, viktige romaner selger godt, enten det er Karl Ove Knausgård, Hanne Ørstavik eller Tore Renberg. Noe har skjedd med lyrikken, som ikke nødvendigvis har ødelagt diktene, men som har ødelagt deres evne til å engasjere folk. Dette «noe» har ikke på samme måte skjedd med romanen.

Dette «noe» synes i hvert fall å ha noe å gjøre med de kunstneriske normene blant lyrikerne, med eksperimentene, med form og språk. Normene for prosatekster har selvsagt også endret seg, men på en måte som ikke har fjernet seg like mye fra leserne.

Vil kunne nynne.

Vi ser det samme på andre felter: I musikken oppføres mange verker av samtidskomponister bare én eller to ganger. Notene kjøpes ikke inn av amatørmusikere, publikum nynner sjelden til «tonene». Mens mange komponister synes melodi og harmonikk er blitt mindre interessant, og i stedet utforsker lyder, situasjoner, hva som er musikk eller ikke er musikk, later lytterne til fortsatt å mene at nettopp melodi og harmonikk er interessant.

«Kan det offentlige i større grad kreve at bevilgninger inneholder krav om tiltak for å nå et større publikum?»

Kontakt med publikum.

Da er det interessant at det finnes segmenter innen samtidsmusikken som i større grad vektlegger dette. Et eksempel er kirkemusikken. Mange komponister som har hatt store deler av sitt virke rettet mot kirkekor og menighet, har et musikalsk språk som ligger nærmere publikum enn komponister som får sine bestillinger fra samtidsmusikkfestivaler. Knut Nystedt, Egil Hovland, Trond Kverno og Torbjørn Dyrud kan tjene som eksempler. Kanskje påvirkes deres estetiske normer av forholdet til amatørsangere og deres frustrasjoner og gleder, eller av å se reaksjonene på et nytt verk hos menigheten? De estetiske normene står selvsagt ikke stille, det er et hav av forskjell på Dyrud og Dvorak, Hovland og Händel. Men normutviklingen har skjedd i dialog med et (rett nok ikke betalende) publikum.

Tilsvarende er det tydelige forskjeller i estetiske normer blant kunstnere som i hovedsak lager installasjoner som skal selges «bare» til kuratorer, og blant dem som i hovedsak lager litografier og trykk som skal selges til de noen tusen hjem som kjøper slikt.

Opp igjennom historien har normer for god kunst vært gjenstand for betydelig debatt, blant kunstnere, mellom kunstnere og kritikere, men også i form av en markedsinteraksjon mellom kunstnerne og publikum. «Publikum» betyr i denne sammenheng slett ikke «hele folket»; det betyr snarere noe slikt som «den aktivt kunstinteresserte del av befolkningen». Det er en rimelig antagelse at denne interaksjonen bidro til at normene hos publikum og kunstnere ikke drev altfor langt fra hverandre. Publikum lot seg påvirke av kunstnerne, men kunstnerne tok også publikums reaksjoner alvorlig – det måtte de, for publikum var deres marked.

Kuratorkunst.

Over tid har deler av kunsten fått en annen interaksjonsform med dette publikumet. Med statens vekst er publikums betalingsvillighet blitt bare perifert relevant for visse typer kunstnere. Det gjelder i grove trekk lyrikere, samtidskomponister, og det man litt forenklet kan kalle kuratorkunsten. Normene for god kunst har derfor her kunnet utvikle seg separat, til et punkt hvor kunstens naturlige publikum i liten grad er interessert. Mens på de områdene som fortsatt forholder seg aktivt til publikum, og i større grad forholder seg til et marked bestående av enkeltmennesker – romanforfattere, litografer, kirkemusikkomponister i mine eksempler – har kunstneriske normer som i større grad evner å berøre. Jeg tror ikke det er tilfeldig.

Poenget er altså ikke at samtidskunsten er dårlig eller meningsløs. Og slett ikke at god kunst kan skapes av et fritt marked alene, eller ved at kunstnere lydig følger publikums estetiske normer. Da blir kunsten kommersialisert. Kunstnere må ha frihet til også å fjerne seg fra publikum, forfølge noe som bare er deres. Et fritt og godt kunstfelt i Norge i dag kan ikke overleve uten betydelig offentlig støtte. Og heller ikke romaner, kirkemusikk eller litografier ville overlevd i særlig grad uten offentlig støtte. Og det er selvsagt ikke noe mål at all kunst skal appellere til alle. Men det er problematisk, og unødvendig, at hele kunstgrener har mistet evnen til å engasjere et bredere kunstinteressert publikum.

Følg pengene.

Det finnes ingen enkel løsning. Mer «markedsinteraksjon» kan være positivt for kunsten. Men statsstøtten kan ikke kuttes, og hverken staten eller noen andre bør påtvinge kunstnere andre estiske normer. Men et sted å begynne debatten er «follow the money». Noe gjøres selvfølgelig allerede for å nå et bredere publikum, og samtidskunsten er ikke monolittisk. Men kan flere av de offentlige pengene som etterspør ny kunst, gå lenger ned i næringskjeden, til amatørkunstnere og ensembler, eller lesere, lyttere og tilskuere? Kan det offentlige i større grad kreve at bevilgninger inneholder krav om tiltak for å nå et større publikum?

«Jeg spørger kun, mit Kald er ej at svare.» I mellomtiden er situasjonen at aldri har så mange begavede lyrikere, komponister og billedkunstnere laget så mye kunst som berører så få mennesker.