Trygdeytelser. Kristin Clemet og andre tenkere fra Civita, har i høst hevdet at vi har en økende bruk av trygdeytelser her til lands. De mener dette kan tolkes som uttrykk for en fallende arbeidsmoral i befolkningen. Også professor Ivar Sønbø Kristiansen tok i Aftenposten 27. september, til orde for det samme. Med bakgrunn i denne påstanden foreslår de løsninger som å senke minstelønnen, redusere trygdenivået og innføre pliktarbeid for uførepensjonister.

Nyansere

Mange forskere har engasjert seg for å nyansere bilde blant andre Bjørgulf Claussen, John Gunnar Mæland i Aftenposten henholdsvis 26. september og 20. november, og Steinar Westin i Dagbladet 18. oktober.

Her kommer det frem at det er diskutabelt hvorvidt sykefraværet er historisk høyt, og at økningen i uføretrygden skyldes i hovedsak «naturlige» årsaker som endret kjønns- og aldersfordeling i arbeidsstyrken. Premissene for konklusjonen om en dalende arbeidsmotivasjon i befolkningen, nemlig et voksende «arbeidsfravær», er dermed på langt nær så dramatiske som det hevdes. Etter stadige nye oppslag å dømme taler disse forskerne for døve ører.

Arbeidsmoral

Ingen av «moralistene» i debatten har studert arbeidsmotivasjon, så vidt vi kan se av innleggene deres. I stedet er en underliggende antagelse i debatten at trygdeadferden er et direkte uttrykk for arbeidsmoralen i befolkningen. Den antagelsen er ikke rimelig. Det er mye annet enn arbeidsmotivasjon som regulerer trygdeadferden, og det er også mye annet enn trygdenivået som påvirker arbeidsmotivasjonen. Alle snakker om trygdespøkelset, men hvordan står det egentlig til med arbeidsmotivasjon og sysselsetting i Norge?

Fallende arbeidsmotivasjon?

Vi har analysert data fra International Social Survey Programme (ikke publisert). Resultatene viser at det ikke har vært noen nedgang i befolkningens arbeidsmotivasjon. Andelen som her svarte at de var enig i at de ville likt å ha en jobb selv om de ikke trengte pengene var faktisk like høy eller høyere i 2005 sammenlignet med i 1989. Det har heller ikke vært endringer i arbeidsmotivasjonen til ulike aldersgrupper.

I motsetning til hva mange tror, er det de eldste som har lavest arbeidsmotivasjon. Forskjellene i arbeidsmotivasjon mellom yrkesaktive og ulike grupper ikke-yrkesaktive er også stabil. Det er derfor ingen grunn til å tro at personer med lav arbeidsmotivasjon i økende grad søker seg ut av arbeidslivet. Dette viser også at arbeidsmotivasjon er et temmelig stabilt fenomen i befolkningen.

Yrkesaktivitet.

Arbeidsdeltagelsen i Norge er blant de høyeste i verden, og har inntil nylig steget jevnt og trutt. Stigningen skyldes kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet, mens den mannlige arbeidsstyrken (16 til 74 år) har blitt redusert med tre prosentpoeng siden åttitallet ifølge tall fra Arbeidskraftsundersøkelsene til Statistisk sentralbyrå. Dette betyr samtidig at andelen menn som befinner seg utenfor arbeidslivet kun har økt med tilsvarende tall.

Når antallet som befinner seg på ulike ytelser øker mer enn antallet som er økonomisk inaktive, skyldes det bare at flere har vært i arbeid og opptjent rettigheter. I samme periode har kvinners yrkesdeltagelse steget med nesten ni prosentpoeng. Økningen vi ser i antall trygdede følges dermed av økte innbetalinger til folketrygden. Kostnadsanalyser som tar høyde for denne faktoren, over tid og mellom land, savnes i debatten.

Forskjell

Mer urovekkende er det at forskjellen i yrkesdeltagelsen mellom høyt og lavt utdannede, og mellom friske og syke har økt betraktelig de siste tre tiårene, ifølge egne analyser av Levekårsundersøkelsene som er under publisering. Mest har yrkesdeltagelsen falt for folk som har både lav utdanning og dårlig helse. Vi har med andre ord fått større sosial og helsemessig ulikhet i tilgang på arbeid.

Dette tyder på at det norske arbeidslivet er blitt snarere mindre enn mer inkluderende når det gjelder denne gruppen over tid, og av grunner som antagelig ikke skyldes fallende arbeidsmotivasjon; den har nemlig ikke falt i gruppen med lav utdanning mellom 1989 og 2005.

Moralsk risiko

En fersk rapport av Margaret Whitehead med flere viser at yrkesdeltagelsen blant lavt utdannede med helseproblemer er høyere i de skandinaviske landene enn i Storbritannia, til tross for at Storbritannia har betydelig sterkere jobbincentiver i sine velferdssystemer. Dette harmonerer med funn fra en studie av arbeidsmotivasjon i ulike europeiske velferdsstater der en fant at arbeidsmotivasjonen var høyest i de landene som hadde de mest generøse velferdsytelsene. Denne kombinasjonen er mulig nettopp fordi en høy arbeidsmotivasjon gir en lav moralsk risiko (moral hazard), det vil si risikoen for at ytelsene misbrukes.

Verdig liv

At hovedmålet for satsingen på et inkluderende arbeidsliv er at færre skal ta ut sykemelding er en selvmotsigelse. I en arbeidsstokk som inkluderer flere med helseproblemer vil flere ha behov for sykemeldinger. Arbeidslinjen har dermed trygdelinjen som en utilsiktet konsekvens. På den positive siden vil flere med nedsatt eller varierende arbeidsevne i arbeidslivet potensielt øke skatteinntektene, men samtidig vil flere få opparbeidet trygderettigheter. Selv om satsingen på et mer inkluderende arbeidsliv skulle være effektiv, er det dermed ikke gitt at vi får noen reduksjon i trygdebefolkningen. Men flere vil få et verdigere liv.

Det er altså lite som tyder på at trygdeadferden her til lands har løpt løpsk eller at arbeidsmotivasjonen er fallende. Tvert imot er sysselsettingen høy og arbeidslivet relativt inkluderende, komparativt sett. Produktive er vi også.

Skjær i sjøen

Noen skjær i sjøen er det likevel. Sammensetningen av arbeidsstyrken har endret seg de siste tredve årene, og har i mindre grad plass til lavt utdannede med ulik grad av helseproblemer. Siden de fleste ønsker å jobbe er dette en sosial urettferdighet og et levekårsproblem for dem det angår.

Dette problemet er strukturelt snarere enn individuelt. Arbeidslivets krav til utdanning og kvalifikasjoner, stadige omstillingsprosesser og økte effektivitetskrav ligger antagelig bak. Derfor bør det videre arbeidet med et inkluderende arbeidsliv fokusere mer på arbeidsgivernes adferd heller enn å stadig mane frem trygdespøkelset.