FOTO: Privat

De siste ukers debatt om Hamsuns nazisme og antisemittisme fremstår atter en gang som et langt gjesp, og illustrerer hvorfor norsk Hamsun-forskning fremdeles er provinsiell og lite progressiv. Debatten handler egentlig ikke om Hamsuns politiske ståsted, men om noe så trivielt som en symbolsk maktkamp mellom norske forskere og hvem som har rett eller ikke.

Når Jørgen Haugan og Jon Langdal henholdsvis proklamerer at «Hamsuns antisemittisme forlengst er dokumentert», og «at narrespelet nå er slutt, det var moro så lenge det varte» må man spørre seg hvorfor de enda en gang kommer farende med gammelt oppgulp? Hvorfor bidrar de heller ikke til nylesninger og en økt forståelse av andre aspekter ved Hamsun og hans litteratur enn stadig å komme med de samme historiene og argumentene atter en gang? Norsk offentlighet hungrer etter noe mer substansielt og «prosjektet» deres fremstår som politisk motivert.

Ideologi eller teori.

Hamsuns politiske tro har vært altoverskyggende i den norske debatten i lang tid og «ideologikritikerne» har villet feste Hamsun til korset, mens «apologetene» har villet fri ham fra hans synder. Hamsun-interesserte belemres fremdeles med denne historien, noe som legger store begrensninger på hvordan de forstår Hamsun, og enda viktigere på hvordan studenter tilnærmer seg Hamsun når de skal velge tema for hovedfagsoppgaver eller doktorgrader. Hele 95 prosent av norsk Hamsun-forskning handler fortsatt om ideologi eller teori!

Problemet er nettopp at det blir et spørsmål om enten eller, og ikke et spørsmål om både og. Norsk H-F har latt seg kneble og bakbinde av Haugan, Langdal og co. til tross for at de har liten eller ingen kulturell kapital. Resultatet av denne tragiske maktkampen mellom «ideologikritikere» og «apologeter» er at Hamsun-forskningen de siste tiårene omtrent har stått på stedet hvil. Med ingen uavhengige forskere fremstår derfor norsk Hamsun-forskning som provinsiell, forutsigbar og uviktig.

Avsløre Hamsun.

Hele prosjektet med å «avsløre» Hamsuns politiske overbevisning, eller hans strategier for å skjule disse, fremstår som primitivt, og avslører at man ikke er i kontakt med hva som rører seg i internasjonale litteraturstudier. Selvfølgelig kan man lese Hamsun både ideologisk og eller rent litteraturteoretisk, men på grunn av den skyttergravsmentaliteten som har preget Hamsun-forskningen i Norge så har en kombinasjon av en bibliografisk og en teoretisk tilnærming vært nærmest totalt fraværende.

Haugan har tidligere hevdet at for å slippe unna ubehagelige problemer ved Hamsuns politiske engasjement, har norske forskere konsentrert seg om bøkene fra 1890-tallet. Dette argumentet, som i seg selv ikke er veldig overbevisende, kan snus på hodet, og dermed ignorerer ideologikritikerne de 30 første årene av Hamsuns litterære produksjon. Uansett hva man mener og hvem man heier på, er det er udiskutabelt faktum at Hamsun i 1890-årene skrev noen av litteraturhistoriens viktigste og mest banebrytende romaner, ikke bare i norsk men i internasjonal sammenheng. Sult, Mysterier og Pan er gode eksempler.

Revolusjonerte romanen.

I disse romanene introduserer Hamsun flere estetiske og tekstuelle nyvinninger som på radikalt vis brøt med datidens litterære normer og som senere ble viktige målestokker og inspirasjonskilder for modernistiske forfattere verden over. Med Hamsun var det ikke viktig hva hovedpersonen ser og opplever, men hvordan han ser og opplever. Hamsun revolusjonerte ikke bare forfatterens rolle, romanens struktur, handlingsmønster, persongalleriet eller forholdet mellom tid og sted. Han skapte også muligheten for fremveksten av polyfone stemmer samtidig som han også utfordret lesernes forståelse av litteratur og dens plass i samfunnet. Hamsun introduserer med utgivelsene av Sult og Mysterier fortellerteknikker som «Stream of consciousness» 20«30 år før en forfatter som James Joyce ga ut Ulysses.

Forståelsen av Hamsun blir derfor essensiell hvis vi i det hele tatt skal begripe utviklingen av den moderne romanen. Hamsuns litterære univers kan derfor ikke bare kan si oss noe om Skandinavia og Europa i overgangen mellom 1800-1900 tallet, men kan også gi oss innsyn i forfattere som Marcel Proust, James Joyce, Thomas Mann, William Faulkner, Herman Hess, Ernest Hemingway, Franz Kafka, Ignazio Silone, Herman Hesse, Isaac Bashevis Singer, og Paul Auster for å nevne noen få. Enda viktigere kan vi lære noe om det norske samfunnet anno 2009 og hvordan vi forstår oss selv og den rolle og posisjon vi har som nordmenn i dag.

Grumsete holdninger.

Man trenger ikke beundre Hamsun (eller andre kunstnere med nazistiske holdninger, som Richard Wagners, Martin Heideggers og Ezra Pound), hans politiske holdninger eller litterære verker, men det er ansvarsfraskrivelse å ikke ville, eller i det minste prøve å forstå (les: Ikke forsvare) den samtiden han virket i og hvordan han vant beundring og berømmelse. Haugan avfeier et slik spørsmål med å skylde på at leserne, men ikke ham selv, lar seg forføre og bedøve av Hamsuns lyrikk.

I stedet for selv å ta utfordringen med å gjøre Hamsun og hans verk aktuelle i dagens Norge, børster Haugan og Lyngdal støv av gamle argumenter. De fraskriver seg dermed det ansvaret de har på samme måte som sjefen for Trøndelag Teater, Otto Homlung, gjør når han erklærer et Hamsun-fritt år. Dette er den feige manns strategi. For hva ville vært mer relevant enn å problematisere og kontekstualisere Hamsun og hans grumsete holdninger, i en tid da man faktisk ser en oppblomstring av antisemittisme i store deler av verden?

Fremtiden.

Den ensidige (av)politiseringen av Hamsun har virket begrensende og fremmedgjørende for unge litteraturvitere, noe som dermed understreker at norsk akademia desperat trenger et større og langt bredere Hamsun-miljø. Et miljø hvor det er luftigere under taket, og som har en målsetting om å belyse så mange ulike aspekter av Hamsun og hans forfatterskap som mulig. Det er ikke bare vår oppgave, men også vår plikt som litteraturforskere å bidra til utviklingen av Hamsun-forskningen, men det ser ikke ut til at Haugan og Langdal ønsker eller evner å bidra, og derfor fremstår de like enøyde og intolerante som dem de kritiserer.

Beklagelig.

Det er beklagelig at diskusjonen omkring Hamsun og hans forfatterskap er blitt forkludret og i stor grad kun handler om han var nazist eller ikke, spesielt i et så viktig år som 2009. Debatten burde ikke handle om vi bør eller skal tilgi Hamsun, men om hvordan vi best kan forsone oss med mannen, slik at vi bedre kan forstå både personen og litteraturen.

Om Hamsun var nazist og antisemitt vil i det lange løp ikke bli avgjørende for eller overskygge hans litterære bidrag. Om man liker det eller ei, så er og blir Hamsun en av litteraturhistoriens viktigste forfattere, og derfor vil han leses av kommende generasjoner.

Det er derfor både befriende, men også beklagelig, at Haugan og Langdal har skrevet seg selv ut av vår fremtidige Hamsun-forskning.