SVEIN-TORE KRISTIANSEN
forskningsleder, Krigsskolen ELLEN-MARIE FORSBERG
seniorforsker, Arbeidsforskningsinstituttet ARE EIDHAMAR
høyskolelektor, Krigsskolen

Ønske om å drepe. I den senere tid har det vært en rekke artikler på trykk i Aftenposten og i andre medier der man har diskutert et fenomen som omtales som soldaters lyst til eller ønske om å drepe. Tidligere Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har uttalt at folk som ønsker å drepe ikke har noen plass i Forsvaret.

Ifølge Aftenposten sier offiserer at militært ansatte som ytrer seg på denne måten ødelegger sin karrièremulighet. Intervjuede soldater og offiserer bekrefter imidlertid at de kjenner til fenomenet, men at dette er en side ved yrket ingen vil snakke høyt om. Selv om perverterte ytringer som «lysten til å drepe» er milevis fra de verdiene Forsvaret ønsker å fremdyrke blant sine soldater, blir det etter vår oppfatning for enkelt å legge denne debatten død.

Ordsette.

Det er ingen grunn til å tro at man unngår uheldige holdninger eller motvirker voldelig adferd ved å legge lokk på vanskelige diskusjoner eller ved å fjerne dem som sier noe andre oppfatter som «feil». Det å lukke døren for enkelte stemmer og åpne den for andre bidrar bare til at uønskede holdninger finner næring i miljøer som etter hvert kapsles inn. I stedet for å kvele en debatt vi ikke liker, bør vi heller stille spørsmål ved om utsagn av typen «lyst til å drepe» er et uttrykk for en indre lyst til å utøve vold eller om det snarere gjenspeiler en fattig måte å ordsette et ønske om å utøve sin profesjon og vinne relevant erfaring.

Gjelder som mest.

Det er eksempelvis ikke til å unngå at årevis med militær trening etter hvert kan generere et behov for å oppleve hvordan det militære apparat, treningen og enheten man er en del av fungerer når det gjelder som mest. Dette er imidlertid ikke noe som er spesielt for den militære profesjon. Alle profesjonsutøvere har et behov for å sette egen kunnskap på prøve og videreutvikle denne kunnskapen gjennom tilgang til unike erfaringer. Bare spør legene, arkitektene eller ingeniørene. Bare spør arkitekter, leger, politi osv.

Problemet oppstår imidlertid, som i dette tilfellet, når yrkesutøvere tematiserer et såpass kontroversielt tema som et indre behov for å utøve vold uten samtidig å reflektere rundt dette som et eksistensielt profesjonsetisk dilemma. Det er i slike tilfeller at språkbruken gjerne kommer i veien for å studere og reflektere åpent rundt fenomener som kanskje bryter med etablerte koder, verdier og de sosiale dydene vi gjerne bekjenner oss til.

Subkultur.

Poenget med å diskutere åpent kontroversielle aspekter ved en profesjon er nettopp å motvirke dannelsen av subkulturer der, i dette tilfellet, soldater med uttalt «lyst til å drepe» finner fotfeste blant likemenn som legitimerer deres holdninger som del av en misforstått krigerkodeks. For å unngå at det i Forsvaret etableres en negativ krigerkultur, formatert av unge aggressive menn med våpen, er det nødvendig å ta inn over seg at utøvelsen av militær praksis må bygge på et profesjonsetisk grunnfjell som bærer oppe den grunnleggende erkjennelsen av at våre fiender også er våre våpenbrødre.

Respekt for liv.

Det at soldater verden over tilhører et profesjonsfellesskap betyr i praksis at profesjonell utøvelse av soldatyrket må ha en dyp forankring i respekten for andre soldaters liv. Denne profesjonsetiske problemstilling aktualiseres i en tid der nasjonalstatens interessesfærer er globale og der internasjonalt samarbeid har medført at norske soldater slåss i Afghanistan. Det å skulle ta liv, eller ofre sitt eget, på fremmed jord ble med ett et tema en god del av våre soldater må forholde seg til og akseptere som del av sitt yrkesvalg. Det å ta liv som del av en militær operasjon på fremmed jord har imidlertid ikke automatisk samme legitimitet som det å skulle gjøre det som del av et «landvern» innrettet mot vern av nasjonalstatens suverenitet.

Andres liv i fare.

Deltagelse i internasjonale operasjoner i kombinasjon med fremveksten av profesjonelle militære avdelinger gjør det derfor mer enn noen gang nødvendig å drøfte eksistensielle profesjonsetiske dilemmaer, ikke bare regler for god forvaltningsskikk eller prosedyrer for våpenanvendelse. En militær avdeling kan aldri ruste seg mot at soldater som handler i tråd med standard prosedyrer også kan befinne seg i en situasjon der soldatens tvinges til å begå handlinger setter andres liv i fare i frykt for sitt eget eller sine kameraters sikkerhet.

Dette er en type situasjoner våre yrkessoldater i dag møter og der den enkeltes handlingsvalg der og da må finne sin praktiske begrunnelse. Feil vil alltid begås og man kan aldri lage regler eller prosedyrer som i krise og krig er tilstrekkelige. Spørsmålet vi heller må stille oss er hvordan vi kan ruste våre soldater slik at de handler profesjonelt og ikke begår selvtekt eller at det skapes gruppekonformitet som rettferdiggjør unødig vold.

Legitimitet.

Slike profesjonsetiske «motstandsmekanismer» må bygges innenfra ved at profesjonsutøvere sammen utvikler et reflektert forholdt til utøvelsen av egen praksis og der den gode ettertanke kommer i forkant. Denne profesjonsetiske pansringen må også brynes mot andre interessenters oppfatninger og bringes inn i det offentlige rom. Den militære organisasjons legitimitet i samfunnet må i fredstid skapes gjennom ideen om at profesjonens diskurser er en del av en større samfunnsmessig debatt. Bare da kan man unngå at det utvikles en intern militæretisk kodeks isolert fra den generelle «samfunnskontrakten» som Forsvaret er en del av.

I dette ligger også at dannelse av offiserer er en prosess som neppe skaper nødvendig vidsyn om den utelukkende skjer gjennom en monolog innenfor egen profesjon. Dannelse av offiserer er avhengig av at allmennheten har tilgang til og kan medvirke i pågående diskusjoner i Forsvaret.

Ytringsklima.

Denne prosessen kan imidlertid ikke finne form med mindre vi verner om ytringsklimaet som selve byggesteinen i å videreutvikle en militæretisk profesjonalitet i praksis.