Atomopprustning.

Da direktøren for Det internasjonale energibyrået, Mohamed El Baradei, kommenterte årets fredsprisutdeling sa han at ingen har fortjent prisen bedre enn president Barack Obama. El Baradei vet hva han snakker om. Han ser en verden på terskelen til en ny runde med atomopprustning. Mange ting avhenger av om man klarer å unngå det. Og tingene henger sammen.

Hvis for eksempel Iran klarer å skaffe seg atomvåpen, tror de fleste at dette vil føre til at andre stater i Midtøsten og Gulfen vil gjøre det samme.

Ikke-spredning.

Et annet forhold som vil påvirke utviklingen, er de gamle atommaktenes handlemønster. Logikken bak avtalen om ikke-spredning er klar: Land som ikke har atomvåpen, skal avstå fra å utvikle slike våpen, og de nåværende atommaktene skal ruste ned. Ruster de opp, sprekker ikke-spredningsregimet.

Derfor er det logikk i hva USAs og Russlands presidenter nå gjør, å forhandle om en avtale om kraftige reduksjoner i de to landenes strategiske atomvåpen. (Dette kunne neppe ha skjedd hvis ikke USAs president var villig til å komme Russland i møte når det gjelder atomskjoldet i Europa.)

Utstrakt hånd.

Ved å votere sammen i Det internasjonale energibyrået om det iranske atomprogrammet har Russland og USA lagt grunnlaget for en mulig felles strategi for å kreve at Iran avstår fra å utvikle atomvåpen. De vil ha et sterkere moralsk grunnlag for et slikt krav når de selv demonstrerer at de vil ruste ned ved å inngå en ny avtale om de strategiske våpnene.

Signalene fra det iranske lederskapet er ikke oppløftende. Men det avgjørende er likevel at det er lagt et grunnlag for at det internasjonale samfunn kan opptre samlet. Uten president Obamas utstrakte hånd med tilbud om forhandlinger med Iran, ville ikke dette kunne ha skjedd.

«Vi vil strekke ut en hånd, hvis dere er villige til å åpne knytteneven». Med denne uttalelsen snudde Obama spillet. 30 års amerikansk isolasjon av Iran har ikke ført frem. Lederne i landet har kunnet spille på den internasjonale splittelsen. Plutselig ble det regimet i Teheran som ble skyldig – overfor resten av verden.

Bygger koalisjoner.

Obama har gjort det som vi har sett lite av fra USA de siste årene – forsøkt å bygge en internasjonal koalisjon ut fra folkeretten og en vilje til å forhandle selv de vanskeligste problemer. I stedet for å skaffe seg fiender, har USA skaffet seg venner.

Klima.

Vi har sett en lignende dynamikk på klimaområdet. De siste årene er det ikke kommet et eneste utspill fra USA som viser at landet tar klimautfordringen alvorlig. President Obama har lagt frem konkrete forslag til hvordan USA skal redusere utslippene.

Dette har gjort det mulig og nødvendig for Kina og India å følge opp. Disse tre landene står for over 50 prosent av verdens utslipp av klimagasser. Det er ikke vanskelig å se at deres bidrag er for beskjedne. Men det er lett å se hvor viktig det er at det nå settes i gang en positiv prosess.

Logikken er den samme som på ikke-spredningsområdet: Hvis de store synderne ikke gjør noe, kan man ikke kreve at resten av verden er villig til å redusere sine utslipp.

Verste tiår.

Det er kanskje for dristig å si at vi kan stå ved begynnelsen på en ny æra i internasjonal politikk. Jeg vil likevel anskueliggjøre at dette er mulig. Jeg skal trekke en historisk parallell.

Utgangspunktet er det samme som Magasinet Time tok i sitt siste nummer, at det siste tiåret er det verste i etterkrigstiden. Det begynte med at World Trade Center raste sammen. Så fortsatte det med krigen i Irak og krisen i Afghanistan. Terroraksjonene andre steder har vært mange. Det foreløpige endepunktet på tiåret er finanskrisen som rammer verdens fattigste som en tsunami. Oppi alt dette har vi miljøproblemene.

Parallellen er denne: Den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske frihetserklæringen fra slutten av det attende århundre ga støtet til dannelsen av de moderne nasjonalstatene. Eneveldet og føydalvesen ble avskaffet. Statene tilhørte nå folket, ikke fyrsten, keiseren eller kongen. Det negative var at det ble lettere å mobilisere folkene til krig for de nye nasjonalstatene. Vi fikk nasjonalisme med på kjøpet – og kriger.

Internasjonalisme.

Svaret som kom, var uunngåelig. Utviklingen etter krigen måtte gå bort fra nasjonalstat og mot internasjonalisme. Vi fikk FN og den universelle menneskerettighetserklæringen. Den nasjonale suvereniteten ble begrenset gjennom FN-pakten. Og like viktig: Menneskerettighetserklæringen forpliktet statene til å garantere innbyggerne visse rettigheter. Dessuten ble flertallsstyret begrenset. Flertallet kan ikke treffe vedtak som går på tvers av de universelle menneskerettighetene.

I Europa fikk dette sitt uttrykk i dannelsen av Europarådet med Menneskerettighetskonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som alle borgere kan bringe sin sak til.

Etterkrigstidens fred her i Europa ble et integrert system av militær sikkerhet, politisk samarbeid og felles standarder og forpliktelser i forhold til lov og rett.

Global kapitalisme.

Men verden er mer enn Europa. Store deler av verden nyter ikke godt av våre rettstatlige prinsipper. Og de globale institusjonene som ble bygget etter krigen, er ikke sterke nok til å motstå den globale kapitalismen som har skyllet innover oss. De globale institusjonene har heller ikke i tilstrekkelig grad klart å takle miljøproblemene. Krigen i Irak ble satt i gang uten et skikkelig grunnlag i folkeretten, med katastrofale følger. Ulike reaksjonære etniske og religiøse krefter har utnyttet situasjonen.

Verden har befunnet seg i en slags krigs- eller krisetilstand. Enten må noe nytt skje eller så får vi flere og større kriser.

Lov og rett.

Vi bør få «en ny etterkrigstid» av innovative ideer og politisk lederskap slik det skjedde etter annen verdenskrig. Det er dette president Obama snakker om, og vi bør i optimismens navn sette initiativet både når det gjelder atomvåpen og klima inn i en slik sammenheng. Hans insistering på lov og rett i forbindelse med fangene på Guantánamo er heller ingen enkeltstående handling. Slik jeg forstår det, inngår dette i en bredere filosofi om at rettsstatlige prinsipper og folkeretten må gjelde. Det er bare da vi kan bekjempe onde krefter og bygge en bedre verden.