FOTO: innsendt foto

Uprovosert vold. På bakgrunn av våre erfaringer – som jeg er redd vi ikke er alene om – ber jeg justisministeren redegjøre for hvordan han som øverste ansvarlige ønsker at politi og rettsvesen skal vurdere saker med uprovosert eller blind vold.

Vår sønn ble for noen uker siden en av mange på statistikken over ofre for blind vold.

Som nittenåring har han for første gang flyttet hjemmefra, klart å skaffe seg hybel og startet livet som student på en høyskole tre timers kjøring fra hjembyen. Glad og fornøyd over å ha funnet seg til rette i klassen, på skolen og i en ny by smiler livet både for gutten og oss som foreldre.

En dagligdags voldssak.

To uker etter skolestart arrangerer skolens fadderordning studentfest og karneval. Med hybel et godt stykke utenfor sentrum, er drosje et nødvendig alternativ for å komme seg trygt hjem. Kort fortalt blir sønnen vår uprovosert angrepet i drosjekø av en helt ukjent ung mann, som slår av ham luen.

Han bøyer seg ned for å ta opp luen, og får dermed en kraftig dytt i ryggen av samme gjerningsmann – med det resultat at munnen er det som treffer asfalten først. Fire fortenner slås løs eller kappes, overleppen klyves, bittet forskyver seg. Heldigvis skades ikke øyne eller nakke – dette kunne fort gått riktig ille. Legevakten får sydd leppen og sender ham hjem på hybelen.

Tannlegen slår fast at en tann er død og må opereres ut, de tre andre tas det avstøpning av i håp om at de lar seg redde og reparere. Totale kostnader er så langt anslått til over 90.000 kroner, og behandlingstiden vil vare frem mot jul. Dette skal dekkes av gjennom trygdeytelser og forsikring.

Dagen etter oppsøker sønnen vår politiet for å få anmeldt forholdet, men de mottar ikke anmeldelser på søndager (!), så han må komme tilbake på mandag.

Rettsvesenets vurdering.

Etter noe etterforskning har politiet kjent gjerningsmann og en rekke vitner som bekrefter hendelsesforløpet, men politijuristen henlegger saken. Han representerer politiet som ifølge politiloven skal «beskytte person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksomhet, opprettholde den offentlige orden og sikkerhet og enten alene eller sammen med andre myndigheter verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet, forebygge kriminalitet og andre krenkelser av den offentlige orden og sikkerhet, avdekke og stanse kriminell virksomhet og forfølge straffbare forhold i samsvar med regler gitt eller i medhold av lov». Når vi via bistandsadvokat anker saken, avvises anken av statsadvokaten. Henleggelsen kan ikke påklages. Det er dermed en nærliggende konklusjon å trekke at politiloven ikke gjelder i slike tilfeller.

Gjerningsmannen, som kjenner systemet og har nektet å la seg avhøre, belønnes. Beskjeden fra rettsvesenet er: «Det får ingen konsekvenser om du slår ned og skader noen, bare fortsett!»

Alvorlig konsekvens.

En lovlydig ungdom er den som sitter med hele straffen i form av store smerter, tannprotese for å unngå bittforskyvning, problemer med å spise og drikke normalt over flere uker, fravær fra skolen på grunn av nødvendig tannlegebehandling, undring og frustrasjon over ikke å bli tatt på alvor av dem som skal håndtere lov og orden. Hans første befatning med politi og rettsvesen har gitt oss en desillusjonert gutt, som har mistet troen på den rettferdighet og håndhevelse av lovverket som han trodde disse etatene sto for. Det i seg selv er en alvorlig konsekvens.

Som foreldre har vi svingt fra dyp fortvilelse og sorg til frustrasjon og forbannelse over at hverken advokater eller «systemet» evner å ivareta en alminnelig retts- og rettferdighetsfølelse, og straffe den som straffes bør. Vi har blitt irrasjonelt engstelige for at noe lignende skal skje igjen med ett av våre barn. Mens vi trodde denne type sak kvalifiserte til legemsbeskadigelse med en strafferamme på fengsel inntil tre år, har vi forstått at alle deler av rettsvesenet – fra bistandsadvokat til statsadvokat – vurderer dette som en liten og bagatellmessig sak som det ikke er verdt å bruke tid og ressurser på.

Tilfeldighetene rår.

Henleggelsen blir desto mer uforståelig når en annen politimyndighet og tingrett i samme fylke sikter og dømmer en ungdom til samfunnsstraff i 45 dager for en sammenlignbar hendelse – formildende omstendighet var at gjerningsmannen var under 17 år, og offeret slo tilbake.

I begrunnelsen for dommen sies det «...det skal reageres strengt på uprovosert vold».

Her har man altså oppfattet justisministerens uttalelser i forbindelse med lansering av endringer i straffeloven i 2008:

«I hovedtrekk foreslår vi å skjerpe straffene med en tredjedel, sier justisminister Knut Storberget, som understreker at straffeskjerpelsen særlig er rettet mot uprovosert vold.»

Er dette budskapet kommunisert ut til underliggende etater, eller er definisjonen av uprovosert vold overlatt til den enkelte jurist?

Kan vi leve med at personlige synsinger og vurderinger skal avgjøre hvordan uprovosert vold følges opp?

Voldsutøver også et offer.

Etter å ha jobbet med barn og ungdom i mer en tjue år, vet jeg at det er mange og sammensatte årsaker til at noen blir voldsutøvere – alt fra sviktende omsorg, problematiske oppvekstvilkår til ren dumhet eller tilfeldighet i en gitt situasjon. Uansett fritar det ikke for ansvar!

Det gir helt feil signal til ungdom – både de som utøver volden og de som utsettes for den – at voldsutøvere går fri på denne måten. Vi vet at voldsutøvelse sjelden er en engangsforeteelse.

Hva om det er politijuristens, statsadvokatens eller justisministerens barn som blir ofre neste gang?

Skal vurderingen da være den samme?

Og hva om «neste gang» får enda alvorligere utfall? Avstanden mellom å bli skadevolder og drapsmann kan noen ganger vise seg å være svært kort. Det burde tilsi både straff og preventive tiltak.

Blind vold er greit.

Vi er en sammensveiset og sterk familie, og skal klare å takle denne hendelsen selv om det fortsatt preger oss på mange måter. Andre opplever enda alvorligere konsekvenser av blind vold.

Vi vurderte nøye om anmeldelse kunne innebære en risiko for trusler og hevn, men konkluderte med at det er helt feil om uprovosert vold ikke skal få konsekvenser også for voldsutøveren – ikke bare for offeret og dets omgivelser.

Så feil kunne vi ta! Blind vold får ingen konsekvenser for andre enn den eller de som rammes.

Blind vold er greit.