Pedersen deltok i nettprat:

Urimelig situasjon. La meg kalle ham A. Han fikk multippel sklerose i tenårene. Nå nærmer han seg 30, og han bor alene i en liten by i Nord-Norge. Han er svært funksjonshemmet, beveger seg ved hjelp av en gåstol og er plaget av spasmer og rykninger. A lever isolert. For et par år siden ble han tipset om at cannabis kanskje kunne hjelpe mot symptomene han har. Han prøvde og opplevde at det stemte. Cannabis var mer effektivt enn de medisinene han ellers hadde brukt, og bivirkningene var færre. Men hvordan skulle han få tak i stoffet?

Han har vanskelig for å bevege seg. Han ble klar over at det fantes et par kriminelle i småbyen som omsatte cannabis. Han får nå sine to-tre gram i uken, men til høy pris. Han liker ikke de som selger. De er uberegnelige. Han tror en av dem kan være farlig.

Bedre enn medisiner.

La meg kalle ham B. Han har Tourettes syndrom. Han stammer kraftig, har motoriske tics. Hans lege bedømmer ham som «sterkt invalidisert». B er ressurssterk, og også B mener at cannabis er til god hjelp mot de symptomene han sliter med. B har en betydelig farmakologisk kompetanse. Også han forteller hvordan cannabis virker bedre enn de medisinene han ellers har fått mot sine plager. Noen av dem er vanedannende (såkalte benzodiazepiner). B har ressurser og penger og i mange år har han arbeidet for å få anerkjent sin bruk av cannabis. Han har oppsøkt helsevesenet, han har et stort antall legeerklæringer. Han har korrespondanse med Helsedirektoratet. I går fortalte han meg at han har innhentet to nye uttalelser, en fra en tysk og en fra en britisk professor. Begge støtter hans sak. Kontakt med kriminelle. B ønsker ikke ha kontakt med kriminelle, og han fikk til slutt en resept på et cannabispreparat som er tilgjengelig på norske apotek. Problemet er, sier B, at stoffet vil koste ham flere tusen kroner i uken. Han kommer fra en velstående familie, men dette vil han ikke makte. B er fortvilet. Jeg opplevde situasjonen til både A og B som urimelig. Jeg ringte en rekke ganger til Helsedirektoratet og sa: Her er det noe galt. Hvordan er egentlig regelverket? Jeg fikk tåkeleggende og uklare svar.

Meningsløst

Til slutt sendte jeg en epost og spurte: (1) Er det noen her i landet som faktisk får cannabis som legemiddel i dag? (2) Kan det stemme, som B sier, at dette preparatet vil koste ham mange tusen kroner i uken?Svaret var kort og oppsiktsvekkende: (1) Søknader om dette er underlagt taushetsplikt. Vi kan ikke utdype dette nærmere. (2) Vi har ikke informasjon om hva dette vil kunne koste. Meningsløst. Jeg stusset og ringte en kollega, en professor i medisin som arbeider med legemidler. –Det Helsedirektoratet sier er meningsløst, sa han. Vi har jo offentlig statistikk på dette, og mens jeg satt i telefonen klikket han seg inn på det såkalte Reseptregisterets åpne hjemmeside. I 2008 ble det gitt syntetisk cannabis (såkalt dronabinol) til syv personer. Han beskrev hvor de bodde, deres alder og kjønn. Både A og B er i en vanskelig situasjon. A eksponeres for et kriminelt miljø for å få tak i det han opplever som den best egnede medisinen mot en sykdom som preger hans liv. B vier det meste av sine ressurser for å oppnå anerkjennelse for sitt behov for et legemiddel som i prinsippet skal være tilgjengelig på norske apotek. Han har fått mye støtte fra faglig hold, men i praksis er ikke legemiddelet tilgjengelig for ham.

Skyver problemet bort.

Hvorfor svarer de ansatte i Helsedirektoratet tåkeleggende på mine spørsmål? De jo må vite at i alle fall syv personer i dag får et cannabispreparat på resept. Er de kunnskapsløse? Er de arrogante? Mer nærliggende er det å anta at de skyver problemet bort, det er politisk kontroversielt.Men kan det ikke tenkes at A og B er villedet? Kan det ikke tenkes at cannabis ikke har terapeutiske effekter overfor lidelser som multippel sklerose og Tourettes syndrom? Jeg har lest meg opp på den medisinske litteraturen. En god del forskere anbefaler bruk av cannabis ved kvalme ved cytostatikabehandling, ved aids eller kreftlidelser, samt ved multippel sklerose. Noen foreslår også andre bruksområder. Men de fleste vil hevde at annen behandling først skal prøves. Lovgivingen er i bevegelse i mange land, og USA, Canada og Nederland er blant de landene hvor legemidler basert på cannabis er kommet i en viss bruk. Jeg har tatt feil. Jeg har vært tilhenger av politikken vi har hatt på cannabisfeltet i Norge, med straffeforfølgelse. Jeg er kommet til at jeg har tatt feil, og i en temaartikkel i Morgenbladet 16. oktober begrunner jeg hvorfor.

Det er fire grunner:

(1) Politikken synes å ha liten effekt på forbruket.(2) Den illegale cannabisomsetningen er høyoktan bensin for en stor illegal økonomi, og bidrar til å konsolidere de verste organiserte kriminelle miljøene vi har. (3) I tillegg straffeforfølges en helt overraskende stor gruppe unge mennesker, som selv ikke opplever at de gjør noe som er mer farlig enn å drikke alkohol (og her har de betydelig støtte fra forskerhold). (4) Det svarte cannabismarkedet finnes dessuten over alt. De som handler her får ofte tilbud om farligere stoffer som amfetamin og kokain. I økende grad finner vi nå hjemmedyrket cannabis, med et mye høyere nivå av den virksomme komponenten THC.

Uten kontroll.

Alt foregår uten kontroll fra myndighetene. Jeg tror vi bør se mot tobakks- og alkoholfeltet. Her har vi en bedre politikk og mer effektive verktøyer overfor stoffer som nok er omtrent like farlige. Vi prøvde en gang å totalforby alkohol. Det var ikke vellykket. De samme kostnadene ser vi nå på cannabisfeltet. Jeg tenker meg at vi om 10-15 år kan finne både vanlige sigaretter og sigaretter basert på cannabis på apotekene. Begge deler er farlige. Men både nikotin- og THC-innholdet kan – gjennom restriksjoner – være lavt. Helseadvarslene må være tydelige, det må være høye aldersgrenser. En slik linje vil neppe øke forbruket av cannabis. Snarere vil nok stoffet slutte å være potent markør av subkultur og opposisjon. Kanskje vil det likevel finnes en illegal cannabisøkonomi, men den vil være mye mindre enn i dag. Kanskje vil det utvikles en illegal økonomi knyttet til tobakk. Da får vi revurdere politikken.

Må rydde opp.

Dette er den langsiktige visjonen. På kort sikt bør de nye justis- og helseministrene sette seg sammen. De bør instruere fagetaten Helsedirektoratet til å rydde opp. A og B er ikke alene. Det siste året har jeg reist landet rundt og intervjuet medisinske brukere av cannabis. For noen er det de kaller «medisinsk bruk» et skalkeskjul for bruk med rus som formål. Men flere enn vi tror, er rammet av alvorlige sykdommer og opplever at cannabis hjelper. Til slutt: Thorvald Stoltenberg er satt til å lede vår nye narkotikakommisjon. Han bør også ta opp spørsmålet om cannabis. Han bør se spesielt på den medisinske bruken. Det kan være en god idé å snakke med både A og B. Jeg kan gjerne formidle kontakt.