FOTO: privat

Kampen om vikingskipene har så langt produsert to steile fronter med diametrale standpunkt. Med de siste utspillene fra Riksantikvaren og kunnskapsministeren ser det imidlertid ut til at vikingskipene får stå i fred. Nå gjelder det at Riksantikvaren og planmyndighetene gir Kulturhistorisk museum frihet til å bygge et godt museum på Bygdøy. For å få til dette kreves det en konstruktiv dialog hvor partene tar hverandres perspektiver alvorlig.

Kulturhistorisk realitet.

Vikingskipene er av Kulturhistorisk museum (KHM) redusert til skjøre objekter fra en forgangen tid. Gjennom systematisk å fokusere på skipenes flyttbarhet, har KHM og Egil Mikkelsen unnlatt å se Kulturhistorisk museum og Vikingskipshuset som en institusjon med en egen kulturhistorie. Strategien har bestått i å svartmale sin egen institusjon, formidlingen og bevaringsvilkårene. Dissidenter blant de ansatte har fått munnkurv og utbyggingsforslaget for Bygdøy har vært smakløst. Ut fra et forvaltningsperspektiv er skipenes flyttbarhet imidlertid bare ett aspekt ved saken.

Dreier seg om helheten.

I min kulturhistoriske analyse av saken stoppes jeg før det er nødvendig å vurdere om skipene lar seg flytte eller ei. For flyttesaken dreier seg ikke om skipenes ve og vel på den ene siden eller arkitekt Arnebergs bygning på den annen. Den dreier seg om den helheten skipene og bygningens interiør i dag utgjør, og om relasjonen mellom denne helheten og nasjonalstaten. Å rive disse elementene fra hverandre er som å gripe inn i det symbolske grunnlaget for den norske nasjonen. Og det er denne sammenhengen Mikkelsen og KHM har unnlatt å diskutere i offentlighet. Kulturhistorisk museum har altså ikke utredet sin egen kulturhistoriske betydning, det er eksepsjonelt, når en tenker på verdien som er knyttet til skipene.

Mikkelsen spreller.

Etter mine år som universitetsansatt forsker i kjelleren på Vikingskipshuset, hadde jeg forvaltningsansvaret for bygningsmassen på Folkemuseet (2006–2009). Samtidig iverksatte Riksantikvaren en fredningsprosess som omfattet både Folkemuseet og Vikingskipshuset. Jeg har derfor rikelig med innlevelse, og forstår hvordan Mikkelsen spreller som en følge av fredningsforslagene. Det føles voldsomt å bli låst fast slik.

Får utvikle seg videre.

Folkemuseet fikk imidlertid en konstruktiv dialog med Riksantikvaren. Den bygningssamlingen Kong Oscar II satt opp på 1880-tallet skal fredes hardt og brutalt, mens resten av museet får utvikle seg videre.

Bakgrunnen for å få til en slik delt løsning ligger i at Folkemuseet har en sterk og klar forståelse av både å bevare objektene i seg selv, og å ta vare på sin egen historie som et symbol av nasjonal betydning. Resultatet er at museet får fortsette å utvikle seg, samtidig som museets og kulturminnevernets historie blir ivaretatt. Det er her det glipper hos ledelsen ved KHM, fordi museet har vist manglende respekt og interesse for å forvalte sin egen institusjons historie og dens betydning.

Skipenes biografi.

Gjennom å studere skipene ut fra et biografisk perspektiv har jeg sett hvordan makten følger dem gjennom vekslende tider. Tenk deg først skipet på havet. Fylt opp med ville vikinger, har de båret med seg en reell fysisk makt. Til tross for at makten siden er blitt mer symbolsk, er den ikke mindre reell. Bare tenk på effekten av å haugsette et stort skip og fylle det med dauinger, ting og slakt. Tenk på de fantastiske fortellingene dette skaper, i en muntlig, skriftløs kultur. Siden er haugene plyndret i rituell forstand, og makten er overført fra hedensk til kristen tid gjennom bruk av gjenstander og fortellinger.

Peker bakover og fremover.

I tiden frem mot 1905 ble tre skip gravd opp og flyttet til hovedstaden, et naturlig sted å samle slike nasjonale skatter. Etter hvert endte de opp i et eget museum ved siden av Norsk Folkemuseum. Vikingskipshuset har et sakralt preg og er formet som en korskirke. Skipene er på sin side rekonstruert og lappet sammen, med nytt og gammelt trevirke om hverandre. Skipene gir dermed hverken rom for tvil eller usikkerhet. De står i dag på pidestall, utstråler sannhet og blir velsignet av kirkebygningen. Dermed peker skipene både bakover og fremover i tid og besegler nasjonens naturlige rett.

Ja, skipene roper det ut: Se på oss! Se det formsikre Gokstadskipet, en atlanterhavsseiler, og det nydelige Osebergskipet med utskjæringene. Småbåtene fra Gokstad-funnet har klare likhetstrekk med tradisjonsbåtene fra 1900-tallet. De vitner om kontinuitet, og understreker at vi («bønda ifra nord»), ja du og jeg, er vikinger. Hele denne fortellingen kan oppsummeres i at vi gjorde store ting for 1000 år siden, og at vi kan greie oss utmerket uten noe svensk eller dansk aristokrati til å styre over oss. Norge er jo tross alt en kulturnasjon!

Umyndiggjøring.

Maktperspektivet slutter ikke med flyttingen til Bygdøy på 1900-tallet. Også Mikkelsen er ute etter å benytte seg av det. Han vil flytte skipene for å gjennomføre sitt store museumsprosjekt. Osebergskipet er selve nøkkelen som kan åpne statskassen og sikre de store besøkstallene. Men Mikkelsens museumsvisjoner om å samle hele verden under ett tak, er ikke avhengig av Bjørvika. Det vil snarere resultere i sterkt motstridende fortellinger hvis 1900-tallets hele og «sanne» rekonstruksjoner plasseres inn i en ny, postmoderne bygning av glass, stål og betong. Skipene blir ikke dekontekstualisert gjennom å tildeles nye omgivelser, for brunfargen og de gamle fortellingene sitter like fordømt klistret til dem.

Bevare egen kulturhistorie.

Riksantikvaren har selvsagt rett i at Vikingskipshuset med innhold stiller i fremste rekke av verneverdige moderne objekter, og museet har ikke tatt sitt samfunnsansvar i å vurdere og bevare sin egen kulturhistorie. Riksantikvaren har derfor ikke noe annet valg enn å fryse situasjonen. Konsekvensen er at både Egil Mikkelsen, KHM og Universitetet i Oslo umyndiggjøres.

Faglig refleksjon.

Heller enn krangling og flytting trengs det faglig refleksjon og formidling rundt skipene slik de i dag står utstilt. Det må utvikles et monumentalt besøkssenter og museum ved Vikingskipshuset. Målet må være å bevare bygningens interiør samtidig som det gis rom for å formidle refleksjoner rundt det nasjonalistiske mausoleet fra 1900-tallet, arkeologien som fag og vår tidlige historie. Et slikt prosjekt kan bli et godt møtested mellom KHM og Folkemuseet, og kan føre til en refleksiv utvikling av Norges flotteste, men mest underformidlede museum.

Kanskje kunne et samarbeid også stimulere forskningsinnsatsen ved Folkemuseet.