FOTO: Privat

Forslag om å lette på taushetsplikten til ansatte ved ungdomshjem for mindreårige asylsøkere og forslaget om å vurdere hjemsendelse av mindreårige asylsøkere når de blir 18 år gamle, har ført til en storm av kritikk fra veldedighetsindustriens organisasjoner og deres støttespillere.

Og organisasjonene bruker det vanlige skytset i tilfeller der det er snakk om å begrense asylsøkeres rettigheter – henvisninger til menneskerettighetene og internasjonale konvensjoner, for å understreke statens ansvar.

Knapt grenser.

Følger man logikken til veldedighetsindustriens organisasjoner, er det knapt grenser for hvor langt den norske stats ansvar for andre lands barn strekker seg. Symptomatisk er et innlegg i Dagbladet tidligere i høst der representanter for de statsstøttede organisasjonene: Grenseland, Antirasistisk Senter, Redd Barna Ungdom og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, spurte hvilke sikkerhetstiltak mot selvmordsbombere og andre trusler den norske stat planlegger for å beskytte mindreårige asylsøkere som sendes tilbake til Afghanistan.

Statlig ansvar.

Spørsmålet om hvor langt det statlige ansvaret skal gå og om andres ansvar bør trekkes inn når det gjelder mindreårige asylsøkere, er helt fjernt fra den offentlige debatten. Kravet om en statlig ansvarsautomatikk hviler på forutsetninger som aldri problematiseres i norsk debatt. Dermed lukkes også diskursen for hva det er som driver barn helt ned mot seksårsalderen til å reise halve kloden rundt for å søke asyl i Norge.

Gjenforent

Eksempler på hvor lukket diskursen om asylsøkerbarna er, dukker stadig opp. I jobbsammenheng fikk jeg oppleve hvor trange og angstridde disse rammene er da regjeringen i fjor varslet tiltak for å hindre at mindreårige asylsøkere rømmer fra ungdomshjem og mottak. Bak tiltaket lå bekymring for at barn kan bli offer for menneskehandel, noe som det kan være fare for i enkelte tilfeller, men de fleste rømmer for å bli gjenforent med familie eller slekt. Ifølge Aftenposten 2. desember i 2008 var det bortimot to av tre mindreårige asylsøkere i Norge som har kontakt med nærmeste familie eller slektninger i Norge eller i hjemlandet.

Avfeid.

På en pressekonferanse i Justisdepartementet, der tiltakene ble lagt frem, spurte jeg hvorfor ikke myndighetene heller bruker penger og innsats på å spore opp de som har sendt barna hit, enn å «sperre» dem inn i Norge. Spørsmålet ble avfeid av en forarget justisminister Knut Storberget som populisme og Frp-prat.

Overfor den apoplektiske justisministeren påpekte jeg at dette bare er et spørsmål som ethvert vanlig menneske vil stille når de vet at barn i u-land neppe har råd til å betale hundretusener av kroner for å reise halve kloden rundt for å søke asyl i Norge.

Ifølge en reportasje i Aftenposten 2. desember 2008 koster det 70.000 til 100.000 kroner å smugle et barn fra Somalia til Norge. For en mindreårig fra Sri Lanka er prisen 250.000 norske kroner eller mer. Storbergets reaksjon er den vanlige på organisasjons- og myndighetsplanet i Norge der grensene for diskursen om mindreårige asylanter bestemmes av den norske veldedighetsindustrien og venstreradikal ideologi.

Skjule fakta.

Veldedighetsindustrien forsøker å skjule det faktum at foreldre og omsorgspersoner bruker svære summer på å sende barn halve kloden rundt for å få den norske stat til å gi dem opphold, mat, hus og undervisning under dekke av å søke asyl. Hverken den statsfinansierte veldedighetsindustrien, med sin milliardomsetning, eller myndighetene ønsker noen debatt om mindreårige asylsøkere.

Narrespill.

Myndighetene fordi de er redd for å stå frem som umenneskelig, og veldedighetsindustrien fordi store deler av deres virksomhet er økonomisk avhengig av den sterkest voksende svarte bransjen i verden, smugling av asylsøkere. Asylordningen, og især asylordningen for mindreårige, er et humanistisk narrespill der veldedighetsindustrien og asylsøkerne er vinnerne, mens staten og skattebetalerne sitter igjen med svarteper.

I en reportasje i Aftenposten 6. september i 2008 fortalte tidligere barneasylanter om hvordan foreldrene hadde betalt penger for å sende dem til Norge for å søke asyl. Til avisen fortalte Hooman Sharifi at han syntes det var absurd å bli sendt av gårde på denne måten. Historiene i Aftenposten er trolig representativ for de mange mindreårige som i større antall søker asyl i Norge. Veldedighetsindustrien vil ha det til at dette er barn som er forfulgt og som rømmer fra krig og konflikter. Men krig og konflikter er nok påskudd for å sende barn fra seg.

Lett å få asyl.

Hvis et land er rammet av krig og konflikter, vet foreldre at det er lett å få asyl i Vesten, og særlig i Norge der mindreårige til nå automatisk har fått opphold hvis staten ikke greier å spore opp omsorgspersoner.

Fra og med 1995 til og med 2008 var det, ifølge en oversikt fra Utlendingsdirektoratet (UDI) 5.866 selverklærte mindreårige som søkte asyl i Norge. I perioden 2004 – 2008 var det 1250 selverklærte mindreårige som fikk behandlet sine asylsøknader. Av dem ble 932 innvilget, noe som gir en andel på 75 prosent.

Mangelfull statistikk i UDI gjør det vanskelig å få oversikt over hvor mange mindreårige som fikk innvilget opphold i perioden 1995 til 2008. Men hvis vi legger en andel på 75 prosent til grunn, slik som i perioden 2004 – 2008, var det 4.307 mindreårige som staten tok det fulle økonomiske og sosiale ansvaret for i tidsrommet 1995 til 2008.

Et bra liv.

Mye tyder på at mindreårige asylanter i Norge lever et bra liv på den norske stats bekostning. I et ungdomshjem i det sentrale Østlandsområdet har det i noen år bodd noen selverklærte mindreårige fra et land der fred har hersket i de siste par mannsaldrene. Noen av dem har foreldre i andre europeiske land, noen har familie og slekt i hjemlandet. En av de mindreårige er «plassert» på ungdomshjemmet av sin far som er profesjonell menneskesmugler.

Ungdommene får vanlig skoleundervisning, men også undervisning i fiolinspill, ridning og i østasiatisk kampsport. Noen får også timer hos psykolog, ikke for å kurere krigstraumer, men heller traumer på grunn av familiesavn og en ubekvem transport over halve kloden for å søke asyl. En av ungdommene sparer så mye penger av det vedkommende får utbetalt i offentlig støtte, at familien får sine månedlige tilskudd. Ja, livet er så bra her i Norge at ungdommene etter hvert ikke vil tilbake til sine foreldre eller annen familie og slekt.

Mission er med andre ord completed.