• Ian Hacking er ingen sjarlatan, men har satt seg skikkelig inn i et felt, mener Dagfinn Føllesdal.

    FOTO: PATRICK IMBERT

En verdig vinner

Ian Hacking, årets vinner av Holbergprisen, vil styrke prisens renommé. Det trenger den.

FOTO: Privat

Kaste glans. Mens Abelprisen og Kavliprisene allerede har etablert seg som høyt ansette priser som kaster glans over dem som får dem, trenger Holbergprisen vinnere som kan kaste glans over prisen.

Blant de første fem prisvinnere er det bare to, Habermas og Dworkin, som er møtt med allmenn anerkjennelse. Mange har undret seg over at Noam Chomsky ikke har fått prisen – innen Holbergprisens fagområder humaniora, samfunnsfag, jus og teologi, har ingen revolusjonert sitt fagfelt slik som han. Den første vinneren, Julia Kristeva, har med rette høstet spesielt mye kritikk.

Skarp karakteristikk.

Thomas Nagel, som var i Bergen og holdt foredrag til ære for Dworkin da Dworkin fikk prisen, kom med en meget skarp karakteristikk av henne og noen av hennes meningsfeller lenge før hun fikk Holbergprisen. Blant hans mildere utsagn er det følgende: «Vi kan håpe at de inkompetente som doserer om vitenskap som et sosialt fenomen uten å forstå den første ting om dens innhold, er på vei ut og at de en dag må bli så sjeldne som døve musikkanmeldere.» (The New Republic, 12. oktober 1998)

Nagel fortsetter sin artikkel om døve musikkanmeldere slik: «Det synes å være noe med den parisiske scene som gjør den spesielt mottagelig for hensynsløst ordgyteri.» Han spekulerer på om det kan ha å gjøre med at humanister i Frankrike ikke behøver å lære noe om naturvitenskap. Dette kan være noe å merke seg for vårt dannelsesutvalg, men la oss gå videre til Hacking.

Ingen sjarlatan.

Hacking er bestemt ikke en sjarlatan. Han har satt seg skikkelig inn i et felt, og dette fører gjerne til at man er klar over sine begrensninger når man kommer inn på andre områder. Og det gjør Hacking ofte. Hackings første bok, The Logic of Statistical Inference (1965), basert på hans doktoravhandling i Cambridge 1962, kastet nytt lys over et sentralt problem: Hvordan bør man resonnere når man er i en situasjon med usikkerhet og motstridende, mer eller mindre godt begrunnede oppfatninger?

Boken gir en meget klar og velskrevet fremstilling av feltet og legger frem nye ideer, som både er matematisk interessante og er relevante for de vitenskapelige og praktiske anvendelser. Som dagsaktuelle anvendelser vil jeg nevne debattene om klima og om vaksiner. Hacking har fulgt opp med flere arbeider på dette feltet, et av dem, The Taming of Chance (1990) ble valgt ut som en av Modern Librarys «100 Best Non-Fiction Books in English since 1900».

Nye ideer.

Mest interessant er likevel en av Hackings tidligste bøker, The Emergence of Probability fra 1975. Han er slått av at de grunnleggende forestillinger om sannsynlighet oppsto ganske plutselig i et tiår omkring 1660, med Pascal og en håndfull andre, og han spør hvordan dette kunne skje. Han forklarer det gjennom et samspill av faktorer fra tidens naturvitenskap, økonomi og teologi og får frem et detaljert bilde av hvordan situasjonen blir moden for de nye ideer.

De nye ideene virker i sin tur tilbake på samfunnet. Man deler omgivelsene og menneskene opp i kategorier som hjelper oss til å finne sammenhenger og regelmessigheter, for eksempel elektroner og kvarker i fysikken, menneskeraser, flyktninger, og vi kan føye til muslimer og jøder. Mange av disse kategoriene gjenspeiles i våre etiske oppfatninger og våre handlinger. Finnes det slike kategorier i virkeligheten, eller er de sosiale konstruksjoner? Det er mye forvirring her, og en av Hackings bøker rydder opp i nettopp dette: The Social Construction of What? (1999).

Vår materielle, kulturelle og vitenskapelige situasjon preger ikke bare vår virkelighetsoppfatning, men også de spørsmål vi stiller. Og Hacking spør: «Hvordan kan arrangementet av mulige spørsmål forandres?»

Bredt publikum.

Mange av Hackings tolv bøker og tre hundre artikler er forsøk på å ta opp slike spørsmål som lett overses. De fleste av disse arbeidene er skrevet for et bredt publikum, i fora som New York Review of Books og London Review of Books. Hacking skriver engasjert og engasjerende om mentale lidelser, autisme, barnemishandling, makt, våpenforskning, geologi og interpretasjoner av kaptein Cook, for å nevne bare noen av de mange temaer han diskuterer, med originalitet og innsikt.

Hackings ideer om at visse spørsmål og standpunkter bare kan oppstå når den tankemessige, sosiale og materielle utvikling har nådd et visst punkt, hvor de nye problemer og synsmåter «krystalliseres ut», er tanker som mange vil kjenne igjen fra Michel Foucault. Og Foucault er en av Hackings helter. Men det er en vesentlig forskjell mellom dem, som kommer frem i følgende lille historie.

I åtte år, før han i 1982 vendte hjem til sitt hjemland, til Toronto, hvor han fremdeles er, var Hacking på Stanford University i California. Vi ga et kurs om vår tids franske filosofi. Hacking var da nettopp i ferd med å legge siste hånd på en bok om Foucault. Foucault hevdet, som Hacking, at nye ideer dukker opp hos mange forskjellige personer når tiden er moden for dem, og han bela dette med sitater fra eksotiske tekster som han hadde sporet opp i arkiver og biblioteker. Mens tekster fra et gitt tidspunkt ikke viste noe tegn til disse ideene, dukker ideene ti år senere plutselig opp i tekster som åpenbart er skrevet uavhengig av hverandre på forskjellige steder.

Manipulerte sitater.

Da vi kom til Foucault, oppdaget vi imidlertid at mange av Foucaults sitater er manipulert. Avsnitt som ikke passer inn, er kuttet, uten at dette er angitt. Når sitatene blir lest i sin helhet, passer de slett ikke alltid så bra inn med Foucaults teorier. I tillegg er de jo plukket fra utvalgte tekster, og man har ingen garanti for at de øvrige tekster fra samme tid passer inn med teorien.

Etter at vi hadde oppdaget dette, inviterte Hacking meg inn på sitt kontor. Der holdt han sitt bokmanuskript over papirkurven og rev det omhyggelig i stykker. Hacking publiserte aldri noen bok om Foucault. Men tross skuffelsen over Foucaults argumentasjonsform beholdt Hacking sin fascinasjon for Foucault og hans ideer, og han har ofte skrevet rosende om Foucault. Skal man lese noe godt om disse ideene, med klare formuleringer og omhyggelig argumentasjon, vil jeg imidlertid sterkt anbefale Hacking.

Et godt valg.

Komiteen for Holbergprisen har i år gjort et godt valg. Men skal slike gode valg bli vanlige og prisen etter hvert få et renommé som kan forsvare denne bruken av offentlige midler, må man følge eksemplet fra Abelprisen og Kavliprisene: Man må ha en internasjonal komité, bestående av de fremste forskere innenfor de brede fagområder prisen dekker, og komiteen bør stadig endre sammensetning.

Dette er særlig viktig for en pris som skal dekke så mangeartede områder som Holbergprisen.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Kronikker

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Holbergprisen

Holbergs internasjonale minnepris for fremragende vitenskapelig arbeid innen samfunnsfag, humaniora, juss og teologi, er på 4,5 millioner kroner, og deles ut for sjette gang i år. Styret for Ludvig Holbergs minnefond har vedtatt å tildele prisen 2009 til professor Ian Hacking. Hacking er professor i filosofi ved Universitetet i Toronto og College de France. Prisutdelingen finner sted onsdag ved en høytidelig seremoni i Håkonshallen i Bergen. HKH Kronprinsesse Mette-Marit vil forestå tildelingen av Holbergs internasjonale minnepris.

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn