Flere psykisk syke.

Stadig flere blir syke og uføre på grunn av psykiske lidelser, og mistenkes samtidig for trygdemisbruk og lav arbeidsmoral. Dagbladet fastslår på lederplass 28. juli i år at angst og depresjon er vår nye folkesykdom. Aftenposten setter nesten daglig fokus på psykisk helse. Halvparten av alle nordmenn vil få alvorlige psykiske problemer i løpet av livet ifølge Helsedirektoratet.

Statsministeren uttrykker i Aftenposten 14. oktober stor bekymring for veksten i folketrygdens utgifter, men sier samtidig at Regjeringen ikke finner klare årsaker. Det er særlig økningen i antall uføre og utgiftene i forbindelse med sykdom som bekymrer. Økningen skyldes i stor grad psykiske lidelser, og unge rammes i større grad enn før.

Lav selvfølelse.

Psykologer sier at selvfølelse er følelsen av å være ønsket og verdifull. De sier at vår nye folkesykdom er lav selvfølelse, som betyr at vi ikke føler oss verdifulle og ønsket. Lav selvfølelse, angst, depresjon, andre psykiske lidelser og utrygghet hører nøye sammen. Det er vår tids største utfordring å forstå og erkjenne dette. Lav selvfølelse er årsaken til vold, urett, kriminalitet, rasisme, sykdom og fattigdom. Mennesker med lav selvfølelse erstatter selvrespekt med selvforakt, og mister dermed ikke bare respekten for seg selv, men også respekten for andre. De har ikke evne til empati, evnen til å kunne forstå og leve seg inn i andre menneskers virkelighet.

Over 80 prosent av vår adferd er styrt av ubevisste tanker og handlinger, og disse er vi ikke oppmerksomme på. Vi skjønner derfor ikke hva som motiverer og påvirker vår adferd. Årsakene til dette finnes i hvordan vi har opplevd barndommen og hvilke oppfatninger vi ubevisst har fått av oss selv og omverdenen. Det er i barndommen vi utvikler vår personlighet, utvikler følelsene våre og ubevisst utvikler strategier for å overleve.

Vil bli sett.

Barn trenger trygghet, foreldre som har tid, følelsesmessige relasjoner og et miljø der de kan lære, prøve og feile, uten å bli straffet, men veiledet. De skal ha åpenhet, tillit og respekt og skal ikke påføres krav og skyld-/skamfølelse. Barn med lav selvfølelse vil ved å bli utsatt for skyld og skam, få bekreftet at de ikke er bra nok og påta seg skylden for andres problemer. De vil også ubevisst utvikle strategier for å overleve, de vil kompensere den lave selvfølelsen. Fordi de vil bli sett uansett. De vil prøve å skaffe seg beundring, forakt eller avsky.

Angst.

Samfunnet dyrker rikdom og omfavner de som «har gjort det bra». Derfor jager vi penger, makt, status og en fin fasade. Men under denne jakten blir vi selvopptatt, vi blir aldri fornøyd, vi vil ha mer, og grådigheten får utvikle seg. Vi mister evnen til å glede oss over det vi har og overser meningen med livet; å gi uten å kreve, samtidig som vi føler oss ønsket og verdifulle. Vi mister hjertet vårt, vi mister evnen til empati og evnen til å bry oss. Samtidig får angsten rotfeste i oss. Vi får angst for å miste det vi har, for ikke å være bra nok, for ikke å bli verdsatt, for å gjøre feil og for å bli avvist. Angsten påfører oss også somatiske lidelser. Mange kroppslige lidelser skyldes angst og blir dermed feilbehandlet i helsesystemet. Angst, uro og utrygghet lindrer vi blant annet ved å misbruke rusmidler. Rus gir ro i sinnet og bedøver sjelen. Rus øker selvfølelsen, fjerner hemninger og gjør oss oppstemte.

Negative tanker.

Depresjon handler om negative tanker. «Det er min skyld» eller «jeg er ikke bra nok» eller «dette klarer jeg ikke, det kommer til å gå galt». Tankene kommer i korte glimt fra vårt indre, og vi må ha kontakt med vårt indre for å fange dem. De færreste av oss har slik kontakt, fordi vi lever i mangel på tid og evne til å reflektere, og uten kontakt med våre følelser.

De ubevisste, automatiske tankene og handlingene styrer vår adferd. Deprimerte mennesker mister interesse, evne til å glede seg og lysten til sosialt samvær med andre. De ser på seg selv som mislykkede, omverdenen som kjedelig og meningsløs, og på fremtiden som dyster, trist og uten håp.

Krav.

Er det slike mennesker samfunnet vil ha? Et samfunn som vil ha vekst. Når har vi nok, når skal vi legge om kursen og dyrke verdier som glede, fellesskap, rettferd, omsorg og menneskeverd? Vi lever i verdens rikeste land, og vi har ikke rett til bolig, arbeid og omsorg. Likevel kreves det at vi skal bidra, prestere og konkurrere. Vi blir gjort til gjeldsslaver for å kunne bo, og dermed til lønnsslaver for å betale gjeld. Og alt er overlatt til markedet, til konkurransen og spekulantene. Er det merkelig at vi blir urolige og engstelige, redde for ikke å klare oss og ikke være bra nok?

Mer tydelige.

Våre politikere forstår ikke årsakene til at sykefraværet og antall uføre øker. Hvorfor spør de ikke fagekspertisen? De som er eksperter på menneskesinnet og menneskelig adferd, psykologene og psykiaterne. Psykiatriens oppdrag er å få folk tilbake i arbeid. Ikke å gjøre folk friske, eller peke på årsaker. Når journalister, engasjert i psykisk helse, spør fagekspertene om årsaker svarer de ofte svært utydelig. Som «at gode og nære relasjoner er viktige» eller «at vi lever i et samfunn der det kreves mye av den enkelte». De må bli mer tydelige, men kanskje har de ikke blitt spurt? Dersom de svikter sin gjerning i denne sammenheng, svikter de ikke bare samfunnet, men de svikter også seg selv. Å finne ut av hvem man er, er smertefullt. Det krever mot. Livsløgner kan bli avslørt, mange må kanskje erkjenne at virkeligheten er annerledes enn man trodde.

Det gode liv.

Mennesker med høy selvfølelse, lever gode liv. De takler motgang, og de streber ikke etter status og penger. De misbruker ikke rusmidler, de stjeler ikke, de bedrar ikke, og de innordner seg lover og regler. De gleder seg, de arbeider med iver og interesse og de lever nøysomme og anstendige liv. De respekterer andre, og er opptatt av rettferd og likeverd. De har skjønt at alle mennesker er viktige og at ingen er mindre verdt enn andre.

Er det ikke slike mennesker og slike verdier vi vil dyrke? Vil vi ikke da få et annerledes samfunn? Et samfunn med mindre kriminalitet, sykdom og vold, høyere sysselsetting, likelønn, færre fattige og ensomme, og mennesker som lever i større forståelse med hverandre?

Krever mot.

Våre politikere står overfor en gedigen oppgave, en oppgave som vil kreve enormt mot. Mot til å endre kursen i en retning av å gi folk en følelse av å være verdifulle og ønsket. Det er ikke nok å si at alle er likeverdige, folk må også ha følelsen av å være det. Det vil kreve en annen politikk, en annen bruk av ressurser, dyrking av andre verdier og mange upopulære avgjørelser. Er dette utopi?

Det er lov å håpe. Med tanke på de neste generasjoner.