• FOTO: SARA JOHANNESSEN/SCANPIX

Moralsk trygdepanikk

Det manes frem et bilde av en kraftig vekst i sykefravær og uførepensjonering. Går vi inn i statistikkene, er bildet mindre dramatisk.


Du kan diskutere denne kronikken på Twitter: #APkronikk eller i kommentarfeltet nederst i saken.

FOTO: Privat

Trygdekrise? Nok en gang blusser debatten om sykefravær og uførepensjonering opp. Denne gangen er det neste års statsbudsjett som skremmer. På ny kommer krav om innstramninger. Det hevdes at sviktende arbeidsmoral er viktigste forklaring på veksten i trygdeutgiftene. Legene er for snille, Nav gjør ikke jobben sin, men fremfor alt; reglene er for liberale.

At økningen har noe med helse å gjøre, avvises med henvisning til at «folkehelsen aldri har vært bedre». Likeså blåser man av at økningen kan ha med forhold i arbeidslivet å gjøre, ved å vise til at aldri før har så mange vært fornøyd med arbeidet. Dermed gjenstår endrede holdninger som eneste gangbare forklaring på «trygdekrisen».

På linje med naboland.

Men har vi egentlig noen norsk trygdekrise? Omtrent én av fem nordmenn i yrkesaktiv alder er utenfor arbeidslivet med en eller annen offentlig stønad, og her er vi på linje med våre naboland i Norden. Sosiale utgifter til sykdom, uførhet og arbeidsløshet utgjør 5 til 6 prosent av bruttonasjonalproduktet i Danmark, Finland, Sverige og Norge.

Forskjellene mellom landene går på fordelingen mellom de ulike stønadene, ikke summen av dem. I Norge mottar forholdsvis mange sykepenger, rehabiliteringsytelser og uførestønad, mens få står på arbeidsløysestønad. I Finland og Danmark får mange førtidspensjon som ikke krever at sykdom er hovedforklaringen til at man faller ut av arbeidslivet, ordninger vi ikke har i Norge.

Samme nivå.

Det manes i debatten frem et bilde av en pågående kraftig vekst i sykefravær og uførepensjonering i Norge. Går vi nærmere inn i statistikkene, er bildet langt mindre dramatisk. Sykefraværet nå ligger på samme nivå som tidlig på 2000-tallet og som på 1980-tallet. Unntaksperioden var fallende sykefravær under konjunkturnedgangen tidlig på 1990-tallet. Vi har høyt sykefravær i Norge, men det har vi stort sett hatt siden vi innførte verdens mest generøse sykelønnsordning i 1978.

Økningen i antall uføre i Norge etter år 2000 kan langt på vei forklares ved at antallet eldre i arbeidsstyrken har steget i denne perioden. De store etterkrigskullene befinner seg nå i sluttfasen av arbeidskarrièren. Faktisk har uføretilbøyeligheten blant eldre arbeidstagere gått ned de senere årene, men siden risikoen for å bli ufør stiger så sterkt med alderen, slår denne demografiske forskyvningen nå inn med full tyngde. Det må derfor fortsatt ventes økning i antall uførepensjonister i årene fremover, inntil disse fødselskullene passerer over i alderspensjonistenes rekker.

Høy yrkesdeltagelse.

Det er knapt noe land i verden som har så høy yrkesdeltagelse som Norge, spesielt blant kvinner og eldre. Likeledes fortelles vi at produktiviteten i norsk arbeidsliv er høy og økende. Kanskje nettopp disse økonomisk sett positive trekkene ved norsk arbeidsliv bidrar til å forklare mye av Norges relativt høye sykefravær og uføreandeler? At flertallet av arbeidstagerne trives i et pulserende og intensivt arbeidsliv, utelukker ikke at et betydelig mindretall føler seg presset og utilstrekkelige i sine jobber. Raske endringer, ny teknologi, omstruktureringer, økt vekt på produktivitet og kompetanse: Alt dette bidrar til at mange faller av når karusellen går fortere og fortere.

Mange synes å ha dannet seg et bilde av at de uføre ikke er «virkelig syke». Den som arbeider med uføresaker, vet at det bak de aller fleste søknader ligger en lang historie med gjentatte sykdomsfravær, økende funksjonssvikt og opplevelse av utilstrekkelighet. Den diagnostiske merkelappen som fremkommer i uførestatistikken, forteller lite om subjektive plager, funksjonsevne og personlige ressurser. Når mange med trygdeytelser beskrives med den suspekte termen «diffuse lidelser», dreier dette seg i virkeligheten om sammensatte og komplekse tilstander hvor behandlingsapparatet kommer til kort.

Helseparadokset.

Folkehelsen er ikke noen enhetlig størrelse som kan gripes med ett mål. At dødeligheten går ned, betyr ikke at alle andre indikatorer følger etter. Man har lenge snakket om det såkalte helseparadokset, nemlig at mens folk lever lenger, øker etterspørselen etter helsetjenester. Dette har mange forklaringer, men mye tyder på at subjektive plager og funksjonsforstyrrelser med betydning for arbeidsevnen er økende i befolkningen.

Dette kan forstås som kroppslige og mentale reaksjoner på livet i det postindustrielle samfunnet. Vi skal vokte oss vel for å felle forhastede moralske dommer over dem som uttrykker slik sykelighet, selv om tilstanden ikke kan registreres i objektive undersøkelser. Medisinen har forlengst forlatt ideen om den essensielle biomedisinske sykdom som målestokk på om man er syk eller ikke.

Psykiske lidelser.

I mange europeiske land observeres økning av unge uføre, i hovedsak begrunnet i psykiske lidelser. Dette er en sekkepost som favner mye, fra medfødte hjerneskader til sammensatte tilstander preget av personlighetsforstyrrelser, tilpasningsvansker og eventuelt også rusmisbruk. Den statistiske sekkeposten «lettere psykiske lidelser» brukes ofte misvisende om slike komplekse problemer. Det er knapt tvil om at den økte uførheten blant unge delvis skyldes en reell økning av disse sykdomsgruppene.

En annet viktig forklaring er at unge personer med slike problemer har langt vanskeligere innpass i arbeidslivet nå enn tidligere. Kravene til psykososial kompetanse og evne til samarbeid er gjennomgående betydelig skjerpet på arbeidsplassene.

Moralsk panikk.

Debatten om de verdig og de uverdig trengende har fulgt oss i flere hundre år. La oss ikke grave opp gamle fordommer, men forsøke å analysere trygdesituasjonen på en avbalansert måte. Årsakene til det høye sykefraværet i Norge er sammensatt, men kan ikke forstås uten referanse til demografi, arbeidsliv og samfunnsutvikling. Å angripe problemet med å mistenkeliggjøre de sykmeldte og uføre, er et uttrykk for det som ofte beskrives som moralsk panikk, og kan lede til en overreaksjon som rammer de svakeste.

Å være i arbeid og leve av egen inntekt er for de aller fleste et langt bedre alternativ enn å motta trygd. Ingen blir rik av å være sykmeldt eller uføretrygdet, og knapt noen blir lykkelige av det heller. For enkelte er likevel trygdestønad det minst dårlige alternativet blant flere. At det finnes slik trygghet når skjebnen vender seg mot oss i form av sykdom eller skade, tap av forsørger eller arbeid, eller når omsorgshensyn krever det, er et kjennemerke på et solidarisk samfunn.

Vi bør derfor hegne om våre velferdsordninger.


Du kan diskutere denne kronikken på Twitter: #APkronikk

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Flere bilder

Regjeringen varsler nye tiltak mot sykefraværet. Men har vi egentlig noen norsk trygdekrise? spør John Gunnar Mæland. FOTO: FAKSIMILE AFTENPOSTEN 19. NOVEMBER

Mest lest meninger

Derfor kritiserer vi Midtøsten-journalistikken

Med Israel For Fred forsøker å være et korrektiv til en flom av ukritisk journalistikk. Det er tragisk at det blir møtt med påstander om at vi hetser.

En øvelse i dobbeltkommunikasjon

Politiet gir et Norge i feriemodus en oppgave som folk er lite forberedt på: Å forholde seg til en terrortrussel som ifølge PST er «uspesifikk, men troverdig».

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer