FOTO: Aagaard, Rolf M.

Krysser hverandre. «Nu var vi rigtig hjemme. For ved alle de små stoppestedene holdt toget stille, skjønt der ingen trafik var.» Slik beskriver professor Rubek, hjemkomsten til Norge med natt-toget. Hans kone Maja spør: «Hvorfor holdt det så stille. Når der ingenting var?» Dialogen finner sted i første akt av Henrik Ibsens siste skuespill, Når vi døde vogner.

Professoren svarer: «Véd ikke. Ingen rejsende steg ud og ingen kom ind.»

110 år senere ruller det samme natt-toget inn i norsk litteratur, ikke lenger ibsensk dampende, men «i all sin elektrifiserte prakt». Det stanser på Nordagutu stasjon i Dag Solstads 17. Roman. Ingen på- eller avstigning, bare – som hos Ibsen – en samtale mellom to jernbanemenn. Solstads romanfigur, Bjørn Hansen, tar bussen. «Den stanset. Ingen gikk av, men Bjørn Hansen steg på, som eneste passasjer på denne holdeplassen.»

Ekteparet Rubeks replikkveksling ligger som et nøye avstemt ekko bak avslutningsscenen i Dag Solstads andre bok om Ibsen-entusiasten Bjørn Hansen. To betydelige forfatterskap krysser hverandre – som «Sørlandsbanen og den noe mer beskjedne Bratsbergbanen» – i mørket på Nordagutu stasjon.

Dialog med Ibsen.

Både i det skjulte og i det åpenbare har Dag Solstads senere romaner stått i dialog med Henrik Ibsens dramatikk. Årets roman kan fortone seg som en ekstra runde med dreieskiven i Henrik Ibsens forfatterskap, som en oppstandelsens dag i moderne tid. Solstad kaster lys over Ibsen, slik Ibsen kaster lys over Solstad. Begge forfatterskap hviler på en stor, men også produktiv desillusjon, knyttet til Skandinavismens havari (Ibsen) og M-L bevegelsens sorti (Solstad).

I Ellevte roman, bok atten, det første bindet om Bjørn Hansen, trakk Solstad opp et tematisk motsetningsforhold mellom far og sønn, mellom tilskuer og aktør, mellom kropp og sjel, mellom åndsliv og sportsånd. Ubønnhørlig naglet til sin tittel «Kemner på Kongsberg» satt fiksjonens helt fanget i vår nasjonale idrettsmytologi. I virkelighetens Kongsberg var kemneren far til de legendariske storhopperne, brødrene Ruud. Disse luftens sosialdemokratiske akrobater satte sine telemarksnedslag i talende kontrast til Bjørn Hansens eneste etterkommer, brillespesialisten Peter. (Navnet gir assosiasjoner til Hertug Skules tragiske tronfølger i Kongsemnerne.)

Vanfør luftseilas.

I Ellevte roman, bok atten forsøkte Bjørn Hansen å bryte ut av samtidens Kongsberg-univers. Nutidskemnerens lidenskap var å spille Ibsen, nærmere bestemt Vildanden. Da Kongsberg Teaterforening mislyktes i sitt kunstneriske forehavende, i så å si å få villanden til å lette, reagerte Bjørn Hansen med en siste skuespillerprestasjon. Hjalmar Ekdahl alias Bjørn Hansen iscenesatte en heroisk flyreise fra Vilnius til Fornebo som imaginær rullestolpasient.

Med denne vanføre luftseilas landet Dag Solstad sin første roman om Bjørn Hansen. Og herfra er det han lar sin helt gjenoppstå til et liv etter rullestolen i 17. roman. Fortsatt er svevet det bærende bildet og fortsatt er det Ibsens dramatikk som gir beretningen sitt bakteppe. Skjønt Bjørn Hansen gjør ikke comeback som en Hjalmar Ekdahl på de skrå bredder, han vender tilbake som en Arnold Rubek unevnelig integrert mellom romanens linjer.

Åndsforlatte Norge.

Når vi døde vågner var Henrik Ibsens oppgjør og avskjed med det åndsforlatte Norge. Den kontinentale billedhugger Rubek (hvis barn var hans kunstverk), møtte sin hjemlige motsetning i godseier Ulfhejm. En ubehøvlet bjørnedreper og kvinneforfører med tydelige trekk fra samtidens nasjonalhelt, Fridtjof Nansen – brødrene Ruuds idéhistoriske forløper.

I årets roman ankommer Bjørn Hansen (uavlatelig i mørk dress) til Bø i Telemark – et landskap med mytiske dimensjoner i både litterær og nasjonal forstand. Sønnen Peter har etablert seg med optikerforretning og enebolig i det språklige terreng fra Ørstaviks bok, Uke 43. Det moderne Bø utdanner forfattere slik det moderne Kongsberg produserte optikere. Samtidig har vi krysset grensen fra Buskerud og befinner oss i det urnorske Telemark. Solstad fokuserer sitt idrettslige tema idet han lar Peter Hansen demonstrere perverterte treningsredskaper i husets kjeller. Optikeren viser seg dessuten å være jeger.

Ibsensk scenebilde.

Det er fra dette dualistiske Bø at to generasjoner Hansen begir seg opp i høyden for et møte med fremtiden i tredje generasjon. «De var midt i Norge,» presiserer Solstad. «Landskapet ble stadig mer likt et fjellandskap, der de kjørte på smale stier.» Slik jernbanesporet krysser Ibsen på Nordagutu, geleides leseren til enda et ibsensk scenebilde. Vi befinner oss på den samme høyfjellssti som leder frem til avslutningsscenen ikke bare i Når vi døde vågner, men for hele Henrik Ibsens forfatterskap.

Begge forfattere plasserer sine figurer på en «berghammer» (Solstad) over «styrtende afgrunde» (Ibsen). Hit er professor Rubek og hans modell Irene kommet for å feire sin tapte bryllupsfest, for å fremelske nye metafysiske etterkommere. Samtidig er dette godseier Ulfhejms kongerike og jaktterreng. Mens det eksalterte kunstnerparet går til grunne per snøras (gammelt knep fra Brand), lar Ibsen den forførte jegerinnen, Maja Rubek synge av full hals: «Mit fangeskabs liv er forbi! Jeg er fri som en fugl! Jeg er fri!» Fruen er endelig åndsforlatt, fri fra det artistiske samliv med professor Rubek, fri som et dyr.

Dresserte hangglidere.

I et tilsvarende landskap plasserer Dag Solstad sin lutende helt Bjørn Hansen og jegerekteparet av neste generasjon. Sammen med andre foreldre og besteforeldre er de møtt frem på berghammeren til en lukket forestilling, noe midt imellom flystevne, hopprenn og teateroppsetning. Også de skal få se fugler. Snart kommer deres egne barn til syne i horisonten som dresserte hangglidere – disiplinert svevende over berg og dal. Utstaffert som «rovfuglaktige» supermenn passerer barna sine kjødelige opphavsmenn «i splendid isolation».

Mekanisk dressur.

Forestillingen ledsages av foreldrenes drømmer om at hanggliderbarna skal sveve over all verdens byer. «Barna våre!» utbryter Bjørn Hansens svigerdatter til ekko av billedhugger Rubeks replikk: «Ja, Irene, – nu kan du tro, vort barn er ble’t berømt over den hele vide verden.» Men der deres etterkommere var av kunstnerisk natur, har Bjørn Hansen vært vitne til en fremvisning av skrekklammede barn i mekanisk dressur, like åndsforlatte som Maja Rubeks villfugl.

Det er etter møtet med denne høyfjellsvisjonen at Bjørn Hansen avslutter sin gjesteopptreden i de levendes verden. Før han forlater Bø rekker svigerdatteren å stemple ham som «et gufs ifra fortiden». Bjørn Hansen tar taxi, for så å begi seg videre med buss. Rundturen om Nordagutu stasjon har bare en litterær funksjon. Det er her Henrik Ibsen stiger på.